Spørsmålet stilles av mediestudentene Jostein Brå Oksavik, Thea Ebbing og Ingrid Ballari Nilssen i Aftenposten 30.september. Svaret er like enkelt som det er banalt: Fordi statistikk bør basere seg på lange tidsserier. I tillegg er det et spørsmål om kategorisering og eventuelt endret atferd.
Om eksempelvis antallet grove ran og anmeldte lommetyverier hadde en nedgang i 2013, forteller det oss lite. Fortalte statistikken for ett år eller få år hele sannheten, ville tallene i så fall vært positive, spesielt med tanke på at Oslos befolkning har vokst sterkt i samme periode. Men så enkelt er det ikke.
Samtidig er det ikke helt enkelt å forstå hva som ligger bak politiets kategoriseringer. For det er i Oslopolitiets årsrapporter om kriminaliteten i hovedstaden tallene må hentes, da Statistisk sentralbyrå (SSB) sine lange tidsserier for kriminalstatistikken er nasjonal og ikke synes tilrettelagt for kommuner eller fylker.
Under tyverier skiller Oslopolitiet mellom simple tyverier og grove tyverier, som langt på vei består av de samme typene tyverier, skilt med simpelt/grovt. Den absolutte største undergruppen av grove tyverier er «grovt tyveri fra person på offentlig sted». Når det gjelder ran/utpressing opereres det med seks underkategorier: ran, grovt ran, bank/post/verditransport, drosjeran, ran fra forretning/kiosk og grovt ran fra forretning/kiosk. Den høyeste undergruppen er «ran».
Men hva som skiller «grovt tyveri fra person på offentlig sted» fra for eksempel «ran», er ikke godt å si. Det ser ut til å være en betydelig gråsone mellom disse kategoriene. HRS tolker i vår siste rapport ”Kvinner og vold i Oslo” (ikke publisert) det slik at tyverier av for eksempel mobiltelefoner uten vold eller trussel gjerne kategoriseres som grove tyverier (lommetyveri), mens dersom noen blir frastjålet en mobiltelefon og det blir truet med eller utøvd vold, blir det kategorisert som ran.
Statistikken forteller for øvrig at i løpet av 2004-2013 har det vært en økning i grovt tyveri fra person på offentlig sted i Oslo, men med en markert nedgang i 2013. I 2004 lå antallet på i overkant av 10 000, så var det noe nedgang i de to påfølgende år, før det igjen økte til rundt 10 000 i året. I 2011 og 2012 steg antallet markant, som tilsa en økning med over 70 prosent på to år, fra 10 300 i 2010 til 17 800 i 2012.
Dette gjør den tilsynelatende stabile «ranskurven» i Oslo, eller det som noen endog mener er en nedgang, mindre imponerende, samtidig som tallene fikk Oslopolitiets ledelse til å reagere. Oslo politidistrikt opprettet en egen innsatsgruppe på dette området i 2012. Politiet mener selv at denne gruppen er forklaringen på nedgangen i 2013. Men selv i 2013 ligger nivået godt over perioden 2004-2010, med i underkant av 14 700 i 2013 mot i underkant av 9 700 i gjennomsnitt for 2004-2010.
Innen lovbruddskategorien ran har det ikke vært noen (klar) økning i tidsperioden fra 2004-2013, selv om 2013 hadde noe høyere antall enn de tre forutgående år.
For øvrig finnes det noen historiske enkelttall fra Oslo kommunes statistiske årbok som avslører at omfanget av ran var langt lavere i Oslo på 1980- og 90-tallet enn i dag. I 1980 ble det eksempelvis registrert 291 tilfeller av anmeldte ran og utpressing, mens det i 1990 ble registrert 707 tilfeller. I tiårsperioden 2004-2013 har gjennomsnittet ligget på 935 per år.
Det bør også tas høyde for at en del, kanskje endog mange, som for eksempel blir frastjålet mobiltelefonen eller en lommebok med småpenger, ikke anmelder forholdet da saken etter all sannsynlighet henlegges. Folk forholder seg til realiteter.
Det er flott at fremtidige journalister forholder seg til statistikk, da det er mangelvare i mange redaksjoner. Det kan dog se ut som om det fortsatt er en vei å gå.