Forskerne er overrasket, men det mest overraskende er kanskje likevel forskernes tolkning av funnene:
– Det er litt overraskende. Man har liksom tenkt at unge i Oslo er mer tolerante enn andre, fordi de må forholde seg til så mange ulike kulturer i hverdagen. Men fordommene mot religion er ikke borte, sier Pål Ketil Botvar, forsker ved KIFO til Vårt Land.
Botvar mener altså at skepsis til religion i det offentlige rom er ensbetydende med å være intolerant og bunner i fordommer mot religion(er). I mine øyne forteller det mer om forskerens ståsted enn om en seriøs analyse av resultatene.
Bønn på offentlig sted under demonstrasjonen i 2010 mot Dagbladkarikaturen.
Beskyttelse av utsatte grupper?
Botvars hevder at «de fleste politiske og sivile rettighetene oppnår høy grad av støtte blant de unge. Unntaket er nettopp religionsfrihet.»
– 43 prosent synes det er greit at staten blander seg inn når religion kommer til uttrykk i det offentlige rom. Bare 24 prosent synes ikke dette er greit.
– 24 prosent mener det er greit at staten legger seg opp i religioners misjonsvirksomhet. 35 prosent mener det ikke er greit.
– 31 prosent synes ikke det er akseptabelt at kvinnelige lærere bruker hijab, mens 43 prosent synes det er greit.
– 27 prosent mener elever bør få mulighet til å samles til bønn på skolen. 42 prosent er imot dette.
De resterende prosentene har inntatt et mellomstandpunkt.
Undersøkelsen viser høy oppslutning om beskyttelse av utsatte grupper, som for eksempel homofile, og deres rettigheter.
– De unge har fått med seg at dette er en utsatt gruppe, men det virker ikke som at de har forståelse for at også religiøse grupper kan være utsatte, sier Botvar.
Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg følger Botvar i tolkningen om hvor utsatt religiøse grupper er i Norge. Når en ser på hvilke rettigheter religiøse grupperinger har, for eksempel i forhold til statlig finansiering og likestillingsloven, tror jeg ikke det kan være så mye å klage over. Kanskje snarere tvert om: Manglende særrettigheter tolkes kanskje for raskt som intoleranse eller «utsatthet»?
Forklaringen, ifølge KIFO
Botvar mener at det er to hovedforklaringer på «at ungdom som har vokst opp i det flerreligiøse Oslo likevel ikke er mer tolerante overfor religion.» Det ene handler om en rekke konfliktfylte saker i offentligheten, slik som for eksempel karikaturstriden og bønnerom på skoler (her relatert til Hellerud videregående skole). Det andre er at Osloungdom er mer sekulær enn ungdom i resten av landet.
– Dette kan være et uttrykk for at de mangler kunnskap om hva det vil si å være religiøs, sier han og legger til at vi også må huske at det her er snakk om ungdom i alderen 16-19 år, som ikke alltid forstår rekkevidden av sine holdninger.
Dette kan også vurderes helt motsatt, nemlig at ungdom i det flerreligiøse Oslo erfarer flere religiøse konflikter i det offentlige rom, og dermed blir mer skeptiske. Det er for øvrig en begrenset tanke at manglende kunnskaper om «å være religiøs» medfører at en blir sekulær. Det motsatte hadde kanskje vært mer logisk?
Det er heller ikke betryggende at det utvises slik «toleranse» overfor de som faktisk er sekulære – da disse «ikke alltid forstår rekkevidden av sine holdninger»?
Religionsfrihet versus religiøs frihet
Også Ingrid Rosendorf Joys, representant for Oslo katolske bispedømme i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), tilkjennegir overfor Vårt Land at hun er overrasket over tallene:
– Jeg hadde håpet at det multireligiøse Oslo hadde ført til økt toleranse for religion i det offentlige rom. Det er trist at religiøse ytringer i det offentlige skal møtes med skepsis. Religionsfriheten må være en bærende kraft i vårt samfunn, sier hun.
Sturla Stålsett, som ledet utvalget som i januar 2013 leverte NOU-en Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk, finner funnene «urovekkende». Han mener medisinen er å finne i ovennevnte NOU:
– Dette viser at medisinen vi foreslo i rapporten vår er mer aktuell enn før. Det er veldig viktig at det blir formidlet og lagt til rette for åpenhet og respekt for forskjeller. Det som forener oss må løftes fram, i stedet for det som skiller oss. Det er essensen i et livssynsåpent samfunn, sier Stålsett.
Han mener Den norske kirke og offentlige myndigheter nå må være tydelige på at innskrenkning av tros- og livssynsfriheten ikke er i orden.
– Vi må sørge for at den negative holdningen til andres religiøsitet ikke opprettholdes, for den er i strid med grunnleggende menneskerettigheter.
HRS har mer tro på at vi beveger oss fra religionsfrihet til religiøs frihet. Det Stålsett-utvalget legger opp til, og som også synes å være KIFOs grunntanke, er at det er religioners plass i samfunnet som er det eneste som kan tolkes inn i menneskerettighetene. Det innebærer i så fall at de som bortvelger all religion ikke kan anses å ha noen rettigheter i så henseende.
For øvrig er det svært interessant å lese hvordan de intervjuede skoleungdommene forholder seg til problematikken. De unge er langt mer nyanserte enn de her siterte «ekspertene». Les hele saken i Vårt Land.
Og en liten «kuriositet» til slutt, kanskje litt på kanten: