Vi var mange som hadde tro på et såkalt «fargerikt fellesskap» der de mange spennende kulturmøtene ville resultere i at det norske samfunnet ble enda mer tolerant og åpent. Vi så fram til et samfunn der vi kunne lære av andre kulturer og utvikle oss i en positiv retning.
Men hva skjer egentlig når veldig forskjellige kulturer møtes? Vil en utveksling av kulturelle uttrykk og verdier finne sted, eller vil den andre kulturen framstå som så fremmed og skremmende at man i stedet trekker seg tilbake?
Mange ønsker ikke å bli inkludert
Professor i sosialantropologi Thomas Hylland-Eriksen har noen betraktninger om dette i boka «Samfunn». Han skriver at «dersom omverdenens normer, verdisyn, personforståelse og væremåter oppfattes som overveldende overmektige, vil noen betakke seg for å bli inkludert, selv om de skulle ha muligheten til det.»
Innvandrere fra muslimske land møter i Norge en kultur som er svært forskjellig fra sin egen. Spørsmålet er om forskjellene mellom opprinnelseskulturen og den norske kulturen er så store at man ikke klarer å håndtere disse? Kan det føre til at man rett og slett ikke ønsker å bli inkludert?
Lider en del innvandrere av ettervirkningene av et kultursjokk – noe som kan påvirke holdningen til det norske samfunnet? For hva skjer egentlig når man flytter til en ny kultur?
Det kan være interessant å se på de psykologiske mekanismene som trer i kraft når folk fra vesten flytter til andre land for å jobbe eller drive bistand. Dette er ressurssterke mennesker som vet hva de går til, og de blir forberedt meget grundig av sine oppdragsgivere.
Følgende er hentet fra boka International Dimensions of Organizational Behavior av Nancy J. Adler:
«I den nye kulturen møter man uforutsigbare situasjoner som man ikke vet hvordan man skal forholde seg til, og dette oppleves veldig stressende. Man blir bombardert med synsinntrykk, lyder, lukter, smaker og vet ikke hvilke som er viktige og meningsfulle og hvilke som kan oversees. Fortolkningssystemet (kulturfilteret) er utviklet i den opprinnelige kulturen, og mye av det man tidligere har lært, er ikke gangbar mynt i denne nye situasjonen. Man opplever at man ikke forstår andres oppførsel, mens ens egen oppførsel ikke gir de ønskede og forventede resultater.
Dette oppleves som veldig frustrerende, og kultursjokket kan gi seg utslag i sinne, engstelse, skuffelse, skam, frustrasjon, identitetskrise, utålmodighet og psykiske reaksjoner. En del forsvarsmekanismer kan tre i kraft, bl.a. «Legg skylden på vertslandet».
I en forelesning fikk jeg høre at mekanismen med å legge skylden på vertslandet kan forsterkes ved at man stort sett omgås sine landsmenn, og dette blir derfor sterkt frarådet. Foreleseren påpekte videre at stress fører til at tenkningen kan bli rigid og stereotyp, man ser alt i svart/hvitt. Man får en følelse av hjelpeløshet og håpløshet og får en minsket toleranse for uenighet. Atferden blir gjerne stereotyp og man kan handle impulsivt eller rett og slett bli paralysert.
Mange blir i denne fasen i flere år. Kommer man ikke ut av denne fasen på en god måte, kan tilpasning til den nye kulturen bli skadelidende.
Som nevnt gjelder denne beskrivelsen for vestlige, høyt utdannede mennesker som har et ønske om å dra utenlands. Da kan vi bare ane hvor vanskelig det er for muslimer som ofte har lav utdanning og kommer fra et kollektivistisk samfunn, der man også gjennom oppdragelsen har utviklet en tendens til å skylde på andre. Se artikkelen Kan oppdragelsen være en del av årsaken til at noen blir terrorister?
Når mange innvandrere i sin oppdragelse ikke anspores til refleksjon og samtidig har fått en forståelse av at aggresjon må til ved en konfliktløsning (ibid), er det vanskelig å få til en god integrering. Mange forstår ikke den norske væremåten med dialoger og oppfordringer, og de mister respekten for det de selv vil kalle svakhet. De tolker verden ut fra sitt ståsted, og vi ser for eksempel at mange tror at lettkledde kvinner er horer. En del prøver å forhindre at barna blir for norske, og sender gjerne barna på såkalte «oppdragelsesreiser» til utlandet. De holder fast på sin egen kultur – en kultur som har bidratt til utviklingen av det dysfunksjonelle samfunnet de har rømt fra.
