– Det er en myte at etnisk norske rømmer, mens innvandrere blir boende, klaget Grorud bydel i Aftenposten i 2010.
Det spørs imidlertid hvem som bedrev mytemakeri, for i 2013 så fasit fra Statistisk sentralbyrå (SSB) så sånn ut:
I perioden 1999-2010 ble det hele 18.000 færre etnisk norske i Groruddalen. Hvert år flyttet mellom 1000 og 2000 etnisk norske fra, mens like mange ikke-vestlige innvandrere flyttet til.
84 prosent av flytteoverskuddet fra andre fylker utenom Akershus til de vestlige delene av byen hadde etnisk norsk bakgrunn, mens 70 prosent av flytteoverskuddet til øst og sør hadde ikke-vestlig bakgrunn.
Sosialantropolog og storbyforsker Bengt Andersen tror folk flytter fra Groruddalen til Akershus for å kunne oppfylle hagedrømmen til en overkommelig pris. Men mener også at økt innvandrerandel har noe å si.
- Det var strømmer ut av Groruddalen før det kom innvandrere dit, men at dette også er blitt en faktor tror jeg er hevet over tvil, sier han.
Trenden har ikke avtatt. I 2014 publiserte Oslo kommune tall som viste at nettoutflyttingen av etnisk norske tvert i mot hadde økt med 55 prosent siden 2011.
Oslo kommune publiserte også Iselin Hewitts masterstudie «Flytting i et segregert bylandskap. Flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier». I undersøkelsen ble respondentene spurt om hva som var de viktigste årsakene til at de flyttet fra sitt forrige boområde. Av de som hadde flyttet fra boområder med høyest andel innvandrere, oppga hele 61 prosent av de som hadde barn at «for høy minoritetsandel på skolen» var en viktig eller svært viktig årsak til at de hadde flyttet. Blant de 18 ulike motivene for å flytte – fritidstilbud, grøntområder, utrygghet, omdømme, boligtilbud etc – var det kun «dårlig oppvekstmiljø» som ble tillagt større betydning.
Blant de som ikke hadde barn var «for høy minoritetsandel» det vanligste motivet, selv om dette hadde enda større betydning blant de som hadde barn. 46 prosent av de som ikke hadde barn mente at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig motiv for deres beslutning om å flytte til et annet boligområde. 55 prosent av de som hadde barn og bodde i de mest innvandrertette boområdene, oppga det samme.
En av dem er innvandrerforsker Silje Bringsrud Fekjær, som redegjorde for sitt flyttevalg i Aftenposten. Fekjær er nøye med å understreke at hun og hennes barn flytting slett ikke hadde noe med høy innvandrerandel og skoleprestasjoner å gjøre, men at hun og barna ganske enkelt ikke følte seg hjemme der:
Min erfaring etter å ha bodd ni år på Grorud, er at utfordringene knyttet til å bo i områder med høy innvandrerandel ikke handler om skoleprestasjoner og utdanningsvalg, som vi målte.
Når jeg valgte å flytte, har det med å føle seg hjemme å gjøre. Det har å gjøre med hvor man finner folk man opplever at man har mye til felles med.
Jeg flyttet til Grorud med en idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn, og at det ville være en interessant og nyttig erfaring. Da jeg flyttet derfra ni år senere, hadde fremdeles hverken jeg eller mine barn venner med innvandrerbakgrunn.
Det kan være min egen feil. Men det kan også fortelle oss noe om at de etniske og sosiale skillelinjene er til stede også i områder med en variert befolkning.
Min erfaring var at familier med innvandrerbakgrunn i mindre grad deltok på organiserte aktiviteter. Jeg ønsket å bo et sted der de andre familiene også slutter opp om foreldremøter, vennegrupper og barnebursdager.
Innvandringsforsker Ida Tolgensbakk trives derimot som kua i det grønne egget og derfor har kollega Fekjærs – som i følge Tolgensbakk bedriver «velment skittslenging», eller drittslenging, som vi andre kaller det, og som for øvrig aldri er velment, hvilket er årsaken til at det i utgangspunktet kalles drittslenging – kronikk falt henne tungt for brystet. Så tungt at hun gjerne benytter seg av den velmente skittslengingen hun liker så dårlig når den kommer fra Fekjær.
Førsteamanuensis Silje Bringsrud Fekjær har valgt å flytte etter ni års forsøk på å integrere seg på Grorud. Hun gir denne forklaringen på hvorfor hun først valgte å bosette seg i nærmiljøet mitt:
«Jeg flyttet til Grorud med en idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn, og at det ville være en interessant og nyttig erfaring».
Bronx på sekstitallet
Alvorlig talt. Dette høres ut som en begrunnelse for å flytte til Amazonasjungelen eller Bronx på sekstitallet. Trodde Fekjær at familien skulle bli invitert på voodoofester og trommekurs?
Ja, det trodde innvandringsforskeren helt sikkert. Og så trommekurs da, Fekjær-mor – det er jo bare sååå 90-talls! Men det sier seg vel selv, for i motsetning til storbyvante Tolgensbakk er hun dessuten bare en bondetuppe og vi vet jo alle hvordan de er:
Fekjær skriver at hun «vokste opp utenfor Oslo, og møtte knapt en innvandrer før jeg var 16 år». Her har vi noe som kanskje kan forklare hvorfor Fekjær i motsetning til oss ikke fant seg til rette på Grorud.
Jeg vokste nemlig opp på Bjølsen og Sagene på åtti- og nittitallet. Det var før Nøstebarn, kaffebarene og rikingene inntok området og presset boligprisene opp, og dermed mine oppvekstkamerater ut.
