Bakgrunn:
Jeanette
Jeanette (37) er født i Oslo av pakistanske innvandrere. Hun ble tatt til Pakistan som barn, 10 år gammel, og 16 år gammel ble hun giftet bort til en langt eldre mann som mishandlet henne grovt. Foreldrene ignorerte hennes rop om hjelp. 17 år gammel ble hun sendt til Norge fordi hun nærmet seg fødsel og familien ville sikre seg den norske nedkomststønaden. Da tok hun mot til seg og flyktet.
Fem år senere, i 1999, stod hun åpent frem i TV2’ lørdagsmagasin og fortalte sin historie om tvangsekteskap, som første andregenerasjons innvandrer. Året etter tok hun på seg skjult mikrofon og oppsøkte pakistanske moskeers imamer, som ikke sparte på kruttet om hva de mener om det norske samfunnet.
Da HRS like etter dette ble opprettet engasjerte Jeanette seg i kampen for muslimske jenter og kvinners menneskerettigheter hos oss. Etter et par år bestemte hun seg for å trekke seg tilbake fra offentligheten for å ivareta eget liv.
Av Jeanette
Jeg måtte stålsette meg for å makte å se NRKs Brennpunkt «Frivillig tvang». Hver eneste gang jeg i forkant av filmen så en kommentar om den eller link til et klipp av den, ble jeg fullstendig opprørt. Da handler det selvsagt om skjebnen til ”Fatima”. De demonene og det traumet fra tvangsekteskap til voldtekten på bryllupsnatten, jager meg fremdeles. For jeg har vært i helvetet selv. Også jeg bare 16 år gammel og fanget i Pakistan.
Jeg har fortalt min samboer om hva som skjedde den natten, sånn at jeg kan få noe ro. Jeg har selvfølgelig fortalt HRS om dette for lenge siden. Det har også vært offentlig på trykk, men da anonymt, og noen detaljer har jeg aldri klart å fortelle.
Når jeg nå ser at «Fatima» velger å være anonym om det hele, skammer jeg meg over hvordan norske politikere har håndtert tvangsekteskapssaken. Selv er jeg så skadet av overgrepene at jeg ikke klarer å bidra til fellesskapet med annet enn å gi av mitt indre.
Jeg sto frem i 1999, 22 år gammel, og fremdeles i dag – i 2014 – tør ikke unge kvinner å stå frem med ansikt og fortelle om denne ukulturen. Min erfaring er at man kan leve med dette traumet, men man må være sterk. Sterk er det ikke alltid lett å være. Da jeg fortalte offentligheten min historie pekte jeg også på at hvis ikke jeg hadde blitt syk av det jeg hadde opplevd, så hadde jeg i utgangspunktet ikke vært frisk.
Men det politisk korrekte Norge og dets frykt for rasisme er et handikap, til og med et handikap som det ikke finnes hjelpemidler for. Man kan for eksempel dra til Pakistan for å bedre forstå opprinnelsen og praksisen med tvangsekteskap, man kan fortelle offentligheten om egne erfaringer, man kan lage en Brennpunktdokumentar om temaet – uten å vekke et eneste politisk sinn i Norge. Politikerne bare gjør det de alltid har gjort: det er «synd på oss» og «alle» er enig om at noe må gjøres. Så blir det stille. Så stille at vi hører bokstavene i alle handlingsplanene falle som tårer.
Når Tina Shagufta Kornmo i en kommentar etter Brennpunktdokumentaren hevder at jenter som «Fatima» er i mindretall og hvor mye bedre det går nå enn før, får hun ta det på egen kappe. Jeg vil påstå at det en misvisende løgn å hevde at vi som har «Fatimas» bakgrunn ikke er «typisk». Tvert om: vi er i flertall i «vårt» miljø! Shagufta selv har kanskje aldri vært der, jeg kjenner henne ikke, men om hun ikke kjenner historien vår bedre må hun ha fjernet seg langt fra den.
Vi lever tvert om i et norsk samfunn som forsømmer ungdommens rettigheter. Hvordan har det seg at muslimske jenter må lese koranen, gå med slør, ikke ha kontakt med gutter, ikke delta i svømming på skolen, eller noen som helst form for normal ungdommelig aktivitet (der begge kjønn er tilstede) og ikke skjønner at de kan være i ferd med å bli giftet bort?
Er det å holde jenter bort fra gutter og ikle dem slør for å ta vare på jentene? Er det en fremgangsmåte for at jentene skal utvikle sine egne interesser? Faller det ikke de samme jentene inn at de kan bli brukt som visum til Norge? Eller utnyttet på annet vis, iscenesatt av sine egne.
