Denne artikkelen sto først på trykk i Morgenbladet 27. juni 2014.
Norges æra som oljenasjon har nådd toppen, erklærte leder av finanskomiteen, Hans Olav Syversen nylig. Prognosene for olje og gassektoren neste år ligger 41 milliarder lavere enn budsjett. Nye tall på eldrebølgen er også offentliggjort: antallet personer over 65 år vil dobles til over 1,2 millioner i 2040. Og mellom disse store tallene: Kronprinsparet følger i Ap-leder Jonas Gahr Støres fotspor og sender sine barn på en rådyr privatskole.
Alt dette er tegn i tiden, slik jeg ser det: vår sosialdemokratiske samfunnsordning er i oppløsning. I hvert fall er den under kraftig press. Norge står overfor utgifter så enorme de neste tiårene at de er vanskelig å forestille seg. Kort sagt viser beregninger fra Statistisk Sentralbyrå at statens utgifter vil overstige inntektene hvert eneste år fra 2020 hvis ikke drastiske budsjettpolitiske endringer blir iverksatt.
Oljen er en ressurs vi ikke kan trylle frem. Eldrebølgen er det heller ikke stort å få gjort med; et land har nå en gang den befolkningen det har. Men noe kan faktisk kontrolleres. Det er her den rekordhøye og -raske befolkningsveksten kommer inn i bildet. I motsetning til eldrebølgen er ikke den et slags naturfenomen som ikke kan styres politisk, slik mange innvandringsoptimister foretrekker å fremstille det som. Selv er jeg med årene blitt pessimist. I den norske kosen blir ikke bærere av pessimistiske budskap spesielt populære. Likevel, det er lite eller ingen ting som tilsier at man burde være noe annet.
Norge har i dag en av de høyeste befolkningsøkningene i Europa. Veksten, som hovedsakelig er innvandringsdrevet (70 prosent), har oversteget fødselstallene i seks år på rad. På ti år har innvandrerbefolkningen mer enn fordoblet seg fra 324.000 til 710.000. Og ifølge SSB vil nesten halvparten av Oslos befolkning være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre i 2040. Av disse vil syv av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området.
Mer enn en debatt om kulturforskjeller er dette en debatt om økonomi. Utfra SSBs tall beregnet Finansavisen at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer. Det vil si at de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som ankom bare i 2012, betød statlige utgifter på 63 milliarder kroner. La oss tenke oss at innvandringen fremover blir like stor, da vil belastningen på offentlige budsjetter bli nærmere 2.900 000.000.000 kroner for perioden 2015-2100. Til sammenligning er 2900.000.000.000 litt mindre enn vi vil bruke på hele helsesektoren i samme periode. Det nærmeste vi kan komme er vel utgiftene til Forsvaret. Og ettersom innvandringen har økt jevnt og trutt de siste 20 årene, er dette bildet faktisk realistisk; med mindre Erna Solbergs regjering gjør noen kraftige politiske grep. Og til nå er det lite som tyder på en slik handlekraft. Den blå-blå regjeringen har til nå vært passive og helt uten profil i innvandringspolitikken.
Det er dyrt å vokse – men befolkningsveksten vil også gi oss inntekter? Ja, dette stemmer, men for dem som tror at veksten vil finansiere seg selv via skatter og avgifter, vil en rapport fra samfunnsanalysebyrået Agenda Kaupang (AK) være nedslående lesning. Agenda Kaupang utredning viser nemlig at byens skatteinntekter høyst sannsynlig vil bli mindre – samtidig som sosialbudsjettet øker. Dette forholdet skyldes hvem som flytter inn og hvem som flytter ut av byen. Innvandrere har jevnt over lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser, hvilket ble påpekt av Brochmann-utvalget allerede for tre år siden. Tallene vi kan bygge resonnementet på her er SSBs statistikk fra 2012, som viste at innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Det er ikke bare veksten i seg selv, men måten vi vokser på, som kan slå oss “konkurs”.
Vi kan selvsagt ønske at arbeidsinnvandringen er lønnsom nok til å demme opp for denne utviklingen. Men SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp. Neste spørsmål er derfor hvem som virvles inn i denne underskuddsspiralen. Seniorforsker i SSB, Erling Holmøy, uttalte i forbindelse med Finansavisens beregninger at «kostnaden bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen». Og det arter seg for gjennomsnittsnordmannen som en «lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning». SSB-forskeren peker på den klassedimensjonen som mange er så blinde for.
For det er en gjennomgående tendens i denne debatten at den føres av politikere, bedriftseiere og den øvre middelklassen, som heier på arbeidsinnvandringen. Særlig Høyre er pådriver for at «næringslivets behov skal være fokus i innvandringsprosessen». Ikke rart, ettersom disse gruppene har store fordeler av den. Mange forskere derimot, som har som jobb å formidle de reelle saksforholdene, er mer bekymret. Sammen med dem som må bære de økonomiske og sosiale omkostningene i hverdagen.
Det er et faktum at arbeidsinnvandring fortrenger enkelte grupper av norske arbeidstagere. Norsk ungdom blir for eksempel fortrengt av arbeidsinnvandrere fra Sverige, og det rammer, ifølge NHO, «hovedsakelig de med lav kompetanse”. Det finnes ingen tilsvarende effekt for dem med høy utdanning. Grupper som gjennomgående er positive til arbeidsinnvandring, men som heller ikke risikerer å miste jobben på grunn av den.
Innvandringsdebatten er på mange måter en debatt om klasse. Den handler om en norsk underklasse, de som er ufaglærte og uutdannet og bor i de billige delene av byene hvor hovedkontigenten av innvandrerne bor. De opplever at fattigdommen brer seg i nabolagene (for fattigdom er også mest utbredt blant innvandrere) og det blir økt konkurranse om et begrenset antall arbeidsplasser, boliger, offentlige tjenester og velferd. De vil bli igjen etter middelklassens «hvite flukt», og de kommer aldri til å flytte sine barn til Montesorri. Den innvandringspolitikken Norge har ført – og fremdeles fører – er blitt kalt mye rart, for eksempel «Det nye vi». Egentlig er det en politikk for økende klasse- og inntektsforskjeller.
Kombinert med økonomiske nedgangstider er den norske innvandringspolitikken en oppskrift på sosial uro. Dette ser vi konturene av i land som er hardere rammet av den økonomiske krisen enn Norge er. Erna Solberg og Siv Jensen kan fortsette å ta sjansen på at nedgangstider aldri vil ramme oss. Eller de kan få ut fingeren og starte en faktabasert og saklig debatt om den norske samfunnsmodellen.