HRS har lagt frem rapporter med ekteskapsstatistikk blant sentrale ikke-vestlige grupper noenlunde jevnlig i perioden 2003-2014. Den siste i 2014 kunne for første gang presentere egne tall for Oslo også. Nettopp den siste er interessant, for den viser en bevegelse, som vi i rapporten påpekte som positiv: det ble inngått færre henteekteskap i perioden 2007-2012 enn tidligere år, viser tallene. For andregenerasjon pakistanske kvinner (norskfødte med pakistanske foreldre) inngikk 55 prosent av de som giftet seg henteekteskap, mens for førstegenerasjon kvinner var andelen 50 prosent. Tidligere lå andelen på rundt 75 prosent.
Det interessante er at det kan synes som om andregenerasjon i høyere grad enn førstegenerasjon henter ektefelle. Vel så oppsiktsvekkende i et integreringsperspektiv er det at andregenerasjon i større grad enn førstegenerasjon gifter seg med sine egne. I andregenerasjon gjør 96 prosent det (i Oslo 97 prosent), mot 94 prosent i førstegenerasjon (i Oslo 97 prosent).
Tallene er nesten identiske for menn.
Rapporten vår ble blant annet slått opp i NRK, der samme Rolfsen og en modig ung mannlig slektning kommenterte tallene. De fortalte om et «villet skille mellom oss og dem» fra foreldre og miljø sin side, noe man må kunne si at tallene bekrefter.
I rapporten pekte vi med bekymring på de store kullene som kommende år når «gifteklar alder». For en av de dårligst stilte gruppene integreringsmessig, somaliere, snakker vi om rundt 9 000 personer under 20 år, blant irakere er tallet 7 500.
Kopieres ekteskapsmønsteret til foreldregenerasjonen, vil segregeringen kunne skyte fart, påpekte vi, og dermed kan overgrepspraksiser få bedre vekstvilkår ved at miljøene vokser og sannsynligvis vil lukke seg mer og mer for offentlig innsyn, slik vi ser i en rekke større byer i Europa.
I Storbritannia ble det for tre år siden anslått at 8 000 jenter og gutter tvangsgiftes årlig. En undersøkelse fra Tyskland, presentert i 2011, viste at 3 400 tilfeller av tvangsekteskap ble rapportert i 2008, der en av tre var mindreårige. I alle sentrale land snakkes det om økning og massivt med mørketall. Økning advarer også politiet i Norge om.
Med dette alvorlige bakteppet, skulle man tro at norskpakistanere generelt i Norge ville være takknemlige for at Rolfsen bruker to år og 30 hovedintervju som ble til fire hovedkarakterer i en dokumentar vist i beste sendetid i NRK. Men nei, fra stemmer som har markert seg i offentligheten siste årene, hagler det med misnøye mot Rolfsen, og beskyldninger som er rett og slett injurierende. De tenker jeg på Bushra Ishaqs opptreden i Aktuelt i går. Jeg har sjeldent sett hardere og mer insinuerende beskyldninger fremsatt mot en seriøs og dyktig aktør som Rolfsen. Ishaq påstår at Rolfsen tar oss tilbake «20 år» i tid. Han presterer «dårlig journalistikk» og «selektiv bruk av statistikk», og filmen er en «manipulasjon». Den er «ikke representativ for virkeligheten».
Det som tydeligvis har gått særlig innpå Ishaq er at de unge selv omtaler seg som pakistanere, ikke nordmenn – selv om de er født her – som jo er ganske talende for den mangelfulle integreringen etter snart 50 års botid for gruppen pakistanere i Norge. Ut fra ekteskapstallene vist over her, skulle man tro det ikke var enkelt å kategorisk avvise filmen som representativ, med det gjør altså Ishaq med henvisning til Lars Østby i SSB, som omtales som «nestor i norsk demografi», og Østby sier det er for få som har giftet seg til at man kan analysere materialet.
Men hvis det forholder seg slik, da er det vel også for tidlig å si noe om norskpakistanere og utdannelse? Vel, det ser det ikke ut til at Ishaq mener, tvert om har hun vel aktivt benyttet denne statistikken for å fortelle hvor «godt det går» (finner ikke lenken, men tror det også var i en debatt på NRK).
At Østby ikke mener det er for tidlig med analyse på utdannelsesfeltet i samme nasjonale gruppe, vet vi fra tidligere debatter. Og det er akkurat her Ishaq fremmer sitt viktigste budskap: pakistanere i Norge har foretatt en klassereise, «en massiv sosial mobilisering», fra å være taxisjåfører til å bli leger og advokater.
