Elin Ørjasæters tok et oppgjør med svenskenes faktagrunnlag i innvandrings- og integreringsdebatten, hvilket jeg tidligere har omtalt som betimelig. Hun trodde imidlertid at manglende faktuell debatt handlet om fraværet av (gode nok) data, mens svenskene i realiteten er tilnærmet verdensmestere i registerdata. De formidler dem bare slik at det ikke når ut til folket. Nå har Ørjasæter oppdaget dette – hvilket hun mener bare gjør situasjonen enda verre.
På SvD.se innrømmer hun at hun tok feil, samtidig som hun synliggjør hvor skjevt tallene fremstilles. Hun viser blant annet til svaret hun fikk fra Li Jansson, arbeidsmarkedsøkonom hos Almega. Jansson skriver for eksempel angående SCB-statistikken: «Denna databas visar att sysselsättningen bland utomeuropeiskt födda höjts från 51,7 procent år 2006 till 54,3 procent år 2012.» Men Ørjaseter minner om at den samme Jansson ikke sier et ord om at sysselsettingen blant de med svensk opprinnelse, eller det som gjerne kalles den øvrig befolkningen, er om lag 85 prosent. Sysselsettingen til «utomeuropeiskt födda» er altså katastrofal dårlig.
Men slikt oppfattes det tydeligvis ikke av Jansson, som også hevder følgende: «Almega har specialstuderat utlandsfödda i arbetsför ålder, 25 till 64 år. Bland dem har sysselsättningen ökat med 177 000 personer sedan 2007.» Det er rent vrøvl, repliserer Ørjasæter. «Sysselsettingen har økt fordi befolkningen har vokst, ikke på grunn av en betydelig høyere andel i arbeid. Økonomer måler ikke sysselsettingen i antall sysselsatte, men i prosent. Li Jansson fremstiller en befolkningsøkning som forbedring av integreringen,» sier Ørjasæter, og spør om Janssons fremstilling kan kalles ærlig forskningsformidling?
Hun avlegger også Anders Bergström ved tenketanken Fores en visitt, som tydeligvis har noen problemer når det kommer til hva som er fakta. Bergström har hevdet at Ørjaseter slår inn åpne dører, da «alle» vet at innvandringen til Sverige ikke er lønnsom og koster et sted mellom 50 og 80 milliarder kroner årlig. Men det samme Fores hevdet bare et par måneder tidligere, på betalt reklameplass, at i Sverige bidrar innvandrere (økonomisk) mer til statlige og lokale myndigheter enn de får tilbake.
Ørjasæter visere videre til at norske forskere har kommet sine svenske kolleger til unnsetning, ved å sende henne e-poster med henvisning til god svensk forskning. Hun er imidlertid ikke imponert, da dette er forskning som publiseres i smale akademiske tidsskrifter, dertil på engelsk, for å gi forskerne internasjonal akademisk status. Forskningen når derimot ikke ut i offentligheten, og Ørjasæter minner om at det faktisk er dem som lønner de samme forskerne gjennom skatteseddelen.
Men om Ørjasæter tok feil om registerdataene, så vet hun nå at disse ikke blir benyttet (godt nok). Til dette påpeker hun blant annet at ingen forsker har noensinne funnet ut hva kostnadene til den ikke-europeiske innvandringen i Sverige er på lengre sikt, til tross for at det faktisk kan gjennomføres. I tillegg har hun lært at innvandrings- og integreringskostnader aktivt holdes skjult for offentligheten. Ørjasæters budskap er at det bør svenskene gjøre noe med, hvorpå hun gjentar sitt hovedpoeng: «Demokrati hviler på forutsetningen om en informert offentlighet. Når fakta er mangler, valgte de å basere sin politikk på ideologi, ikke på virkeligheten. Svenske forskere må nå bevise at de faktisk ønsker å dele sine ferdigheter og ytelse med den svenske offentligheten – uavhengig av utfallet er politisk bekvemme eller ikke.»