Forstander og imam ved Telemark Islamsk Trossamfunn, Abdirashid Bile Mohammed, har reagert kraftig på at lærerutdanningen ved Høgskolen i Telemark (HiT) nekter en student å bære niqab på skolen. Han mener studenten selv må få velge hvilke klær hun skal gå med.
Imamen vet godt at dette ikke handler om klær, men om de verdiene vi ønsker å fremme i våre utdanningsinstitusjoner.
Rasismekortet
Når imamen i tillegg drar frem «rasismekortet», så er det et «cheap shot» av dimensjoner. Et slag under beltestedet som selv de feigeste av de feige bør holde seg for gode for …
Om «imamen» hadde tatt seg en tur til HiT så kunne han med egne øyne se at studenter av begge kjønn, og uavhengig av religiøs og kulturell bakgrunn, studere side om side med like rettigheter og muligheter. Så kan en spørre «imamen» om det vitner om et intolerant høgskolemiljø, eller om det er han som ikke har tilstrekkelig kunnskap om det samfunnet han bor i?
Imamen hevder at niqab-forbudet «bunner i religiøs, kulturell og etnisk intoleranse», og han sier at han ikke tror på skolene når de sier at forbudet har rent praktiske årsaker.
Wahabist-ånd
Dette er et velkalkulert forsøk på å drepe all debatt, og gjort i god «wahabist-ånd». Måtte gud forby nordmenn å forsvare de grunnleggende verdiene dette samfunnet er tuftet på. Det samfunnet som både imamen og kvinnen i niqab aktivt har valgt å bosette seg i. Det er et valg som har gitt dem rettigheter de bare kan drømme om i mange muslimske land, men det er også et valg som forplikter. Samfunnskontrakten går begge veier, og med rett følger også plikt. Respekt går også to veier, imamens uredelige argumentasjon er respektløs mot det norske samfunnet. Det er personer som han som gjør at folk kvier seg for å ytre seg åpent av frykt for å bli stemplet som rasister.
Det bidrar til et samfunn der det gis næring til skepsis mellom grupper, og – i ytterste konsekvens – ekstremisme får grobunn.
Religionsfrihet?
Når imamen påkaller religionsfrihet som et argument for niqab-bruk, så taler han enten mot bedre vitende – eller ut fra ren uvitenhet. Niqab er like mye et religiøst plagg som de hvite kappene til Ku Klux Klan. Niqaben ble en «fashion statement» i den «muslimske» verden på slutten av 1990-tallet, da Saudiarabiske menn, begynte å reise til Nord-Afrika for finne ektefeller de kunne ha råd til. Prisen for medgift i Saudi Arabia hadde skutt i været, og havnet utenfor rekkevidde for giftelystne menn med lavere inntekter.
I Nord-Afrika ble den saudiske niqaben et statussymbol, og et tegn på at man hadde giftet seg til «velstand».
Før 1990-tallet var dette plagget utbredt på den arabiske halvøy, og forbindes med wahabismen. Wahabismen er en ekstremt intolerant og bakstreversk sunnimuslimsk politisk bevegelse med opphav i de sentrale områdene på den arabiske halvøy. Avstraffelser som steining og amputasjoner utdeles som smågodt, og sharia og tyranni er «the order of the day». Demokrati (slik vi kjenner det i Norge), frihet (slik vi definerer den i Norge) og likestilling er like fraværende. De voldelige sadistene i ISIL/ISIS/IS er dagens «posterboys» for wahabismen.
Krav om særrettigheter
Imamens utspill føyer seg inn i en rekke av krav om særrettigheter for muslimer fra mer og mindre selvutnevnte ledere og talsmenn for muslimer i Norge. Det har gitt seg mange rare utslag, det er for eksempel få universiteter og høgskoler i Norge som har bønnerom for kristne – eller egne lokaler hvor hinduister og buddhister kan tilbe sine guder. Bønnerom for muslimer er derimot vanlig. (Jeg tror HiT også har slike bønnerom). Det må være et godt nok bevis for at norske utdanningsinstitusjoner legger til rette for at muslimer skal få utøve sin religion.
Integrering er en toveis gate, både den som integrerer og den som skal integreres må ha et ansvar. En god muslim skal respektere andre kulturer, og ikke minst sin vert. Profeten sa et par ord om dette.
Respekt for kulturelle og religiøse uttrykk må gå begge veier, det gjelder også for imam Abdirashid Bile Mohammed.
Mahmoud Farahmand er tidligere student ved HiT
Publisert tidligere i Telemarksavisen, gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.