Det å holde jentene borte fra det «vanlige» sosiale livet og «lære» dem hvilken utdannelse som er den beste (lege, advokat, kanskje farmasøyt?) er for å holde dem mest mulig uvitende og under kontroll. Jo mer uvitende de er, jo lettere bytte for de groteske skikkene i foreldrenes kultur.
Hvor blir det av diskusjonen, dialogen og ikke minst informasjonen i samfunnet og skoler som «Fatima» burde hatt før hun dro til sin «syke bestemor» i foreldrenes opprinnelsesland? Hvem er det som er bremseklossene? Er det ikke på tide at de slørkledde – som snakker så høyt om sin religion – og norske politikere og journalister, som i praksis avfeier alvoret i problematikken, tar ansvar?! For dere er nemlig en del av problemet!
De av oss som kommer fra samfunn hvor det er vanlig at kvinner blir sjikanert og voldtatt på gata (ja, kanskje også drept), om hun bruker slør eller ei, om hun er anonym eller ei, vi tar med oss både voldtektsmennene og sløret hit. Her krever vi vår rett til å praktisere vår religion, men når problemer i vår kultur når offentligheten, da skal det fornektes. Da jeg sto frem i 1999, faktisk da også etter å ha blitt kraftig provosert av en tv-debatt om tvangsekteskap (Per Ståle Lønning i TV2 pekte på meg gjennom skjermen og sa: «Hvis det er noen dere ute som har opplevd tvangsekteskap, kontakt meg!»), påsto alle «ekspertene» at det knapt fantes tvangsekteskap i Norge. Unntaket var Hege Storhaug, hun sa da det som filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen sier i dag, at vi eksisterer, at vi lider, at vi må være ærlig om problematikken for å løse den, for en bedre fremtid. Vi må ikke trekke stigen opp etter oss om vi skulle klare oss bra selv!
Så: Hvor blir det av tiltakene for å forebygge og stoppe tvangsekteskap? Skal vi fortsette å diskutere skillet mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap? Hvor blir det av medmenneskeligheten?
Står det på penger? Mangler virkelig Norge ressurser til å ha en åpen og ærlig dialog? Jeg tror vel at det er helt andre ressurser Norge mangler. Akkurat: åpenhet og ærlighet, og det fordi det er så mye kunnskapsløshet at det blir så fint å lukke øynene – og betale seg ut av det. Nye rapporter, planer og ord. For hva har skjedd siden 1999? Helt konkret?
Når et jentebarn blir banket i sin egen kjeller av sin far og onkel, synes jeg at dem som prøver å forsvare eller bortforklare dette bør dø av skam! Vi trenger et kunnskapsløft, så informasjonen når frem til alle som står i fare for slik grov mishandling. Ingen kan være så feige at de ikke tør å si «Nei!» til kulturer som oppfordrer til kvinneundertrykkelse og barnemishandling! Og det selv om slik ukultur ikke uttrykkes konkret.
Hva er galt med norskpakistanerne som ikke står opp og krever endring? Er det lettere å akseptere offerrollen, enn å kreve noe som vil gi oss en bedre fremtid? Hvorfor krever vi ikke forbud mot søskenbarnekteskap og 24-årsgrense for å kunne hente ektefelle til Norge? Hvorfor aksepterer vi at barn dumpes for at de skal hjernevaskes til ikke å gjøre motstand mot å bli giftet bort? Jeg var et av de barna. Protesteres det ikke fordi norskpakistanere er feige? De tør ikke stikke seg ut?
Én person kan bidra til endring. Jeg, og bare meg, har vært det offentlige ansiktet til tvangsgiftede norskpakistanere. Bør vi ikke snart bli flere som tør å stå opp mot uretten? Jeg vet at det er vanskelig å ha selvtillit når man har vokst opp undertrykt, men skal vi kvele våre barn også med denne tausheten?
La ungdom få makt til å ha muligheten til å redde seg selv.
Hører du statsråd Solveig Horne, du som har ansvaret for barn og integrering? Hører du statsråd Anders Anundsen, som styrer lover og regler? Hører du statsråd Torbjørn Røe Isaksen, du som har ansvaret for kunnskapsutviklingen?
Jeg har mange ganger snakket med dere politikere og dere er gode lyttere. Men når det kommer til handling, svikter dere. Overse ikke «Fatimas» skjebne. Hør på oss! Og om dere ønsker: Jeg møter dere gjerne.