Nå er det ingenting nytt i at forfattere, og andre for den saks skyld, ikke er fornøyd med bokanmeldelser, men når anmeldere til de grader går etter mannen blir det rett og slett mer enn pinlig. Det gjelder kanskje særlig denne mannen, da mye av utgangspunktet og grunnlaget for hans bok nettopp handler om hvordan media opptrer i flokk og hvor legitimt det er blitt å avvise meninger som ikke passer inn i flokken – og å angripe budbringeren.
Populistisk, rølpete og det meste annet som er ufordelaktig, ifølge Dagens anmelder
Mannen er selvsagt Christian Tybring-Gjedde (FrP) og boka ”Mens orkesteret fortsetter å spille”. Siden de fleste medier later som om boka ikke eksisterer, kan jeg jo likevel gi ros til Enstad for forsøket, men du verden for et tafatt forsøk.
Populistisk og rølpete
Enstad åpner ”anmeldelsen” med å fortelle hvem han misliker mest i Fremskrittspartiet (FrP). Det er, foruten Christian Tybring-Gjedde, de to andre som har markert seg sterkest i innvandrings- og integreringsdebatten, nemlig partiets nestleder Per Sandberg og nåværende statssekretær i Kommunal- og fornyingsdepartementet Per-Willy Amundsen. Enstad skriver:
Populistisk rølper nr.2, nestleder Per Sandberg
«Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde er blant de Frp-politikere som sterkest har bidratt til å skape inntrykket av sitt parti som populistisk og ikke så lite rølpete.
Populistisk rølper nr.3, Per-Willy Amundsen
Som andre partifeller med den samme agenda – Per Sandberg og Per Willy Amundsen kan nevnes i den sammenheng – er det først og fremst gjennom innvandringspolitikken han spiller ut denne siden ved seg og partiet.
Med boka «Mens orkesteret fortsetter å spille» har han levert et 300 siders langt leserbrev om sitt favorittema.»
Så vet vi det. Nils-Petter Enstad mener at å være kritisk til den innvandringspolitikken som har vært ført de to siste tiår i Norge, er ”populistisk og ikke så lite rølpete”. Nå hadde det jo vært interessant om den samme Enstad kunne fortalt hva han oppfatter som det populistiske, og ikke minst rølpete, men det finner han ikke plass til. Kanskje fornuftig, siden han skal levere en anmeldelse av boka. Men da hadde det kanskje vært mer ryddig å ikke innledet slik?
Homogene samfunn?
Så har Enstad tolket boka dithen at Tybring-Gjedde har som utgangspunkt ”en formodning om at et homogent samfunn også er et harmonisk samfunn.” Tja, det kan jo tyde på at Enstad har forsøkt å lese forordet i det minste, da noe som ligner står i overgangen på de to første sidene i forordet. Men ut fra hva som faktisk står er spørsmålet om Enstads tolkning holder vann. Tybring-Gjedde skriver om et tilbakeblikk på Norge fra da selv var liten:
( … ) Vi var ikke de rikeste. Men vi var et forholdsvis egalitært samfunn. Vi hadde et lavt konfliktnivå. Spenningene i samfunnet var små. De aller fleste snakket det samme språket, kjente seg igjen i den samme historien og hadde stort sett det samme målet, nemlig at vi skulle skape et stadig bedre samfunn der alle kunne utfolde sine evner og leve et godt liv. Fra og med slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet skjedde det imidlertid et ideologisk skifte: Den norske kulturen skulle byttes ut med ”flerkultur”. Vi skulle bli et fargerikt fellesskap. Hva dette fellesskapet bestod i, var det knapt noen som definerte. ( … )
Enstads slutning kan kanskje komme av hva han legger i egalitært. Det sporer dog ikke tilbake til ”homogent”, slik som Enstad synes å tro, men til ”likeverd”. Det er altså en samfunnsorganisering som bygger på prinsippet om alles likeverd. Og nettopp dette bruker Tybring-Gjedde mye plass på i boka, der ikke etnisitet og religion er det sentrale, men enkeltmennesker, verdier og (samfunns)fellesskap. Men Enstad kan ikke ha fanget opp noe av dette og fortsetter:
Man skal ikke ha altfor mye historiekunnskap i bagasjen for å vite at dette ikke stemmer (at et homogent samfunn også er harmonisk samfunn, min anm). At et multikulturelt samfunn bærer i seg enda mer potensial til konflikter enn et homokulturelt, sier seg selv. Men løsningen på disse konfliktene finner man ikke ved å ville skru tida tilbake. De eneste land i verden der det ikke finnes ulike former for etnisk og kulturelt mangfold, er i stater som Nord-Korea.
