Fadime Sahindal skrev skandinavisk historie da hun fortalte om sin kamp for kjærlighet og mot å bli giftet bort til en fetter i Tyrkia, til tross for at hun visste at både kampen og ikke minst åpenheten kunne koste henne livet. Men for Fadime var muligheten til å få politikerne til å åpne øynene og handle viktigere enn egen sikkerhet.
Fadime nådde frem med sitt budskap, blant annet i en fjernsynsdokumentar og også helt inn på talerstolen i Riksdagen, der hun blant annet sa følgende til en fullsatt sal bare måneder før hun ble drept:
”Oavsett vilken kulturell bakgrund man har bör det vara en självklarhet för varje ung kvinna att både få ha sin familj och det liv man önskar sig. Men tyvärr är det ingen självklarhet för många tjejer. Och jag hoppas att ni inte vänder dem ryggen, att ni inte blundar för dem.”
Vi vet nok i dag, 12 år senere, til å kunne slå fast at det åpenbart ser ut til at politikerne valgte det de antakelig opplever som den mest behagelige løsningen: nettopp først og fremst å blunde. Ellers hadde man vel ikke kjørt et så ekstremt høyt tempo på innvandringen som man måtte vite ville skape sterke og store parallelle samfunn, sist dokumentert av Rigspolisen: Sverige har nå 55 no-go-soner. Å tenke tanken på hvilket liv jenter og kvinner kan ha på innsiden av disse områdene, er nærmest uutholdelig.
Eller som lederen av den nasjonale foreningen Glöm aldrig Pela och Fadime sa det tidligere i år, Sara Mohammad:
”Vi har åtminstone 12 balkongflickor som rubricerats som olyckor, vilket är skandal. Vi har fortfarande socialtjänst som använder sig av medling med föräldrarna, trots att föräldrarna är våldsförövare.”
Balkongflickor antas å være drevet i døden for å skjule æresdrap.
Men selv om politikerne langt på vei sviktet, lever Fadimes ord og minnene om henne videre. Dette ikke minst fordi hun også gjorde et så sympatisk inntrykk: hun var klar i sitt budskap, men hun var dempet og viste også sin sårbarhet. Hun var så høyt verdsatt at både Kongen og Statsministeren fulgte henne til graven.
Det var flere sårbare i familien til Fadime. Lillebroren Mesut skal ha tatt drapet av søsteren tungt. Han var 22 år da faren henrettet Fadime med to skudd i ansiktet. Mesut hadde flere fengselsdommer på rullebladet sitt, både for mishandling av Fadime og av samboeren, som han endog skjøt i skulderen. Og det var nettopp rett etter en løslatelse at han oppsøkte ekssamboeren og gikk løs på henne igjen. Hun varslet politiet, og det var da Mesut med kniv i hver hånd gikk mot politiet, ignorerte varselskudd, og heller ikke pepperspray stanset han, at politiet løsnet fatale skudd mot ham. Her forteller den analfabete moren Elif om sønnen etter mordet.
Søstren Songül gikk først i følget ut kirken med Fadimes båre, med et foto andektig i hendene.
Songül bodde i en beskyttet ettromsleilighet da Fadime ble drept. Fadime hadde oppsøkt henne for å si farvel før hun skulle reise til Afrika for studier. Moren var også i leiligheten for å ta farvel.
I rettssaken mot faren og broren hadde aktoratet kun ett vitne, Songül, som stod søsteren svært nær. Hun sviktet aldri Fadime, verken da hun levde eller etter hennes død. Vitnemålet hennes ga faren livstid.
Songül bestemte seg for å bli boende i den lille leiligheten etter drapet av søsteren sin. Det førte henne nærmere Fadime, fortalte hun, som ofte var på graven til Fadime og la ned blomster og tente lys.
Songül var aktiv medlem i Glöm aldrig Pela och Fadime. Foreningen uttrykker sjokk over at Songül så brått døde. Det er ingen mistanke om at det ligger en forbrytelse bak dødsfallet.
Songül døde 20.november. På kirkegården i Uppsala ligger nå Songül og Fadimes grav side om side – etter Songüls ønske.
Tilbake sitter en mor med mann og sønn i fengsel, og tre døde barn. Det finnes knapt et mer hjerterått samfunnssystem enn æreskultur
Hvil i fred, Songül.