Det sentrale spørsmålet for oss nå er hvorfor så mange unge fra Vesten, inkludert Norge, tar skrittet ut og verver seg til det barbariet som utspiller seg i Irak og Syria.
Dr. Mordechai Kedar er ekspert på arabisk politikk ved Bar-Ilan University, og har også 25 års fartstid fra det israelske forsvarets etterretning. Kedar fremmer en rekke interessante betraktninger i denne kronikken, der han tegner et bilde av Al-Qaida som parkert hva gjelder popularitet og tiltrekningskraft sammenliknet med IS. Al-Qaida er ”gammel, trøtt og svak”, mens IS fremstår som ”pulserende og ungdommelig”. Ikke bare enkeltpersoner verver seg til IS. Også terrorgrupper sverger troskap til kalifen, som i den seneste tiden Ansar Bayt al-Maqdis. Denne gruppen opererer i Sinaiørkenen og er en trussel mot Egypt.
Kedar viser til at ikke ser noen demonstrasjoner i den islamske verden mot IS, ikke engang mot IS’ behandling av kvinner, barn og minoriteter. Den dørgende stillheten står i sterk kontrast til de voldelige demonstrasjonene vi har sett når det handler om karikaturer og filmer (som hevdes krenkende overfor islam). Spørsmålet melder seg: støtter mange i den islamske verden halshugginger, massehenrettelser av minoriteter og salg av kvinner på slavemarkeder? Og et annet spørsmål som må adresseres er hvorfor al-Qaida ikke var så attraktiv som IS i de årene al-Qaida var på sitt mest aktive?
Det mest meningsfulle svaret på disse spørsmålene er at for mange muslimer fremstår IS som ekte vare: ren, hellig og uforfalsket islam, hevder Kedar. For tilhengerne er dette den islam som Muhammed brakte til verdenen og som veiledet hans følgere og de som hersket etter han. Mange muslimer har lest bøker eller hørt om islams historie, der islamske styrker beseiret betydelige deler av verden i det 7.århundret, ved å slakte vantro, plyndre, handel med slaver, tvangskonverteringer – alt omtalt i rosende vendinger av muslimske historikere, uten en tøddel skam. Historikerne har aldri følt behov for å be om tilgivelse for hvordan islamske styrker herjet, tvert om har de alltid beskrevet islam (ensidig) som en fredsreligion. Det samme skjer nå i IS: IS erobrer områder, kapper hodet av noen, korsfester andre, selger både menn og kvinner som slaver, kapper hender av tyver, steiner folk som har sex utenfor ekteskap, pisker kriminelle – alt i tråd med sharia. Kan en muslim protestere mot sharia, mot å kopiere Muhammeds tid som leder, Muhammed den ufeilbare?
Al-Qaeda etablerte aldri en egen islamsk stat, slik Muhammed gjorde, og slik IS nå også mener de har gjort, fortsetter Kedar. IS-flagget skal være en kopi av Muhammeds flagg, det samme gjelder de svarte uniformene mange av dem bruker. Tittelen kalif, tok de som overtok lederrollen etter Muhammeds død. Her er vi ved et viktig poeng, for institusjonen kalifatet tok kvelden først i 1924, da Tyrkias landsfader Mustafa Kamal Attaturk fjernet de siste restene av det ottomanske kalifatet. Han fjernet sharialover, brant ned moskeer, stengte religiøse skoler, madrassaer, gikk fra det «hellige» språket arabisk over til latinsk alfabet, og prøvde å modernisere Tyrkia på alle nivå ved å presse islam inn i krokene. Ifølge Kedar har derimot IS ankommet Syria og Irak for å gjenreise kalifatet, et tema som spiller på en sensitiv streng i islams hjerte.
IS nøler heller ikke med å true de vantro vestlige maktene, det samme gjelder nedslaktning av britiske og amerikanske fanger, symbol på det kjetterske kristne vestlige hegemoniet. Henrettelsene utføres uten blygsel og med selvtillit foran kamera, mens morderne i britisk språkdrakt deklarerer hånlige beskjeder til vestlige ledere, som anses å styre verdens sterkeste stater. Får oppsetningene muslimer verden over til å føle stolthet? At dette er måten en sann muslim skal snakke til kjetterne i Vesten?
Kedar mener at sistnevnte er særlig viktig for en del unge muslimer i Europa og USA, som ikke har klart å passe inn i de vestlige samfunnene og derfor også har utviklet et raseri mot staten de er født i. Strømmen av disse unge som drar fra vestlige land kan tolkes som en form for hevn over Vesten som har skjøvet barna av innvandrere ut i periferien av samfunnet og for å ha diskriminert dem selv om de er født og oppvokst her. Dette er en tolkning jeg ikke er enig i, da jeg mener at Vesten tvert om har stilt det meste til disposisjon – og på linje med den opprinnelige befolkningen – for at de skulle bli fullverdige medlemmer av samfunnene. Men jeg lar debatten om hvorfor integreringspolitikken feilet ligge i denne runden. Essensen er vi dog enige i: betydelige deler av den unge muslimske befolkningen i Vesten er lite velfungerende.
