Det er i en kronikk i VG 10.11.2014, med tittelen «Unødvendig 24-års regel», at forskerne Anja Bredal og Axel West Pedersen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) hevder at deres forskning på ekteskapsmønsteret blant sentrale grupper i innvandrerbefolkningen viser at endringene har «skjedd helt av seg selv». Brodden synes derimot å ligge ett annet sted, nemlig deres manglende tro på de politiske tiltak som har vært gjennomført i Danmark:
24-årsregelen Danmark innførte i 2002 sier at begge ektefeller må ha fylt 24 år før en utenlandsk partner kan bosette seg i Danmark. Et tilsvarende forslag fra regjeringen har nettopp vært på høring.
Vår forskning viser at de samme endringene i ekteskapsmønstre, som danskene mener å ha oppnådd ved sin innstramming, har skjedd helt av seg selv i Norge.
De viser til at ekteskapsalderen har økt i begge land og at andelen som henter ektefelle i opprinnelseslandet er gått ned.
Men de danske reglene, som 24-årsregelen (begge parter i ekteskapet må være fylt 24 år for å hente ektefelle til Danmark) og tilknytningskravet (lik eller høyst tilknytning til Danmark), har forskerne lite til overs for:
24-årsregelen er et vesentlig inngrep i retten til å etablere familie, og det er derfor viktig å vite om tiltaket faktisk virker i tråd med intensjonen. Det viktigste uttalte formålet – både i Danmark og Norge – er å forebygge tvangsekteskap, og tiltaket bygger på en antagelse om at risikoen blir mindre jo eldre og mer modne partene er.
I Danmark har politikerne samtidig vært åpne om at en utsettelse av ekteskapsinngåelse er ønskelig i seg selv fordi et tidlig ekteskap kan være til hinder for å ta utdanning. I tillegg har man ønsket å redusere ekteskapsinnvandring generelt. Ekteskapsalderen er fortsatt 18 år, men man antok at flere ville utsette giftermålet dersom de likevel ikke kunne få sin partner til Danmark før fylte 24 år.
Bredal og West Pedersen finner det «påfallende» at utviklingen i giftemønster i de aktuelle gruppene i Danmark og Norge er så lik, og konkluderer derfor med at vi kan snakke om en «norsk suksess» og det uten «danske tvangstiltak». Deretter hevder de samme forskerne at det som driver de observerte endringene først og fremst er utdanning, og avslutter med følgende:
24-årsgrensen er kontroversiell fordi den forskjellsbehandler de som finner partner utenfor EØS. Det er også omstridt hvor mange av ekteskapene som faktisk inngås ved tvang, og om inngrepet kan forsvares ut fra såkalte proporsjonalitetsprinsipper: Er det riktig å ramme noen for å redde noen andre? Vårt poeng er at stadig færre personer vil kunne rammes eller reddes av en 24-årsregel. Giftealderen øker «helt av seg selv». Det kalles sosial endring.
Men er det ikke noe de samme forskerne har glemt her? Noe de fullstendig har oversett? For mens de er svært opptatt av den danske politikken på området, som de tydeligvis er motstandere av, så hopper de bukk over at det også eksisterer norske regler på feltet. Regler som dertil er strammet kraftig inn de siste årene – og som også (påfallende nok?) sammenfaller med endringene i ekteskapsmønsteret.
Som kjent luktet Stoltenberg II-regjeringen på de danske reglene, særlig 24-årsregelen og tilknytningskravet. Dette satte SV en stopper for. Derfor prøvde sentrale aktører i daværende regjering å finne andre regler som hadde noenlunde samme effekt, men som var spiselig for samarbeidspartneren SV. Det fant de: Nemlig fireårsregelen. Denne regelen handler om at for å få hente ektefelle til Norge må du ha hatt fire års sammenhengene utdanning eller arbeid de siste årene. I tillegg ble forsørgerkravet økt. En annen endring som ble gjennomført var at inntekt ikke lenger kunne attesteres fra arbeidsgiver (som det var avdekket mye juks med), men via selvangivelsen.
Og dette tror forskerne ikke har hatt noen betydning? Vel, politikk kan også virke, til og med på sosial endring.