Her fristes jeg til å sitere fra et annet sted i boka (s.129, som Enstad kanskje aldri kom til?), hvor Tybring-Gjedde viser til at ”norsk innvandringsdebatt er overlesset av meningsløse og innholdsløse begreper.” For hva mener egentlig Enstad med ”ulike former for etnisk og kulturelt mangfold”? Er det å betrakte som en mer presis definisjon av flerkulturelle? Og uansett er det positivt? Tybring-Gjeddes tanker rundt dette er straks mer interessant (han er innom dette flere ganger, men her er vi fortsatt på s.129):
Begrepet (flerkulturell, min anm) brukes altså selektivt, og det skal oppfattes positivt. Det er et honnørord. Straks en innvandrer assosieres med noe negativt, opphører derfor den flerkulturelle referansen. Derfor hører man aldri om at en flerkulturell mistenkes for å ha stått bak en kriminell handling. Straks en forbrytelse er begått av en innvandrer til Norge, er vedkommende ikke lenger flerkulturell, men av utenlandsk opprinnelse.
Men noe rundt hva Tybring-Gjedde faktisk sier om disse, eller hvilke andre problemstillinger han drøfter i boka, klarer ikke Enstad å formidle. Derimot havner han raskt tilbake i politikkens verden, der han fortsatt vifter med sin moralske pekefinger:
Etter valget i 2013 ble Frp regjeringsparti. Det ble starten på en meget tung og bratt læringskurve for partiet.
Christian Tybring-Gjedde er blant dem som har meldt seg ut av dette læringsprosjektet. Han holder på som før, med sine Disneylandkronikker og tilsvarende utspill, og har bedt stortingsgruppa om å få være fristilt i forhold til samarbeidsavtalen med Venstre og KrF vedrørende asyl- og innvandringspolitikk.
Backbencher
Rent strategisk kan man forstå et slikt behov. Kan ikke Tybring-Gjedde profilere seg på slike saker, blir han en backbencher både i partiet og i Stortinget.
I boka si ironiserer han over det litt ulne svaret han fikk på denne søknaden.
Har man fulgt litt med på den interne historien til partiet hans, er det lett å tenke at han bør være glad til.
Ikke noe politisk parti har hatt så mange eksklusjonssaker de siste 20 årene som nettopp Frp, og både stortingsrepresentanter og andre er blitt ekskludert for langt mer bagatellmessig illojalitet enn den Tybring-Gjedde har vist og viser, eksempelvis med sin bok.
Læringsprosjektet? Ikke vet jeg hva eller hvem Enstad er, men jeg føler meg trygg på å slå fast at politikk ikke er hans fagfelt. Enstad må gjerne mene at Tybring-Gjedde ironiserer over sin fristillingssøknad til partiet, men uansett er Tybring-Gjeddes budskap at han ikke er villig til å gå på akkord med eget politisk standpunkt, nedfelt i partiets partiprogram, og som også er kontrakten med velgerne. Slik tale fra en stortingspolitiker skulle en jo tro ville bli hyllet i offentligheten, men altså ikke når det gjelder mannen som alle elsker å ta avstand fra, nå også blant de salige i den kristne avisa Dagen.
Rasismekortet
Ifølge anmelderen bruker Tybring-Gjedde masse plass på å referere kommentarer og karakteristikker som hans opptreden i den offentlige debatt har skapt, der det heter at mange har dratt rasismekortet. Det får som følge, fortsatt ifølge anmelder Enstad, at Tybring-Gjedde svarer med sutrekortet eller offerkortet. ”Gang på gang spør han i boka hvordan noen kan kalle ham rasist; de har jo aldri møtt ham eller de kjenner ham jo ikke.” Gang på gang? Har Enstad noen sidehenvisninger?
Og selvsagt mener Enstad at tittelen på boka, myntet på hva som skjedde mens «Titanic» sank, er en for svulstig metafor. Mer morsomt er det at Enstad minner oss at ifølge myten skal den siste melodien orkesteret spilte ha vært «Nærmere deg, min Gud». Men så skal vi vite at heller ikke Christian Tybring-Gjedde kan unndra seg den dynamikk som tilsier: «Vis meg dine meninger, og jeg skal si deg hvem du er». Vel, Enstad, ditt bidrag bidro ikke.
Vi får trøste oss med at av ingenting bygget Gud verden.