20. november 1979 stormet saudiske fundamentalister stormoskeen i Mekka og drepte mange hundre. Dette ga støtskuddet til prosjektet om å spre wahabisme verden over, med alvorlige konsekvenser for land i dag som både Norge, Syria og Irak, skriver Jon Hustad i en solid artikkel i Dag og Tid.
Avtalen som ble inngått etter Mekka-angrepet kan sies å ha fått katastrofale konsekvenser for generasjoner, også i årene fremover.
Hustad redegjør grundig for forløpet: Det var fredag 23.november 1979. Muslimer verden over var engstelige: ville fredagsbønnen fra Mekka gå som normalt? Saudiske ledere hadde prøvd å berolige folk med at alt var over og at de hadde kontroll, men de fleste muslimer regnet med at amerikanske og israelske soldater hadde kontrollen i hellig Mekka.
Denne dagen for 35 år siden ble fredagsbønnen sent ut på radioen til alle verdens muslimer fra Medina. Dertil av en ”prest” som var lavt rangert blant saudiske skriftlærde.
Altså var stormoskeen i Mekka fremdeles okkupert. Dette fikk pakistansk mobb til å brenne ned USAs ambassade i Islamabad. Diktatoren Zia ul-Haq løftet ikke en finger for å stanse dem, og i Washington holdt også president Jimmy Carter kjeft. Budskapet som gikk ut verden over var at USA og Israel hadde gått til angrep på saudiske helligdommer. Selv trodde Carter at det var Iran som stod bak for å spre sin revolusjon.
Dette var jo også Khomeinis ønsker, men også han trodde at Israel stod bak.
Så visste det seg at alle hadde tatt feil. Det var ekstreme sunnimuslimer som hadde tatt til våpen i stormoskeen – i strid med koranen – det vil si wahabister, de som vil følge et islam som er anti modernitet og som støtter seg fullt og helt på Muhammeds lære.
De hadde valgt datoen 20.november 1979 med omhu: dette var den første dagen i det islamske 1 400 året etter at Muhammed dannet det første ummah i Medina og tidsregningen for islam ble født. Folk som så disse skjeggete og skitne våpenbærende mennene komme ut i borggården i stormoskeen forstod umiddelbart at noe var riv ruskende galt. En lederskikkelse grep mikrofonen og gav instrukser til de om lag 300 opprørerne som var spredd i moskeen. Snikskyttere inntok plassene, utgangsmuligheter ble blokkert, og med det var flere tusen personer som hadde møtt til morgenbønnen tatt til gisler.
Hustads essay er historien om den største tragedien i den islamdominerte verden i forrige århundre. Hendelsene i Mekka for 35 år og de dramatiske og underkommuniserte konsekvensene er basert på boka til norske Thomas Hegghammer, The Meccan Rebellion, som han skrev sammen med franskmannen Stephane Lacroix, og boka til ukrainaren Yaroslav Trofimov, The Siege of Mecca.
Aksjonen skal ha vært planlagt i minst ett år, og våpen ble smuglet inn i moskeen, i strid med islams lære om at det ikke skal føres krig i Mekka. Roten til opprøret skal være sufiislam på 1700-tallet som hadde tatt over folks levemåte på store deler av den arabiske halvøya. Man hadde altså gått tilbake til tiden før Muhammed kom med islam og dyrket helgener, forfedre, trær og steiner. Det var altså jahylia som rådet, hedenskap. Det er her wahabismen kommer inn, misjonæren Mohammed Ibn Abdel Wahab. En av følgerne han fikk var Mohammed al Saud. Gjennom ekteskap mellom barna deres inngikk de allianse: Wahab støttet den politiske maktkampen til Saud mot beskyttelse for sin islamtolkning. Gåten er fremdeles: hvordan kunne Wahab støtte saudfamilien som ikke var etterkommer av Muhammed?
