Asyleksemplet Eritrea er interessant. Eritreere har vært en av de største asylgruppene i Norge de siste årene. La oss først se hva som er asyltilstanden er i andre land.
Danskene skal nå selv undersøke forholdene i Eritrea: gir tilstanden der rett til asyl eller ei? Dette har en delegasjon fått i oppdrag å finne ut av, en såkalt ”fact finding-mission”. Bakgrunnen er en kraftig vekst i andelen som søker asyl fra det østafrikanske landet. I januar i år kom det en håndfull asylsøkere fra Eritrea til Danmark. De siste månedene flere hundre i måneden, skriver Berlingske. Til sammen 1.800 fra Eritrea har således søkt asyl i Danmark i årets første ni måneder.
Dette fikk daværende ansvarlige statsråd, Karen Hækkerup, til å gå ut i media og varsle at nå skulle det ”settes inn” et støt, som altså ble en delegasjonen til Eritrea.
Med delegasjonen Danmark sender, overkjører man FNs spesialutsending til Eritrea, som sier at forholdene i landet er vel dokumenterte. Samme utsending mener det blir vanskelig for en delegasjon å få et riktig bilde av landet, som styres av en autoritær og brutal president i et land med full pressesensur.
I Sverige har man valgt et annet utgangspunkt. Tross stor tilstrømning (over 8.000 hittil i år), velger man å stole på FNs vurdering, helt og holdent. En analysesjef i Migrationsverket sier det slik: ”Den information, som vi har om forholdene i Eritrea, er ifølge vores jurister rigeligt til at give asyl i Sverige.” Jurister og andre byråkrater bestemmer, altså? Over 90 prosent av søkerne får opphold. Asylantene har i all hovedsak flyktet fra tvungen militærtjeneste og samfunnstjeneste.
I Danmark har man erfaring med identitetsjuks blant eritreere. Hva med Sverige? Analysesjefen svarer: ”Det har vi ikke opplevd.”
Dette begynner å bli mer og mer spennende, og nå er vi kommet til vårt hjemland, Norge. Også vi har opplevd økende andel asylsøkere fra Eritrea. De topper andelen asylsøkere de første ni månedene med glans, viser UDI-statistikk. 2517 søkere, mot 1413 syrere på andreplass, og 643 somaliere på tredjeplass. Den store søkermassen og informasjon om at et ukjent antall eritreere med flyktningstatus har vært på besøk i Eritrea, fikk norske myndigheter til å ta et grep: man innførte restriksjoner i reisedokumentene: Eritrea, Sudan og Etiopia, de to siste er naboland, ble strøket som mulige reisemål. (Erfaringsmessig må dette ha vært en politisk beslutning.) Direktør i UDI, Frode Forfang, sier til Berlingske:
”Det skabte en kraftig reaktion i det eritreanske miljø, og det kan være en årsag til, at antallet af eritreanske asylansøgere i Norge efterfølgende faldt.”
Når restriksjonene ble innført, og når fallet kom, får vi ikke vite. Men Forfang har et kort til på hånden som skal forklare nedgangen av asylsøkere fra Eritrea i Norge: Justisminister Anders Anundsen påla UDI å sende en delegasjon sist vinter til Eritrea. Da skjedde følgende, sier Forfang:
”(Men) publicity omkring rejsen skabte en del usikkerhed i det eritreanske miljø. Rejsen i sig selv skabte ingen ændringer i vores praksis. Men rejsen fik en del offentlig opmærksomhed, og det skabte en del usikkerhed, og den usikkerhed kan sammen med initiativet omkring rejsedokumenterne have bidraget til, at antallet af eritreanske asylansøgninger faldt.”
Nå skynder jeg meg tilbake til UDIs statistikk, og hva finner vi der? Andelen asylsøkere per måned i år:
Januar: 205
Februar: 97
Mars: 151
April: 322
Mai: 667
Juni: 406
Juli: 260
August: 183
September: 226
Er det februar måned Forfang har i tankene? Hvordan forklarer han i så fall mars, mai og juni, og at også i siste måned september er andelen høyere enn i januar? For meg fremstår tabellen som mer preget av sesong og vårt klima her i nord. Uansett: et vedvarende fall kan man definitivt ikke snakke om i 2014.
Vel, det til side. Jeg tror vi kan slå fast at grepene til norske myndigheter ikke har hatt noen effekt. Uansett kan vi konstatere at skandinaviske land har ulik praksis, men alle tre påberoper seg likevel å etterleve FNs flyktningkonvensjon. Og det gjør de, for konvensjonen gir retningslinjer om vilkår for å anerkjenne en person som flyktning, men pålegger ikke statene å gi beskyttelse til de som faller inn under flyktningdefinisjonen. Asylretten er altså en stats rett til å gi den enkelte flyktning asyl. Retten styres av statens interne lovgivning. Teoretisk sett kan et land som Norge således si: nei, istedenfor å hjelpe de som klarer å ta seg hit, vil vi heller for de samme pengene hjelpe hundretusener der de er.
Å stenge asyldøren er altså lov, i henhold til konvensjonen.
Men stengt dør er forkastelig moral, mener vår elite. Derfor har Europa fått en shopping-tilstand, som menneskesmuglere vet å benytte seg av, omtalt på rights.no i flere runder den siste tiden.
Således merker ikke minst også Tyskland et enormt press fra eritreiske asylsøkere som tar seg over Middelhavet. I august søkte nesten 2.000 asyl, mot 250 året før. Tyskerne behandler søknadene fortløpende, samtidig som landet vil hjelpe de mange nødlidende i nærområdene.
Udviklingsminister Gerd Müller fra det konservative CSU har givet tilsagn om ti millioner euro til et hjælpeprojekt for nogle af de 100.000 eritreanske flygtninge i nabolandet Etiopien, forklarer han i det økonomiske magasin Wirtschaftswoche. Tyskland skal i det hele taget både hjælpe i nærområderne og modtage flygtninge, siger han.
»Den grundlæggende løsning ligger ikke i den vedvarende optagelse af flygtninge i Tyskland. Men dem, der kommer, må vi tage imod med åbne hjerter. Bag hver skæbne gemmer sig en enorm nød,« siger Gerd Müller.
Mon tro hvordan Muller kjenner hver eneste skjebne? Den gåten skulle jeg gjerne hatt løsningen på.
Slik går dagene i Europa: hvert land sitter på sin tue og tolker ut fra faktisk informasjon, mangel på informasjon og ikke minst, etter et opptegnet moral- og etikkart, og ikke et eneste land tør si følgende høyt: hvor lenge skal dette kaoset få fortsette? Dette lotteriet. Skal ikke toneangivende land i Europa snart gå sammen om en felles politikk der vi gjør som Australia og stanser båttrafikken som tar livet av flere tusen mennesker årlig, og parallelt kanalisere all hjelp til nærområdene?
Sett med norske øyne: skal vi hjelpe 5.000 syrere her, eller 1 million der de nå er på flukt?