Men likevel gifter de seg altså i forsvinnende liten grad ut av egen gruppe, hvorfor?
Ishaq fremmer (riktig) at flere og flere venter med å inngå ekteskap, typisk de som tar høyere utdannelse, noe som også ble påpekt i vår siste rapport. Hvor mange av disse som får fritt ekteskapsvalg, vet ingen. Men Ishaq kommer med et interessant utsagn. Hun sier at de høyt utdannede ikke har «patriarkalske og nesten bestialske verdier» med henvisning til Rolfsens intervjuobjekter. (Her nøyer jeg meg med å minne om Islam Net). Så sier hun: «unge akademikere sliter med å finne ektefelle fordi de er høyt utdannede».
Hva forteller dette oss? At også de høyt utdannede sitter fast i foreldrenes ekteskapstradisjoner, som er i motstrid til grunnleggende menneskerettigheter? For det er så vidt jeg mange unge mannlige akademikere i Norge.
Shazia Sarwar debatterte med Rolfsen i Dagsnytt 18. Vi får vite at Sarwar har giftet seg med en norskpakistaner og hun jobber som VG-journalist. Flere har gjort som henne, derfor er ikke filmen representativ. Hun viser til Hassan på 18 år i filmen, som kun er interessert i å hente ei kone i Pakistan som skal ta seg av foreldrene hans, og Fatima som er blitt utsatt for et grovt tvangsekteskap (som hun nå har kommet seg ut av). Ja, slike historier finnes, bekrefter Sarwar, for så si at det er en «rivende utvikling» og at norskpakistanere er «i ferd med å snu hele problematikken». Den typiske unge norskpakistaneren er altså ikke med i filmen, insisterer Sarwar, og hevder at Rolfsen ikke kan vite om alle de 50 prosentene som har hentet ektefelle til Norge er tvangsekteskap, hvilket Rolfsen ikke har hevdet, samtidig som Sarwar insisterer på at ekteskap mellom norskpakistanere «veldig ofte» er frivillige. Men hvordan Sarwar kan «vite» sistnevnte, er for meg noe uklart.
Sarwar etterlyser et positivt fremtidshåp i filmen, der Rolfsen skal gi håp og styrke til de unge om å ta kampen. Men Rolfsen driver ikke integreringsarbeid, han prøver å gi et bilde av hvordan en del unge norskpakistanere oppfatter egen situasjon og hva de eventuelt sliter med. Eller som Rolfsen sier det: Han er opptatt av de mange som lider, for «mange har det vondt».
Man får unektelig en opplevelse av at godt fornøyde, utdannede norskpakistanere frykter at bakstreverske verdier og praksiser som mange i de norskpakistanske miljøene kan lide under, skal kaste skygger over dem som lever vellykkede liv. Men det er vel akkurat en slik tankegang som gjør at integreringen kan gå så sakte. For som psykiateren Carl Jung har sagt det: ”Du skaper ikke lys ved å forestile deg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke.”
På 1990-tallet var mantraet fra førstegenerasjons talspersoner at for eksempel tvangsekteskap ikke var et problem, og i den grad det eksisterte var det et marginalt problem. Det samme var den såkalte «æresproblamtikken». Disse holdningene gikk på en solid offentlig smell troverdighetsmessig i 2002 da Fadime ble drept i Sverige (nektet blant annet å gifte seg med en fetter i Tyrkia), og tvangsekteskap kom høyt på dagsorden.
Men kanskje det som stakk mest med Rolfsens Brennpunktdokumentar, var å få presentert en norskfødt pakistaner med et kjønnsfascistisk syn som Hassan, og en ung kvinne som Fatima – gjennombanket, voldtatt og ødelagt. Som Rolfsen har sagt det i sosiale medier siste timene: – Ingen spør i dag hvordan det går med henne. Han svarer selv: «Hun lider og er redd.»
Særlig disse to skjebnene (for Hassan er også en skjebne, han er tross alt formet slik av omgivelsene, og på denne måten utestengt fra det gode livet i det norske samfunnet), tror jeg traff norskpakistanere i bedre posisjoner i skammens sår. Det samme skammens sår som både førstegenerasjons kvinner og menn i offentlige posisjoner prøvde å plastre, uten at resultatet ble særlig delikat eller at det reddet unge til et godt liv. Tvert om.