Med over 10 millioner nye kroner og en rekke integreringstiltak vil København kommune ha flere med innvandrerbakgrunn i utdanning og arbeid. Integreringsproblemene skal behandles mer kontant, lyder det fra arbeids- og integreringsbyråden (som heter borgermester i Danmark), Anna Mee Allerslev, fra partiet Radikale Venstre (som vel regnes som søsterpartiet til Venstre i Norge).
Fredag lyktes det arbeids- og integreringsutvalget å bli enig om en ny avtale for de kommende to år. Da ut fra erkjennelsen om at det fortsatt er store problemer med høy arbeidsledighet og stort frafall fra utdanning blant innvandrere. Alle partiene står bak avtalen, hvor det skal settes inn 10,1 millioner kroner ekstra til integrering de neste to år. Disse skal supplere den integreringsinnsats som allerede pågår i kommunen.
»Jeg er glad for, at et enigt udvalg står bag en stærk integrationsaftale, der har et entydigt fokus på job og uddannelse, der jo er kernen i god integration. Aftalen sætter punktum for det oprydningsarbejde, vi startede, da jeg blev integrationsborgmester, så det tegner godt for den nye periode. Jeg er også glad for, at vi igen prioriterer vores indsats mod diskrimination, radikalisering og social kontrol, der desværre stadig er et problem for unge københavnere med anden etnisk baggrund,« udtaler Anna Mee Allerslev i en pressemeddelelse.
Blant annet er 3,5 millioner kroner ekstra satt av til å styrke arbeidsformidling for arbeidsledige innvandrere i København. 0,5 millioner kroner er øremerket en undersøkelse om hva ledigheten blant innvandrere skyldes. 600 000 kroner er satt av til en »håndholdt indsats« for innvandrerkvinner i utsatte boligområder på kontanthjelp.
Caroline Stage fra Venstre (søsterpartiet til Høyre og Frp) i København gjør det klart at det nå skal handle mindre om mavedans og mer om effektmålinger:
»Med den nye integrationsaftale sætter vi hårdere ind imod radikalisme og får endelig fokus på det, der betyder mest for at integrere borgere i vores samfund – gennem beskæftigelse og uddannelse. Der er mindre mavedans og flere effektmålinger, som giver os mulighed for at lære, hvad der virker, og hvad der ikke virker på området. Det er mildest talt tiltrængt.«
At effektmålinger skal styre innsatsen er virkelig på tide, og noe vi også bør merke oss her på berget. Samtidig forundrer det meg at «vi» aldri stiller spørsmål ved om denne integreringsinnsatsen virkelig er verdt pengene? Hva gjør oss så sikre på at alle de integreringstiltakene som iverksettes faktisk virker? Arbeidsledighetstallene? Nei. Frafallstallene fra skolen? Nei. Tallene fra NAV? Nei.
Nylig møtte jeg noen førstegenerasjonsinnvandrere som kom til Norge på 1970-tallet. Da benyttet ikke Norge én krone på integrering, men integrert ble de, de jobbet eller tok utdanning. De hadde nemlig ikke noe annet valg. Og det var en strategi de trodde på – også i dag.
I tillegg er det en motsetning mot å hylle mangfoldet og samtidig motarbeide det samme mangfoldet med integrering. Det bevitner vel bare at mesteparten er et spill. Vi betaler oss ut av problemene. Så kan politikerne, uansett parti og nivå, vise til hvor høyt de «prioriterer integreringen».
Kanskje på tide å tenke nytt?