I en fullstendig ukritisk artikkel lar VGs journalister Alf Bjarne Johnsen og Bjørn Hauga førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI Njål Foldnes beskylde NHO-sjef Kristin Skogen Lund for talltriksing fordi hun angivelig «spår at folketallet i Norge vil øke til nær syv millioner i 2040».
Ifølge Foldnes misbruker nemlig Lund statistikk ved å legge et ekstremalternativ til grunn.
Litt lenger ned i artikkelen banker VG-journalistene inn hva NHO-sjefen virkelig driver med: ekstremalternativet blir til det mest ytterliggående alternativet.
Det ekstreme, ytterliggående alternativet er ellers kjent som Statistisk sentralbyrås (SSB) høyalternativ i byråets vanlige befolkningsfremskrivinger.
I samme artikkel lar også Johnsen og Hauga samfunnsøkonom og SSB-forsker Ådne Cappelen uimotsagt få påstå dette om hans egen arbeidsplass` ytterliggående alternativ.
– Hvis de mener at vi blir opp mot syv millioner i 2040, så er det helt greit. Det er et mulig scenario, men vårt mellomalternativ som vi mener er det mest sannsynlige viser 6,3 millioner, sier Cappelen.
Så da er vel NHO og Lund helt på bærtur da, eller?
Noen er definitvt på tur her, men det er ikke NHO og Kristin Skogen Lund.
For ser vi nærmere på SSBs sannsynlighetsberegning om innvandringen og dermed mesteparten av befolkningsveksten, er det ingen grunn – særlig ikke for det som skal være kritiske journalister – til å la utsagn som dette passere ubemerket. Er det noen som burde vært gjenstand for journalisters kritiske blikk er det SSB, Cappelen og Foldnes, for vi har nemlig fasit hva SSBs sannsynlighetsberegning på dette feltet angår:
Innvandringen har hvert år siden 2007 oversteget fødselstallene i Norge og er per i dag den største pådriveren for landets befolkningsvekst (70 prosent). Og som alle som beskjeftiger seg med befolkningsvekst og SSB er klar over – åpenbart med unntak av VGs Johnsen og Hauga, samt BIs Foldnes – har den faktiske innvandringen vært høyere enn SSBs ekstreme, ytterliggående alternativ siden 2005.
Går vi litt lenger tilbake i tid, finner vi at forskningssjef i SSB Per Sevaldsen hadde dette å si om det daværende ekstremalternativet i boken «Innvandring, fakta og problemer» – og han inkluderte attpåtil barnebarn og oldebarn, hvilket dagens SSB ikke gjør:
«Går vi etter dette alternativet så langt frem som til 2050, kommer vi opp i nesten en halv million innvandrere og like mange barn, barnebarn og barnebarns barn, i alt temmelig nær en femtedel av befolkningen. Det er vel lite realistisk å tenke seg at innvandringspolitikken ikke ville bli lagt om lenge før den hadde gitt slike resultater.»
Idag skriver vi 2014 – 36 år før Sevaldens utenkelige høyalternativ – og det reelle antallet (ekskl. barnebarn og oldebarn) er 759.185.
Da blant andre HRS protesterte på SSBs befolkningsfremskriving fra 2005, fikk man kjeft for å være alarmistiske og det som verre var. I 2012 lød det imidlertid slik fra kompentent hold:
En av årsakene til at Naima og hennes kolleger er slitne, er at befolkningen har økt mye raskere enn forskerne og politikerne trodde. Da Stoltenberg-regjeringen overtok regjeringsmakten i 2005, var regnestykket helt annerledes:
Statistisk sentralbyrå trodde – i sitt moderate anslag – at vi ville nå 5 millioner mennesker i Norge først i 2020 – om åtte år.
Det høyeste anslaget den gang gikk ut på dette ikke ville skje før tidligst 2015.
- Vi må vedgå at det var skivebom. Jeg kjenner igjen en feil når jeg ser den, selv om det er jeg som har gjort den, sier SSB-forsker Lars Østby, som i 1999 var forskningssjef i seksjonen.
- Jeg er ikke så glad i den beregningen vi gjorde den gang. Dette var før innvandringen fra Øst-Europa virkelig skjøt fart. Men jeg er ikke flau over at vi ikke forutså det, sier SSB-forsker Helge Brunborg.
Begge understreker at heller ingen andre forutså en så stor arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene.
