Som kjent har Norge opplevd en betydelig arbeidsinnvandring det siste tiåret. Den skjøt virkelig fart i 2006, to år etter EU-utvidelsen i 2004, en utvidelse som påvirker Norge da vi er bundet til masten med EØS-avtalen og de såkalte fire friheter. Spesielt fri flyt av arbeidskraft er blitt utfordrende. Intensjonen med de fire friheter var sikkert de beste, men det var neppe så mange som tenkte på at «arbeidskraft» kunne bli ensbetydende med personer? Eller kanskje de tenkte nettopp det, men så det som en plikt for velstående land, som Norge, å bidra til sosial mobilitet i Europa?
Mange har hevdet, og noen hevder fortsatt, at uten innvandring stopper Norge. Ikke minst er vår egen statsminister, Erna Solberg (H), opptatt av å forsvare fri flyt – dertil av mennesker:
– Fri flyt av mennesker er ekstremt viktig for Norge, og prinsippet er også ideologisk viktig sett fra et konservativt ståsted, sa Solberg til Cameron ifølge BBC (her via NTB).
Men la oss bare slå fast fri flyt av mennesker ikke er viktig for Norge. Tvert om: Innvandringen til Norge er kostbar. Det innebærer selvsagt ikke at Norge ikke skal ha innvandring, men det handler om fakta som må ligge på bordet når innvandringspolitikken utformes og realiseres.
Så til Statistisk sentralbyrå (SSB), som har sett på inntektshistorien til noen grupper arbeidsinnvandrerne som kom de første årene etter EØS-utvidelsen (i 2004) og som siden ble værende i Norge. Spørsmålene de prøver å gi svar på er: Hvordan har yrkesinntektene utviklet seg for disse arbeidsinnvandrerne? Hvordan er deres økonomiske levekår sammenlignet med øvrige grupper i samfunnet? Bidrar tilknytningen til arbeidsmarkedet til at disse innvandrerne holder seg utenfor lavinntektsgruppen?
Med andre ord er SSBs fokus på disse gruppenes sosiale mobilitet i Norge.
SSB har tatt for seg noen av gruppene som arbeidsinnvandret i perioden 2004-2006 og som fortsatt var boende her i 2012. Hvorfor de akkurat har valgt ankomstgrupper i 2004-2006 er for meg noe uklart, da arbeidsinnvandringen virkelig skjøt fart fra og med 2006. SSB påpeker selv at før utvidelsen av det indre arbeidsmarked i EØS-området i 2004 innvandret det årlig kun 1 000-2 000 personer fra land utenom Norden på grunn av arbeid. (Merk at nordiske borgere trenger verken søke om arbeidstillatelse eller registrere seg for å kunne oppholde seg og jobbe i Norge, og er derfor ikke med i denne statistikken.) I 2006 kom det imidlertid nesten 12 000 arbeidsinnvandrere. Til sammenligning: For de tre siste årene har tallet ligger på rundt 25 000 arbeidsinnvandrere i året.
Mange av arbeidsinnvandrere er kommet fra Øst-Europa. Særlig polakker, men litauere har også hengt seg på. Av «gamle» EU-land (fortsatt utenom Norden), er det flest fra Tyskland, Storbritannia og Nederland. Det er også disse gruppene SSB fokuserer på når det gjelder inntektshistorie. Og mange av arbeidsinnvandrerne forblir i Norge. Ifølge SSB var 60 prosent av dem som kom i 2005-2006 fortsatt bosatt i Norge i 2012.
Historien forteller at forskjellene består: «Arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene i Øst-Europa har selv etter lang botid i Norge et inntektsnivå lavere enn i befolkningen generelt. For arbeidsinnvandrere fra de gamle EU-landene i Vest-Europa er det ofte motsatt.»
La oss se litt på detaljene – og forskjellene:
Utviklingen i median yrkesinntekt (median må ikke forveksles med gjennomsnitt, dersom man setter opp en liste over tall i stigende rekkefølge, vil medianverdien være det tallet som havner midt på lista), viser en økning fra 220 000 kroner i 2006 til nesten 390 000 kroner i 2012 (regnet i løpende priser).
Yrkesinntekt
Yrkesinntekt omfatter både lønnsinntekt og netto næringsinntekt. Denne inntektsutviklingen har SSB sammenlignet med en referansegruppe bestående av personer som i 2006 var i aldersgruppen 20-55 år (alderen dekker omtrent 99 prosent av arbeidsinnvandrerne i 2006), og som var yrkestilknyttet (det vil si har yrkesinntekt over minsteytelsen i folketrygden, som i 2006 var på 111 476 kroner). Den forteller at i 2006 utgjorde median yrkesinntekt for arbeidsinnvandrerne 68 prosent av tilsvarende medianinntekt til referansegruppen. I 2007 var derimot andelen økt til 87 prosent. Men så stopper det opp. «Arbeidsinntekten til arbeidsinnvandrerne når allikevel aldri helt opp til inntektsnivået til referansegruppen, men blir liggende på rundt 85 prosent selv etter syv års botid her til lands.»
Men, som alltid, forskjellene er betydelige etter landbakgrunn. Mens briter, franskmenn og tyskere gjør det relativt godt, for eksempel hadde briter med minst syv års botid i Norge en median yrkesinntekt som var 17 prosent høyere enn den generelle yrkesinntekten i 2012, så blir østeuropeerne liggende etter. For selv om polakkene (og litauerne følger stort sett samme mønster, dog med lavere inntektsnivå, ifølge SSB) økte median yrkesinntekt fra 60 prosent av det generelle inntektsnivået i 2006 til 82 prosent året etter, ble de liggende på rundt 80 prosent i årene frem til og med 2012. Den nærliggende forklaringen er antakelig at vesteuropeere som arbeidsinnvandrer generelt har høyere utdanning og dermed får godt betalte jobber, og motsatt med østeuropeere, hvilket ikke er et ubetydelig faktum for fremtidsplanlegging.
