I debatten omkring radikalisering, pekes det ofte på at mange muslimer med innvandrerbakgrunn føler seg marginaliserte. De føler at de ikke blir aksepterte av storsamfunnet, og de føler at samfunnet skylder dem noe. De legger skylden på andre for at de selv ikke klarer å fungere i samfunnet. Noen er tilsynelatende velfungerende før de snur ryggen til de vestlige verdiene.
Er det den kollektivistisk orienterte kulturen som får innvandrere til å rette aggresjon og/eller anklager mot andre? Er det denne kulturen som får dem til å peke på ytre årsaker til at de mislykkes personlig? Er det denne kulturelle påvirkningen som får dem til å ty til aggressive virkemidler når de føler seg tråkket på?
I vesten anspores vi til å reflektere over om vi selv har bidratt til en situasjon, og vi vet innerst inne at vi bør gå i oss selv når vi opplever livet problematisk. Selvfølgelig er det mange som ikke har en slik selvinnsikt. Likevel kan vi si at dette er et ideal som finnes i vesten – vi oppmuntres til å ha selvinnsikt.
I noen kulturer er dette ikke noe ideal. Man betraktes som en del av familien, ikke som et selvstendig individ som kan gjøre som man vil. Alt et individ gjør, vil nemlig påvirke anseelsen til familien.
I et samfunn preget av kollektivistiske verdier, er ikke individet sjef i sitt eget liv. Individet er underlagt storfamilien og skal følge tradisjonen og religionen. Han/hun blir ikke opplært til å ha selvstendige meninger. Lydighet er en viktig verdi. Individet blir oppdratt til en «outer locus of control»
Disse kulturene kalles også ofte for «skamkulturer». I en skamkultur blir disiplin- og kontrolltiltak utøvd av andre, gjennom latterliggjøring, kritikk, skremsel og/eller forakt.
I et kollektivt orientert samfunn, vil det nesten alltid være mennesker rundt en. Om man ikke klarer å oppføre seg som forventet, føler en skam i forhold til andre. Men dermed kan man også rette eventuell aggresjon eller anklager mot andre. Med et kontrollsystem som i hovedsak ligger utenfor en selv, er man tilbøyelig til å lete etter ytre årsaker til at en mislykkes personlig.
I rene og ekstreme skamkulturer ligger det i grunnen en positiv verdi i å oppføre seg aggressivt mot andre i visse situasjoner, samtidig som det er negativt å rette aggresjon og anklager mot en selv. Målet er å unngå å oppleve skam, det vil si å bli kritisert, fornedret og latterliggjort.
De vestlige individorienterte samfunnene kalles gjerne for «skyldkulturer». Der regner en med individets egen samvittighet og tro på syndsbegrepet, og at det finnes en udiskutabel moral. Skyld er altså et individuelt brudd mot ens samvittighet. Det kreves tilgivelse for å gjenopprette bruddet.
Skam er offentlig og utvendig. Skam er utadrettet, og det kreves en oppreisning for å gjenopprette æren.
Skam er nært forbundet med ære. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Det motsatte av ære er «ingen ære». Å tape anseelse i gruppen er skammelig. Å bli vanæret skjer ikke bare ved personens egne handlinger, men de som står ham nær kan vanæres og dermed kaste skam over ham. Tap av ære krever som tidligere nevnt en oppreisning.
Og her er vi ved sakens kjerne.
Når en innvandrer som er preget av en muslimsk kollektivistisk kultur opplever at muslimer blir vanæret, krever dette en oppreisning. En innvandrer som ikke er oppdratt til selvrefleksjon, vil peke på ytre årsaker til denne situasjonen, og vil ikke reflektere over om han har bidratt på noen måte.
Da er veien kort til anklager og aggresjon rettet mot den vestlige sivilisasjonen. Når muslimene lider, er det «de andre» som har skylden.
Det skulle ikke være nødvendig å nevne dette, men for ordens skyld: Denne beskrivelsen gjelder ikke alle muslimer, da oppdragelsen kan variere, og både etniske nordmenn og innvandrere kan ha ulike grader av selvinnsikt og tilbøyeligheter til aggresjon. Men likevel bør disse betraktningene ikke uteglemmes når man diskuterer årsaken til at noen blir terrorister.
Dersom man er oppdratt i en skamkultur, vil dialog ikke være et brukbart virkemiddel i en konflikt. Individet vil ikke respondere på virkemidler som er utviklet for dem som er oppdratt i en vestlig kultur. Vi må utvikle nye verktøy.
Jeg har hentet en del stoff om oppdragelse i kollektive samfunn fra boka «Etnisitet i sosialt arbeid» av Gerd Hagen og Naushad Ali Qureshi. Kap. 8: «Ulike perspektiver på oppdragelse». De framhever at oppdragelsesformene selvsagt varierer veldig mye, og at vi derfor ikke kan skjære alle over en kam.