Nok en vestlig soldat er blitt myrdet i sitt eget hjemland av en islamist, som selv ble drept da han gikk til angrep på parlamentet i Canada. Soldaten og småbarnsfaren Nathan Cirillo (24) stod vakt ved landets offisielle krigsminnesmerke i Ottawa, da han ble skutt og drept av den 32 år gamle konvertitten Michael Zehaf-Bibeau. Kort etter tok Zehaf-Bibeau seg inn i det canadiske parlamentet, der de folkevalgte hadde partimøter.
Etter å ha løsnet skudd ble han skutt ned og drept av den formelle sikkerhetsansvarlige for parlamentet og tidligere politimannen Kevin Vickers, som dermed stanset det som kunne blitt et blodbad.
Zehaf-Bibeaus terrorangrep kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn et angrep på demokratiet.
Bare to dager før ble en annen canadisk soldat drept og en skadet da de ble kjørt ned av konvertitten Martin Couture-Rouleau på en parkeringsplass i Quebec. Etter en kort jakt ble Couture-Rouleau skutt og drept av politiet.
– Vi lar oss ikke skremme, sier statsminister Stephen Harper etter angrepet på parlamentet. Men folket han og resten regjeringen har ansvaret for, burde kanskje det? For alt tyder på – der som her – at myndighetene ikke gjør jobben sin.
Både Zehaf-Bibeau og Couture-Rouleau var i forveien kjent av landets sikkerhetstjeneste, som anså dem som risikopersoner. Begge hadde fått sine pass inndratt for å hindre dem i reise til utlandet for å bedrive jihad.
Det kostet to ubevæpnede canadiske soldater livet deres eget hjemland.
De er ikke alene og varslene har vært der lenge.
I mars 2012 skjøt og drepte den fransk-algiriske islamisten Mohamed Merah syv mennesker. Merah angrep en jødisk skole og drepte en 30 år gammel rabbi og tre barn i alderen tre til åtte år. Tidligere samme måned hadde han drept tre franske soldater av ikke-vestlig opphav.
Merah var i forveien kjent for den franske etterretningen. Et dokument viste at han hadde vært under overvåkning siden 2006, da han var medlem av den islamistiske organisasjonen Forsane Alliza. Organisasjonen var mistenkt for å oppfordre til vold og terrorisme, og ble senere forbudt fordi de oppfordret borgere til å dra til Afghanistan for å drive jihad. Merah ble bedømt som en mann «med evne til å reise og assistere andre militante med logistikk».
I mai 2013 ble den britiske soldaten Lee Rigby drept – slaktet er kanskje en mer presis beskrivelse – på åpen gate i London av de to britisk-nigerianske konvertittene Michael Adebolajo og Michael Adebowale. De to islamistene kjørte først Rigby ned, før de angrep med kniver og hakket ham ihjel.
Også her var begge gjerningsmennene kjent for den britiske sikkerhetstjenesten fra før. Adebolajo hang sammen med den nå forbudte islamistgruppen al-Muhajiroun, ledet av Omar Bakri Muhammad and Anjem Choudary. Allerede i 2010 hadde den kenyanske anti-terrorgruppen advart britiske myndigheter om Adebolajo, som de mente planla å trene med den somaliske terrorgruppen Al-Shabaab. Adebolajo ble deportert fra Kenya til Storbritannia, som ikke gjorde noe mer med saken.
Det finnes også andre varsler om hva vi står overfor.
I mai 2014 angrep fransk-algiriske Mehdi Nemmouche et jødisk museum i Bryssel, Belgia, og skjøt og drepte fire personer. Han hadde forbindelser med radikale islamister og hadde vendt tilbake til Frankrike etter å ha tilbrakt et år sammen med Den islamske staten i Syria. I september 2014 ble to uniformerte, danske soldater overfalt av fire til seks menn i 20-årsalderen. Soldatene ble sparket og slått med flasker. En av gjerningsmennene ble beskrevet som å ha midtøstlig utseende. Gjerningmenne er enda ikke tatt, så motivet er foreløpig ikke kjent. Hva som er kjent, er en påtagelig frykt for at danske soldater kan bli overfalt av danske islamister som en reaksjon på f.eks. deltagelse i krigen mot Den islamske stat (IS). Flere danske soldater har uttrykt frykt for at det også kan gå utover deres familier. Noen unngår å ha på seg uniform når de skal til byen, men andre opptrer anonymt i medier eller på TV – i sitt eget hjemland. Formannen for den danske Sentralforeningen for stampersonell sier åpent at soldater bør tenke seg om før de bærer uniform i visse områder, som f.eks. Nørrebro og sentralbanestasjonen i København.
I slutten av samme måned oppfordret en nederlandsk islamist, som selv befinner seg i Syria, sine medislamister til å begå terroraksjoner i hjemlandet. Den nederlanske regjeringens bolde svar? Den frarådet landets militære styrker å bruke uniform på offentlige transportmidler.
På to år har altså 14 mennesker blitt drept av islamister, alle – bortsett fra et tilfelle – hvis radikalisering og potensiale for drap og terrorangrep var kjent av myndighetene på forhånd. Uniformert personell blir trakassert og overfalt på åpen gate og er nå blitt et så opplagt mål at de oppfordres til å tenke seg om hvor de bærer uniform eller gjemme den vekk. I sitt eget land i fredstid, av frykt for hva angivelige landsmenn kan finne på å gjøre. Men gjerningsmennene som bevisst går etter uniformert personell har et annet mål. Riktignok er det fedre, sønner, brødre og ektemenn som dør, men i realiteten angriper islamistene staten og utfordrer dens voldsmonopol.
Hvor lenge kan denne situasjonen vedvare? Dette har vært under oppseiling i årevis og det har ikke manglet på forsvarsler og advarsler underveis. Likevel er lite eller ingen ting blitt gjort fra vestlige myndigheters side. Selv liberale demokratier har faktisk lov til å forsvare seg og svare på trusler, ytre såvel som indre, og kunne det hvis der fantes politisk vilje til det. Istedet snakker lederne av den frie verden tøft, mens de selv har bidratt til å vingstekke lovverket, politiet og sikkerhetstjenestene så kraftig at de ikke engang kan få kjente islamister med voldspotensiale vekk fra gaten eller utvist fra det landet de hater og ønsker å påføre skade. Bedre å be sine egne soldater om å gjemme seg vekk – de er jo også mye lettere å snakke til, ettersom de følger reglene og er lojale mot sitt land og dets regjering.
– Denne ukens hendelser er en stygg påminnelse om at Canada ikke er immune mot denne typen terrorangrep, som vi har sett andre steder, sa Harper.
Det burde ikke lenger vært nødvendig for vestlige politikere med påminnelser av denne sorten. Særlig ikke når de tilsynelatende ikke lærer noe av det de ser. Så hvor mange flere må dø før lærdommen siver inn og resulterer i handling?