I det siste har vi sett flere videoer der unge yazidikvinner tatt til fange av IS byttes og selges krigerne imellom. Videoene portretterer muntre og spøkefulle krigere før jentene og kvinnene fordeles. Kedar viser til at i tradisjonelle islamske samfunn, der menn er lovpålagt ikke å ha kontakt med andre kvinner enn de aller nærmeste slektningene, fungerer denne opphevingen av forbudet som en sterk tiltrekningskraft på unge muslimske menn.
Her vil jeg føye til: dette blir en form for dobbel dose tiltrekning med en voldsom sprengkraft. Man loves paradis og jomfruer der i fleng om man dør for den hellige saken, mens man faktisk får det samme i det jordiske livet i IS-rekkene: yazidisexslaver (og eventuelle slaver tilhørende andre minoriteter).
Samtidig vokste IS frem i en tid der sosiale medier – You tube, Facebook og Twitter – er tilgjengelig for de fleste, særlig ved bruk av mobiltelefon. For IS har disse mediene vært avgjørende for å nå ut med sin propaganda og rekruttere nye krigere og frivillige.
Kedar viser videre til at IS også er en velstående organisasjon: den har tatt kontroll over oljefelt, og land – som antakelig Tyrkia – kjøper olje av IS, noen direkte, andre indirekte. ID-krigere raner banker, kidnapper folk for løsepenger i millionklassen, finansieres massivt av land som Qatar, og pålegger befolkningen under deres kontroll skatter. Alt dette muliggjør kjøp av våpen, kommunikasjons- og transportmidler, og skaper et inntrykk av suksess. Ingenting slår inntrykket av det vellykkede og suksess, som også medvirker til rekrutteringen.
I jihadistenes hender er også arsenaler av amerikanske våpen som tilhørte den irakiske hæren. Noen av våpnene som ble flybårne til kurdiske krigere i Kobane, kom i IS’ hender – som bokstavelig talt en gave fra himmelen, påpeker Kedar. Mange muslimer mener og tror at amerikanske våpen som nå brukes av IS i kamp mot USA er et tegn fra himmelen på at Allah hjelper jihadistene til å vinne kampen mot deres fiender ved bruk av fiendenes egne våpen.
For sammenlikningens skyld: al-Qaida kontrollerer ikke et territorium, inndrar ikke skatter, tvinger ikke sharia på lokale befolkninger, har ingen kalif som leder, og til og med dets jihad mot vantro har svunnet de siste årene. Det er derfor Kedar mener at al-Qaida i dag fremstår som en trøtt, gammel og svak organisasjon som famler i blinde. Den islamske staten derimot, den fremstår som ung og pulserende, som handler i samsvar med sannferdige islamske forskrifter, og som avviser en vantro, materialistisk og ettergiven kulturtype, en sivilisasjonsform som Vesten har prøvd å innlemme muslimer i verden over.
Kedar tror IS vil fortsette å vokse de nærmeste månedene – eller årene – og bli farligere og mer innflytelsesrike i Midtøsten, og muligens også i verden. IS kan bekjempes på to måter, ifølge Kedar: 1) destruert på slagmarken til siste mann er tatt, død eller levende. Problemet med dette scenarioet er de store menneskelige lidelsene og ressursene dette vil koste verden. 2) Scenarioet som alltid har skjedd i islams historie: idet en gruppe får makten, oppstår interne stridigheter basert på ideologi, religion, finansiering, personlige konflikter, stamme- og organisatoriske fiendtligheter, som leder til oppløsning og derav kollaps. Problemet med dette scenarioet er at det tar lang tid, vi kan snakke om flere tiår, mens organisasjonen fortsetter å spre lidelser og elendighet.
I mellomtiden gjør verden lite av betydning mot IS, som fortsetter fremmarsjen og underlegger seg nye områder, og er åpenbart en trussel mot nærliggende stater. Organisasjoner og frivillige slutter seg ivrig til og vi andre ser ikke lyset i tunnelen. Det virkelige problemet i Vesten i dag er at for mange politikere er avhengige av stemmene til store, og stadig voksende, muslimske befolkningsgrupper. Derfor er det liten sjanse for at disse politikerne vil ta et standpunkt mot noe islamsk, inkludert IS og hvordan IS må adresseres, avrunder Kedar.
Sistnevnte er jeg uenig i. Jeg tror tvert om at de aller, aller fleste vestlige politikere ikke har noen problem med å ta avstand fra IS – hva skulle man ellers gjøre, og har de ikke gjort det til gangs? – men at man vil feile i å gripe fatt i omlandet som skaper rekruttering til IS – islamske organisasjoner, moskeer og hatpredikanter – som foreskriver mye av det samme som IS, som er den velkjente drømmen om Den Islamske Staten (så kan det sikkert krangles om shariadetaljer, med det overordnede ligger fast, en stat basert på koranen, hadith og sunna). Å gripe fatt i dette vil nemlig kunne skape svært mye ubehag i det offentlige rommet, noe jeg tror de fleste politikere vet meget godt.
Det er her vi trenger modige politikere som går inn med høyreiste sekulære faner, med krav om at religion skal privatiseres og aldri få utlede juss.