Da hopper vi bukk over alle maktkamper frem til slutten av 1970-tallet, og til aksjonen i stormoskeen i Mekka, ledet av Juhayman al Uteybi. Som kjent var (og er) hykleriet i den saudiske kongefamilien nær sagt fullendt. Man bryter de islamske levereglene som man lyster. Juhayman og gruppa hans var sterkt motarbeidet av saudifamilien, men de nøt beskyttelse av øverste skriftlærde. I 1978-1979 planla han opprøret under et opphold hos beduiner. Han leste inn 12 brev på lydbånd som langt på vei var redigert og kommentert av den øverste skriftlærde selv, Bin Baz. Her gikk han til angrep på kongefamilien for blant annet å ha for ”å ha omgjort religionen til et redskap som skal fungere som en garanti for deres verdslige interesser, samt stoppe jihad og skape en allianse med de kristne (Amerika), for slik å føre korrupsjon og vondskap over muslimer”.
Det interessant er at brede lag av det saudiske maktapparatet visste om opprørsplanen. Men folk var redde for å legge seg ut med Bin Baz, og konformitetspresset rådet..
Men hvordan kunne Juhayman og hans menn i ”Salafistgruppen som fremmer dyd og hindrer synd” bryte med forbudet i hadith mot å ta til våpen i Mekka? Han trengte en drøm, en drøm som sa at madhien, den siste frelseren ville komme tilbake til jorda for på den siste dagen å rense ut all synd og urett. Drømmen fikk han og med det kunne han predikere at endetiden var kommet, og dermed var fredstiden i stormoskeen opphevet.
Dette ble en catch 22 for kongehuset. Hvis madhien virkelig var i stormoskeen med sine muslimske følgere, hvordan skulle de kunne gå til angrep så lenge man ikke skulle rette våpen verken mot madhien eller medmuslimer? Dessuten var fredsplikten i Mekka urokkelig. Skulle man sette seg over koranen? Da gikk man selvsagt til Bin Baz for å få rettledning for hvordan angrep på moskeen kunne legitimeres ut fra religiøse tekster.
Etter mye om og menn kom Bin Baz og hans menn frem til at de måtte beskytte kongehuset. Men for dette skulle de selvsagt ha betaling. Og betalingen for å gi en reddende fatwa ble teologi/juss.
Men krava for å gje ein slik fatwa var strenge. Den liberale prins Fawwaz, som var guver-nør i Mekka og som både nytta alkohol og tillét kjønnsblanding, måtte strammast opp, kravde Bin Baz. I tillegg måtte alle kvinner fjernast frå fjernsynsskjermen, og det måtte koma forbod mot både alkohol og alle typar «lystelege» filmar i heile kongeriket. I tillegg måtte prinsene love at de skulle spre wahabisme til muslimer og ikke-muslimer verden over.
Neste problem var av militær art. For å forebygge at en general tilranet seg så mye makt at han kunne utføre et militærkupp, hadde saudifamilien bevisst hold hæren svak. I krisesituasjonen for 35 år siden trengte de en sterk hær.
En avtale datert 1945 mellom USA og Saudi-Arabia kunne se ut til å bli redningen, for i avtalen lover USA å beskytte landet mot ytre fiender i bytte mot fri flyt av olje under ledelsen av amerikanske oljeselskaper. Men USA under Jimmy Carter ble ansett som svak og for opptatt av menneskerettigheter. Han hadde også gått mot sjahen av Iran kort tid før da sjahen ville bruke våpen mot islamistene som hadde startet revolusjonen der. Derfor bestemte prinsene seg for at Saudi-Arabia måtte gjøre jobben selv. Det ble en katastrofe, skriver Hustad:
Gong etter gong storma utrena soldatar mot moskeen, gong etter gong vart dei massakrerte av dei godt trena snikskytarane til Juhayman, mange av dei var beduinar som hadde vakse opp med jakt og våpen som ein naturleg del av livet. Dødstala er ukjende, men fleire hundre soldatar må ha døydd. Etter nokre dagar makta rett nok dei saudiarabiske styrkane ved hjelp av bulldosarar å ta seg inn i galleriet i stormoskeen, og derifrå kunne dei reinska borggarden for opprørar. Men deretter stogga alt. Juhayman og dei vel 300 opprørarane forskansa seg i den enorme kjellaren. Ingen i Saudi-Arabia hadde kompetanse på korleis ein skulle gjennomføra det som hadde vorte ein spesialoperasjon. Å be eit vestleg land om hjelp var frå ein teologisk ståstad i utgangspunktet umogleg, wahabismen forbaud og forbyr nemleg ikkjemuslimar frå å entra Mekka.