Rekordinnvandringen
Innvandringen siden 2005 har overgår absolutt alle scenarioer forskerne forestilte seg.
Ja, sannelig gjør den det. Så til de grader at den overstiger SSBs høyalternativ hvert år. SSBs sannsynlighetsberegninger har allerede fått konkrete konsekvenser: i 2011 kom det frem at Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) hadde 80.000 flere pasienter enn forutsetningen var under byggeplanleggingen som hadde lagt SSBs prognoser til grunn. Fire små år etter oppførelsen var altså kapasiteten ved sykehuset allerede for liten for det antallet pasienter som sogner til Ahus.
Ahus er ikke alene. – Uventet høy befolkningsvekst i Norge, var Dagbladets overskrift i 2011:
Dette betyr at prognosene som har vært brukt til å planlegge behovet for boliger, veier, kollektivtransport og kommuneøkonomi er altfor lave, sier flere eksperter Finansavisen har snakket med.
– SSBs befolkningsfremskrivning opererer med tre scenarioer, et hovedalternativ, pluss et høyt og et lavt. De redegjør for hvorfor det ligger an til å bli 6,3 og ikke syv millioner i 2040, forklarer Johnsen og Hauga hjelpsomt:
«Etter hvert som de norske olje- og gassinntektene avtar, regner vi med at innvandringen vil gå noe ned. Det gjelder særlig innvandringen fra de nye EU-landene i Øst-Europa. Utvandringen vil sannsynligvis øke etter hvert som det bor stadig flere innvandrere i Norge, siden de har større sannsynlighet for å utvandre enn andre. Økt utvandring bidrar til nedgangen i nettoinnvandringen».
I høy-alternativet fra SSB passeres syv millioner innbyggere rundt 2040 og øker videre til 14 millioner nordmenn ved neste hundreårsskifte. Men i det laveste alternativet blir folketallet liggende under seks millioner fram til år 2100.
– Hvis tallene NHO opererer med skal slå til, kreves det høy innvandring, høy fruktbarhet og høy levealder de neste tiårene. Det kan slå til, men det er ikke uten grunn at SSB legger det moderate alternativet til grunn, som viser at befolkningen vil være 6,3 millioner i 2040, ikke syv millioner, sier Foldnes.
Men så er det det at selv høyalternativet til SSB forutsetter at innvandringen til Norge skal gå kraftig ned.
Hvor sannsynlig er nå det?
Det er også andre som driver med befolkningsfremskriving. Kikker vi for eksempel på Eurostats hovedalternativ finner man en viss diskrepans. Eurostat regner med hele 2 millioner flere over en periode på 30 år, hvilket skyldes at Eurostat har oppjustert prognosene for nettoinnvandring til Norge på mellomlang sikt.
Man kan jo bare undres på hva VG og Foldnes vil kalle Eurostats hovedalternativ når de finner det for godt å kalle SSBs høyalternativ for ekstremt og ytterliggående?
Ekstreme og ytterliggående står for øvrig i kø. Verst i så måte er nok FN:
I 2013 la de frem en revidert utgave av egen befolkningsfremskriving fra 2012. I den heter det at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til 9,5 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Mer enn halvparten av veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs om 36 år. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.
Den forventede veksten er uten historisk sidestykke og den skjer raskt. Fattigdomsbekjempelse, konfliktmegling og politisk/sosial utvikling går på sin side tregt.
Sett på bakgrunn av den voldsomme befolkningsveksten i Afrika og SSBs historikk hva gjelder innvandringsprogonoser, hvor sannsynlige er egentlig forutsetningene de opererer med? Er det noe som tilsier at dagens økonomiske, politiske og sosiale situasjon på det afrikanske kontinentet vil bli så vesentlig forbedret i løpet av de neste 86 år at ikke en massiv utvandring er et mer sannsynlig resultat?
Og hvordan er det egentlig med SSBs forutsetning om at en bedret økonomisk situasjon i opprinnelseslandet får folk til å vende tilbake? Finnes det noe materiale som viser at dette faktisk skjer?
Kanskje er det på tide at norske journalister slutter å jatte med folk som Njål Foldnes og heller begynner å undersøke hvor sannsynlige SSBs forutsetninger er? Tross alt er dette et noe viktigere samfunnsspørsmål enn Kim Kardashians rumpe og Rihannas pupper. Eller en tilfeldig førsteamanuensis` markeringsbehov, for den saks skyld.