Den fornemmelsen jeg har hatt siste tiden etter IS voldsomme fremmarsj og demonstrasjonen i Oslo 25.august som unisont ble hyllet som et veiskille i norsk (muslimsk) historie, er at politikere og fakkeltogjournalister er så lettet over at noen (få) som bekjenner seg til islam tok avstand fra IS’ uhyrligheter. Så lettet i sin forferdelse over IS at man blunder for all annen ekstremisme, og man evner ikke å se sammenhenger mellom verdivalg og mulige konsekvenser ved neste korsvei.
For det er en sammenheng mellom bekledning og halshugging. Dermed er det ikke sagt at hijab fører til halshugging, men de som mener hijab er påbudt av Allah, vil også kunne mene at det skal være dødsstraff for såkalt blasfemi, for å motarbeide islam, for sex utenfor ekteskap, for frafall fra islam – som så mange mener er påbudt av den samme Allah. Hijab tilhører nemlig de ”rettroendes” rekker. De ”rettroende” tolker gjerne resten av koranen og aktuelle skrifter bokstavelig.
Det ene leder gjerne til det andre. Derfor er det helt naturlig at IS har pålagt alle kvinner å bruke niqab. Det er deres uniformsregler som harmonerer med deres ekstreme menneskesyn ellers. For despotene i Teheran, er hijaben tilstrekkelig. Men også i sistnevnte land henger man både den ene og den andre i heisekraner, som homofile.
I tiden som ligger foran oss, tror jeg nettopp at disse prinsipielle sidene ved debatten blir avgjørende. Vi må ikke vike på verdiprinsipper fordi vi blir så fryktsomme grunnet IS-barbariet og fremveksten av hjemlige terrorister. Man blir ikke ekstrem voldsutøver over natten. Norske jenter, eksempelvis, konverterer ikke til islam den ene dagen og befinner seg på Gardermoen neste dag på vei til IS-troppene i Irak. Man konverterer, tar på seg hijaben, studerer tekstene nøyere, så kommer kanskje niqaben på mens man er på forumet til Sisters Corner (SC), så går det med en tid på dette forumet der IS forherliges av sentrale i ledelsen (antydet av Linda Alzaghari), for så at man tar imot billett til Ankara fra de som rekrutterer krigere her på berget.
Her er noe av hva den konservative kristne Espen Ottosen skrev i Aftenposten i går:
Hijab er småtteri
En av de sterkeste kritikerne av muslimsk ekstremisme er Hege Storhaug i Human Rights Service. Hun påpeker ofte at såkalte moderate muslimer ikke alltid er så moderate. Iblant stemmer det. Som ansatt i en misjonsorganisasjon vet jeg godt at mange muslimer har et anstrengt forhold til reell religionsfrihet.
Like fullt bør vi bruke uttrykk som ekstremisme og islamisme med varsomhet. Mange vil kritisere muslimer som lever etter tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Greit nok. Men kritikken bør være langt sterkere når muslimer fysisk angriper homofile eller trakasserer kvinner uten hijab.
Storhaug gjort et poeng av at Faten Mehdi Al Husseini – 19-åringen som tok initiativ til demonstrasjonen mot IS og Profetens Ummah – bærer «en stram hijab». Dette finner hun problematisk fordi hijaben symboliserer radikal islam.
Å være negativ til hijab, er legitimt. Men når muslimsk ekstremisme i Syria og Irak fører til at journalister halshugges og minoriteter slaktes ned, blir det tross alt småtteri – og lite ekstremt – å dekke til håret sitt.
Ottosen skal vite at vi er like sterke motstandere av barnehijab, hijab på universitet, på offentlige ansatte i dag som før IS-tiden. Vi har nemlig tatt innover oss at dess mer hijab i det offentlige rommet, dess mer verdimessig kuldegrader i våre gater. Vi lar oss altså ikke lure av dette religiøse narrespillet der konservative ser sin snurt til å mæle egen kake.
Sagt på en annen måte: vi kommer ikke til å forsvare kjønnslemlestelse type 1, fordi type 3 er så mye verre.