Syklende på vei til jobb en morgen i frihetens fyrtårn Amsterdam. Åtte skudd. Strupen skåret over. Drapstrusler mot Ayaan Hirsi Ali, hans venn, kollega og sjelevenn, rablet ned på et brevark stukket inn i brystet hans med en kniv. Da trakk han det siste åndedraget. Theo van Gogh, den uredde provokatøren og kunstneren som benyttet seg av de friheter som Europa skapte og som gjorde Europa størst, best og vakrest.
Den historiske politiske henrettelsen fikk en ekstra dimensjon for oss i HRS. Få dager etter at Theo ble drept, var jeg, som representant for HRS, i Amsterdam. Foranledningen var en avtale om møte med daværende parlamentsmedlem Ayaan Hirsi Ali, en avtale gjort flere måneder tidligere. Grunnet attentatet, ble Hirsi Ali umiddelbart sluset under jorden, og sikkerhetstjenesten var rask med å frakte henne ut av Nederland. Som nasjon hadde ikke Nederland råd til å risikere et nytt politisk mord: Pim Fortuyn, eller professoren i sosiologi, Wilhelmus Simon Petrus Fortuijn, drept i 2002 av samme årsaker. Som politiker lå han an til å bli statsminister. Han var skeptisk til multikulturalisme, og ikke minst kritisk til islam, som han mente var bakstreversk. Midt i valgkampen ble han drept for dette synet. Da jeg i november 2004 likevel hadde en billett til Amsterdam, dro jeg tross det avlyste møtet med Ayaan. For å snakke med folk, for å kjenne på atmosfæren i landet, og for å legge blomster på åstedet for attentatet.
Opplevelsene ga minner for resten av livet. Drapsåstedet var overøst med blomster og en siste hilsen og hyllest av Theo.
Jeg besøkte også gaten der moskeen som drapsmannen, Mohammed Bouyeri (26 år den gang) tilhørte ligger. For å se hvem som gikk ut og inn av døren der. Hvilke typer det var. Og for å ta foto av bygningen. Det ble mer enn en selsom opplevelse. Det ble en fryktsom erfaring. Fra det øyeblikket kameraet pekte på bygningen, tok det i underkant av ti sekunder før syv menn av arabisk, pakistansk og afghansk herkomst stormet ut hovedinngangen og gikk fysisk til angrep på meg og kameraet. De var i alderen 25 – 35 år, alle kledd i typisk islamistisk kodeks med vide bukser og kjortler. Noen hadde også fullskjegg og karakteristisk islamistisk hodeplagg. De frådet av aggresjon og en selvtillit som var ”av en annen verden”.
Ingen nederlendere som iakttok opptrinnet viste antydning til å våge å intervenere.
Uten mer enn noen skrammer på armene og smerter i halsen etter å ha blitt slitt og dradd i, fikk de tvunget viljen gjennom; fotoene ble slettet. Og avskjeden lød slik: ”You go back home. This is our country.”
Under bisettelsen av Theo van Gogh 9. november 2004, talte moren ved sønnens kiste. Hun sa: ”Frihet er ikke for redde mennesker.” Hun avsluttet slik: ”Pass godt på fremtiden.”
I dag vil jeg svare følgende på morens sjellsettende uttalelser: Våre politikere har utvist feighet, dumhet, ignoranse, skjødesløshet. I alle fall later de som om de ikke forstår noe som helst av islams grunnleggende voldelige kjerne. De vet ingenting om Muhammeds strupeavskjæringer av poeter (som kritiserte ”profeten” på verselinjer), ei heller de jødiske hoderullingene? Jo da, det gjør de, men de later som om de ikke vet noe om dette, eller at det skulle ha relevans for vår tid? Det til tross for at folk her på berget verver seg til samme hoderullinger og strupeavskjæringer nær sagt daglig nå. Politikerne er redde, for egen karriere, for egen sikkerhet, tror jeg.
Dere bør lese følgende setning en gang til, enhver av dere som har blitt valgt av folket til å representere våre interesser i nasjonalforsamlingen: Frihet er ikke for feige mennesker.
Theo ble henrettet fordi han pekte på et an islams mest nedrige kapitler: den altoverskyggende angsten for at kvinner skal kunne leve som selvstendige, frie individ. (Det er fali, det, bare spør Muhammedene.) Filmen han og Ayaan viste verden, Submission, som islam betyr, ble verdenshistorie. Jeg så den om igjen i dag. For å hedre både Theo og Ayaan, for å minnes, for ikke å glemme å tenke hver eneste dag på de flere hundre millioner jenter og kvinner med en livsskjebne under islams fane. Vi vet jo hva som eksempelvis er livet til mange av dem under IS-fanene nå, faner også båret av norske statsborgere.
Takk Theo, du utgjorde en stor forskjell, som ikke er mange mennesker forunt. Om vi hadde hatt bare et par håndfulle politikere i Norge med ditt (og Ayaans) vidsyn og mot, kunne vi vært et helt annet og et så uendelig mye bedre sted.
Hvil fortsatt i fred.
Her er en av dette århundrets viktigste filmer, som Wilders korrekt påpeker det, en verdenshistorisk film, vil jeg føye til, bare 10 minutter lang.
PS: I dag går det et begivenhetsrikt arrangement av stabelen i vår gamle hovedstad København. Trykkefrihedsselskapet har virkelig klart å samle ytringsfrihetstroppene av høyeste rang. Til seminaret på 10-årsdagen for attentatet mot Theo, skal disse tale: Daniel Pipes, Robert Redeker, Kurt Westergaard, Lars Vilks, Lars Hedegaard og Geert Wilders. Alle utenom førstnevnte lever med alvorlige drapstrusler – grunnet deres ytringer om islam.
Grunnet begrensede økonomiske midler, hadde HRS ikke anledning til å oppleve dette historiske seminaret i dag. Det er dypt beklagelig. Snaphanen.dk kommer til å filme foredragene, og vi vil følge opp hendelsen via dette danske nettstedet.