Utfordringen ligger i at Norge har fått mange innbyggere som ikke har noe ønske om å delta i det norske samfunnet. De har ikke noe ønske om å bli en del av det store «VI». Det er fullt ut forståelig, for hadde vi flyttet til et muslimsk land, hadde ikke vi heller hatt noe ønske om bli slik som dem. Likevel undres vi over at integreringen tar så lang tid, og mange tror og håper at det vil «gå seg til».
Vi nordmenn er oppdratt med en likhetstankegang, og det kan være vanskelig å innse at andre med den største selvfølgelighet kan tenke og handle diamentralt motsatt av det vi synes er fornuftig. Vi har et sterkt håp og ønske om at alle skal være like, men det er ved å belyse ulikheter vi kan løse de utfordringene vi står overfor.
Nye forståelser har gjort at jeg ser på kultur med nye øyne, og jeg anser at i noen tilfeller er kulturforskjellene så altomfattende at det vanskelig kan la seg gjøre å bygge bro over disse. Men vi ser at noen klarer det, og jeg beundrer virkelig de innvandrerne som fungerer godt i det norske samfunnet. De framviser enorme menneskelige ressurser. Ved å se nærmere på hvordan de har taklet dette, kan vi utvide vår forståelse for hvordan vi kan lære oss å samhandle på tvers av svært ulike kulturer.
La dem være gode rollemodeller og vise at det ikke er nødvendig å være sementert fast i sin gamle kultur. Samtidig må vi kanskje også innse at mange av de innvandrerne som kommer til Norge aldri vil bli en del av et stort VI? Vi må kanskje slå oss til ro med at en del vil leve sitt liv på sidelinjen, og at det ikke er så mye vi kan gjøre med det.
Å føle seg ekskludert
Vi må heller ikke glemme at flere innvandrere som ønsker å bli en del av det store «VI», føler seg ekskludert fra det norske. De føler at nordmenn ikke vil inkludere dem i «den norske identiteten.»
Ser vi dette i lys av samfunnsforskeren Bourdieus teorier, kan vi forklare det med å ikke passe inn med hans begrep om habitus. Habitus er enkelt sagt hver enkelts historie. Alt vi har opplevd, den oppdragelsen vi har fått og de relasjonene vi har inngått i, gir oss en ryggsekk av erfaringer som vi bruker når vi tolker omverdenen.
Selvsagt føler vi oss mest hjemme i den settingen der vi er oppvokst. Der vet vi hvordan vi skal oppføre oss, og vi har mulighet til å forstå det andre formidler til oss. Vi har vel alle hørt om «de nyrike» som blir «avkledd» og gjerne latterliggjort av dem som har «gamle penger». De som er født inn i den rike overklassen, har lært seg de viktige kodene og fører seg med en stor grad av sikkerhet i sitt sosiale lag av befolkningen. En «nyrik» som prøver å passe inn, forstår ikke alltid de små nyansene, de subtile uttrykkene eller de viktige kodene, og begge parter føler gjerne at vedkommende ikke helt passer inn.
Den samme mekanismen er også et hinder for at innvandrere kan føle seg helt «norske». Selv om de har gått i norsk barnehage og på norsk skole, har de samtidig blitt sosialisert inn i en annen kultur. I likhet med de «nyrike» kan de mangle litt av den tause kunnskapen som fungerer som inngangsbillett til en ny sosial arena.
Mange føler seg verken som norske eller som en person fra opprinnelseslandet. Med sin doble kulturelle bagasje, blir mange mestere i å svitsje mellom de to kulturene. Noen virker veldig norske, og vi merker kanskje ikke at de også er sterkt preget av kulturen fra opprinnelseslandet.
Vi opplever derfor at innvandrere som tilsynelatende er veltilpassede og velintegrerte, «plutselig» gjør noe vi ikke klarer å forutse, som for eksempel å dra til Syria. Da står vi som store spørsmålstegn mens vi utbryter «Og han som var så norsk».
Velkjente mekanismer
Alt som er beskrevet her, er velkjente sosiologiske og psykologiske mekanismer. Når ting ikke fungerer, er det verken innvandrernes eller majoritetsbefolkningens feil. Det er bare slik vi mennesker fungerer. Vi burde ha forutsett at det å bygge et velfungerende flerkulturelt samfunn, er en vanskelig, for ikke å si umulig oppgave. Vi burde forutsett at mange innvandrere ville få store problemer med å tilpasse seg, og når vi hører Yahya Hassans dikt, forstår vi at det å rykke opp folk fra kulturen sin, kan være ganske ødeleggende. Kanskje vi heller bør hjelpe i nærområdene?