På bunn og topp i yrkesinntekt
SSB påpeker at median yrkesinntekt sier noe om inntektsnivået, men ikke noe om hvordan yrkesinntektene er fordelt blant ulike grupper arbeidsinnvandrere. Her fremkommer det at nesten 60 prosent av polakkene i 2006 hadde en registrert yrkesinntekt som plasserte dem blant femdelen av dem med lavest yrkesinntekt i Norge. Økt botid viser imidlertid økt inntektssituasjonen: i 2008 var det samme tallet 30 prosent. Men i 2010 var flere havnet i gruppen med lavest yrkesinntekt igjen (40 prosent), for så å lyde på 30 prosent igjen i 2012. Forklaringen finner SSB i finanskrisen, men det forteller oss også hvor sårbar noen grupper er for endringer i arbeidsmarkedet – hvilket heller ikke er et ubetydelig faktum for fremtidsplanlegging i et Norge med velferdsytelser i verdensklassen. For øvrig finner ikke SSB mange polakker i gruppen over dem som tjener best. Etter syv års botid hadde om lag 3 prosent av polakkene en yrkesinntekt som plasserte dem blant femdelen i Norge med høyest arbeidsinntekt.
Kontrasten står britene for. Om lag 40 prosent av britene var plassert i den øverste inntektsklasse i 2012. Yrkesinntekten til tyskerne ligner mer på den yrkesaktive befolkningen generelt, mens nederlandske og franske arbeidsinnvandrere har en mer ujevn fordeling. Ifølge SSB er de overrepresentert både i nederste og øverste inntektsklasse.
Husholdningsinntekter
Når det gjelder husholdningsinntekter vises det til at den gjennomsnittlige husholdningsstørrelse for alle arbeidsinnvandrere som kom i 2004-2006 økte fra 1,7 personer i 2006 til 2,2 personer i 2012 (familiegjenforening eller –etablering).
Husholdningsinntektene (da som inntekt etter skatt per forbruksenhet) viser at det her vært en betydelig økning for arbeidsinnvandrerne etter hvert som botiden har økt. Men også her stopper det opp. Husholdningsinntektene øker raskt de første årene og nådde et nivå tilsvarende 94 prosent av medianinntekten i befolkningen i 2008. Så skjer det lite, og i 2012 var de på om lag 96 prosent.
Og også her er forskjellene mellom gruppene betydelige. Østeuropeerne forblir på et inntektsnivå som er lavere enn i befolkningen totalt, mens flere av arbeidsinnvandrerne fra vesteuropeiske land (spesielt Storbritannia og Frankrike) har et inntektsnivå klart høyere en det vi finner i befolkningen totalt.
Yrkestilknytning
Mønsteret som er fremkommet over, gjør seg også gjeldende når vi kommer til yrkestilknytning. Vesteuropeiske familier har oftere to arbeidsinntekter enn østeuropeiske familier.
Når SSB ser på andelen med minst to yrkestilknyttede i parfamilier, fremkommer det at arbeidsinnvandrerne fra Polen og de baltiske landene har en mindre andel toinntektsfamilier enn arbeidsinnvandrere fra land i Vest-Europa. I parhusholdninger der minst den ene voksne kom som arbeidsinnvandrer i 2004-2006, hadde om lag 75-80 prosent av franske, britiske og tyske minst to yrkestilknyttede i 2012. Tilsvarende andel for polakkene var 65 prosent.
Lavinntektsgrupper
SSB benytter her en definisjon på (vedvarende) lavinntekt som tilsier at husholdningsinntekten er under den årlige lavinntektsgrensen (60 prosent av medianinntekten i befolkningen) det siste året og i minst to av de tre foregående årene.
Tallenes tale er da at 5 prosent av befolkningen i Norge hadde vedvarende lavinntekt i 2012. For arbeidsinnvandrerne som kom i 2004-2006, var tilsvarende andel 8,8 prosent samme år.
Mønsteret er dog det samme: «Andelen med vedvarende lavinntekt er størst blant arbeidsinnvandrerne fra de nye EU-landene og minst blant dem med bakgrunn fra land i Vest-Europa.»
I 2012 var det polske og litauiske arbeidsinnvandrere som hadde størst andel med vedvarende lavinntekt (11 prosent), mens franskmenn, briter og tyskere ligger under nivået i befolkningen. Tyskerne hadde minst sannsynlighet for å ha vedvarende lavinntekt, med en andel på 3,7 prosent.
Noen bryter mønsteret påpeker SSB, uten at de spekulerer i hvorfor. Det heter at arbeidsinnvandrerne som kom fra det nye EU-landet Slovakia hadde en andel med vedvarende lavinntekt lavere enn nivået i befolkningen (altså under 5 prosent), mens nederlendere lå på 9 prosent.
Uansett så forteller dette oss at det har betydning både hvor mange som kommer til Norge og hvem det er. Dette er ikke ubetydelige nyanser, det er i disse detaljene fremtiden ligger. Det nytter ikke å leke presiseringsekspert i innvandringsdebatter ved å hevde at vi må skille mellom flyktninger, asylsøkere, familieinnvandring – og arbeidsinnvandrere. Nyansene må gå dypere enn det.
SSB: Arbeidsinnvandrerne inntekter. Store forskjeller mellom innvandrere fra gamle og nye EU-land