Den utrolige løsningen på floken ble Frankrike, som hadde topptrente spesialsoldater og et godt ry i Afrika. En av prinsene hadde med selvsyn vitnet dem under trening i Frankrike. President Valéry Giscard d’Estaing ble anmodet om hjelp, og sendte tre offiserer til Saudi-Arabia, under ledelse av Barril.
Ja, selvsagt konverterte de for å kunne entre den ”hellige” byen.
Det vart likevel raskt klart at franskmennene ikkje kunne vera med i ein direkte operasjon mot moskeen, det ville vera eit for stor prestisjenederlag om dette vart oppdaga, fann prinsane ut. I kva grad franskmennene faktisk var inne i Mekka og stormoskeen er framleis uklart. Barril hevdar at han sneik seg inn i kjellaren for å rekognosera, dei to andre nektar for at noko slikt skjedde. Men det Barril i alle høve gjorde, var å klekka ut ein plan, ein plan han fekk dei defaitistiske saudiarabiske styrkane til å tru på. Opprørarane skulle gassast.
GASS!
Barril sende heim ein ordre på eitt tonn spesialgass som ikkje flaut opp når den vart sleppt laus. Så gav han ordre om at det skulle borast nett store nok hol i golvet i stormoskeen til at ein kunne sleppa ned gassylindrar, men ikkje så store at opprørarane kunne krabba opp gjennom dei. Hundrevis av tyrkiske og pakistanske framandarbeidarar byrja straks å bora, fleire av dei vart skotne, men den 3. desember var hola ferdige. Gassen vart sleppt ned, og alle utgangar frå kjellaren vart sperra. Dei saudiarabiske styrkane storma kjellaren, skaut på alt som røyvde seg, og mange gislar vart drepne, men til slutt, den 4. desember, storma dei det siste rommet i kjellaren. Der sat ei lita gruppe menn. «Kven er du? », spurte ein offiser ein mann med udekt år. «Eg er Juhayman», svara han. Rettargangen var kort og effektiv. Over hundre av opprørarane vart tekne i live. Dødsstraff vart gjeve til dei som hadde blåmerke på høgre skulder, desse rekna styresmaktene med hadde skote med gevær. Dei utan blåmerke vart sette i fengsel. 63 fekk dødsstraff, desse vart sende rundt til ulike byar i Saudi-Arabia der dei vart halshogde på bytorga for å flest mogleg skulle få det med seg.
Tross seier var nederlaget blottlagt for hele verden: Saudi-Arabia klarer ikke å forsvare muslimenes største helligdom. Svaret var mer islam, med vektlegging av hadithene etter tradisjonen fra Muhammed. Og her kommer en urmaker fra Albania inn, en skriftlærd ved universitetet i Medina, Al-Albani, som var den fremste eksperten på tolkning av hadith i 1979. Han ble invitert til universitetet av rektoren Bin Baz i 1960. Al-Albani var lynende klar på at det kun var en tolkning av hadithene, den borkstavtro. Derfor mente han også at det saudiske kongehuset var uislamsk fordi familien ikke er etterkommere av Muhammed.
Men å utfordre kongehuset innså både Baz og al-Albani var risikosport. Men de fikk sin umoderniserte rendyrkede islam, basert på Muhammeds liv, sunna og koranen og de tre påfølgende generasjonen etter Muhammed.
I denne tradisjonen er det IS står der de jobber for å realisere masterplanen sin. Det eneste som skiller IS fra wahabismen er at de er helt tro – de mener at Muhammeds etterkommere er de riktige lederne.
Merknad: i denne artikkelen kommer det frem at al-Qaidas tolkning av når kalifatet kan erklæres, handler om at først må alle muslimske land frigjøres, og tidligere erobrede områder, som i Spania, gjenerobres. Da må kalifen velges av et shura. Derfor er IS-kalifen al-Baghdadi i al-Qaidas øyner ikke legitim leder av IS da han er selverklært kalif.