Apropos rikinger; selv om Tolgensbakk har skjønt «greia med å bo i lag med mange slags folk», så har det åpenbart sine begrensninger. Tolgensbakk har ingen tålmodighet med mange slags folk hvis de mange slags folka tilfeldigvis er «rike (hvite?) beboere» og duster som liker rekkehus og tydeligvis ikke fru Fekjær eller andre meningsmotstandere. Det får da være måte på hva en forsker skal måtte skjønne også.
Til forsker å være – hvilket er behørig nevnt etter navnet hennes i Aftenposten, slik at folket skal forstå at man uttaler seg på faglig grunnlag her – argumenterer Tolgensbakk forbausende mye utfra sine personlige betraktninger og desto mindre utfra forskning eller empiri. Men hun har venner, da. Og de har ikke flyttet på grunn av minoritetsandelen, bare så vi vet det.
Da gjenstår det nok bare for innvandrerforskeren å spørre de 55 prosentene som oppgir minoritetsandel som flyttemotiv i Hewitts undersøkelse, og alle de hun ikke er personlig venner med. Fekjær trenger hun ikke å spørre, for alle vet hva Fekjær mener og nå vet alle gudskjelov hva Tolgensbakk mener om både Fekjær og meningene hennes.
Fekjær slenger forresten ikke bare med leppa, hun er sannsynligvis lat også, ettersom hun helt klart er for giddesløs til å gjøre det lille ekstra som er nødvendig for å forstå de mangfoldige omgivelsene sine. Eller bli forstått av ditto, for den saks skyld:
Men greia med å bo i lag med mange slags folk, er at noen ganger krever det litt mer.
Som Tolgensbakk bruker også Fekjær sine personlige erfaringer, men om jeg forstår dette rett, så er Fekjærs personlige erfaringer hovedsakelig feil fordi Tolgensbakks personlige erfaringer er riktige – husk nå endelig på at hun tross alt har skjønt greia med å bo i lag med mange slags folk, med visse unntak, som f.eks. folk med Fekjærs meninger, rekkehus-diggere og rikfolk – og de er riktige blant annet fordi Tolgensbakk har vokst opp på riktig sted og har riktige attityder, mens Fekjær har vokst opp på feil sted med alvorlige mangler hva gjelder mange slags folk og derfor har feil attityde, hvilket gjør at der Fekjærs personlige erfaringer fra Groruddalen bør avfeies, bør Tolgensbakks tas alvorlig, for Fekjærs trekker ifølge Tolgensbakk tendensiøse slutninger utfra personlige inntrykk, mens Tolgensbakk selv trekker sine slutninger utfra…
Hva da, egentlig? Et ikke videre definert vi, tydeligvis.
Hva får deg til å tro at det er innvandrerandelen som gjør det glissent på foreldremøter? Det er slett ikke vårt inntrykk – unnasluntring er stort sett jevnt fordelt.
Det er for øvrig ingenting i Tolgensbakks tittel som antyder at hun er flere enn en person eller kongelig, men jeg kan selvfølgelig ha gått glipp av at hun er blitt utnevnt til offisiell talsperson for Groruddalens samlede befolkning. Eller rapporter hun kanskje fra sin private vennegjeng?
Tolgensbakk er i alle fall vi, mens Fekjær bare er seg. Det sier litt, for å være flere er jo et meget tungtveiende argument i seg selv.
– Men det eneste du bidrar til med et slikt avskjedsbrev, er å befeste det bisarre inntrykket folk utenfra har av Grorud. Det er verken konstruktivt, eller særlig hyggelig, melder Tolgensbakk.
Tja, det spørs om Fekjærs greier å få beboerne i Groruddalen til å fremstå som mer bisarre enn beboeren Tolgensbakk greier selv.
I 2013 slo nemlig den daværende stipendiaten ved Ikos (Institutt for kulturstudier og orientalske språk) alarm om nordmenns rasisme. Mot svensker. Tolgensbakks doktorgradsarbeid ble oppgitt å være “en narratologisk studie av unge svenske arbeidsmigranter til Oslo. Materialet vil være livsløpsfortellinger, medieoppslag og populærkulturelle ytringer/folklore”.
Svenska ungdomar rasistmobbas i Norge.
Nu varnar forskare för att det gått för långt.
Tolgensbakk utdypet rasismen etniske svensker ble utsatt for av etniske nordmenn: nordmenn er rasistiske mot svensker ved at man kan si ting om svensker som man ikke gjør om andre. Et eksempel på den rasistiske mobbingen er begrepet «partysvensker», som ifølge Aftonbladets utenlandskorrespondenter Victor Stenquist og Jerker Ivarsson oppsto da en eller annen skrev “Partysvensker go home” på en tomt ved St. Olavsgate i 2008.
Det er vanskelig å ikke gi Tolgensbakk rett, for verre enn dette kan det jo ikke bli.
Selv om svenske arbeidstagere er så populære blant arbeidsgivere, som anerkjenner både arbeidsmoralen og serviceinnstillingen deres, at de i en viss grad fortrenger nordmenn fra arbeidsmarkedet, opplyste stipendiat Tolgensbakk at etter hennes mening er det de som føler seg krenket som skal ha definisjonsmakten om hva som er rasistisk eller ikke.
Ergo er vi i den situasjon at norsk rasisme nå også rammer etniske svensker. Gratulerer Norge (og Sverige). Med vennlig hilsen Ida Tolgensbakk.
For å motvirke den gallopperende rasismen, oppfordret ellers innvandrerforskeren nordmenn til å være vennligere.
Det er en god idè, så kanskje hun skulle prøvd det selv en gang?