De som har lest Asle Tojes forrige bok, «Rødt, hvitt og blått – Om demokratiet i Europa» vil kjenne igjen den slentrende, men samtidig energiske, morsomme og tilstedeværende forfatteren i hans bruk av bilder og måte å forklare det han ser i verden rundt seg. Fenomenene og problemene han tar opp er ikke morsomme, men forfatterens bruk av humor gjør leseopplevelsen knallgod. Toje er flink til å forklare og sette ting i sammenheng, og har nok en gang kommet med en bok der man ikke trenger å begynne med første kapittel for å få noe tilbake.
Toje er noe så sjelden som en norsk kommentator som har noe å melde. Han har reist rundt til kjente og ukjente steder i Europa, og samlet alle trådene i en leservennlig bok om kontinentets fortid og fremtid. Men det er ikke noe hyggelig bilde Toje maler av det som skjer i vårt umiddelbare nærområde. Våre naboer er preget av flere utfordringer, der samtlige forsterkes av finansiell, politisk og sosial uro. Det kan gjøre selv den mest herdede pessimistisk.
Koseidyllen brutt
Toje sluser leseren på en lettfattelig måte gjennom finanskrise, innvandringens mange utfordringer, elitens prosjekter, uoppgjorte konflikter – og hvordan dette påvirker oss. Det er enkelt å sitte på vår relativt avskjermede fjellhylle her i nord og tro at alt går bra. Med ”Jernburet” slår Toje hull på den norske koseidyllen og viser fram et Europa med alvorlige problemer.
Ifølge Toje gjennomlever Europa en knallhard brytningstid. Europeere flest er utmattet etter flere år med finanskrise, som heller ikke synes å avta. Europeisk integrasjon gjennom EU møtes nå med stadig større skepsis. Den brede politiske enigheten om at ting kommer til å vokse inn i himmelen, er i ferd med å erodere. Mye politisk kapital, det vil si ledende politikere og deres respektive partiers navn og rykte, er i spill.
Ulike regjeringer, samme politikk
Den brede enigheten Toje skriver om, viser hvordan liberal internasjonalisme er blitt en bærende ideologi som favner alt fra historiske venstresosialister til konservative markedsliberalere. Han tar for seg det store europeiske prosjektet, europeisk integrasjon og hvilken ideologi som ligger bak, på følgende måte:
Den liberale ordens fire hjørnesteiner – det frie markeds forrang, lovens forkjørsrett foran politikken, demokrati bundet opp av internasjonale avtaler og et sterkt minoritetsvern. Dette gjør politikk til et administrativt anliggende. Ulike regjeringer fører stort sett samme politikk. I fraværet av konkurrerende ideer har liberalismens utfordrere tatt form av identitetspolitikk hvor politisk mobilisering finner sted på bakgrunn av historie, språk, kultur, etnisitet og religion.
De som nå taper på dette prosjektet, middelklassen, merker nå hvor ustødig grunnen er under dem. Når de så reagerer på dårlig økonomi og sosiale problemer, er mulighetene til å forandre på noe fratatt dem. Det spiller nesten ingen rolle hva de måtte stemme på. De får som regel den samme politikken i litt forskjellig innpakning. Resultatet: Ytterfløypartiene blir sterkere.
Asylinnvandringen
Toje er både menneskelig og smått poliklinisk i kapitlet som handler om asylinnvandringen til Europa. Her blir EUs felles asylpolitikk filleristet som den vanskapningen den er.
Dette er kanskje ett av de viktigste kapitlene i Tojes bok, og inneholder en god oversikt over de mange samvirkende prosessene som ligger bak både europeisk og norsk innvandringspolitikk. Nettopp de samvirkende prosessene er ifølge Toje en viktig forklaring på hvordan europeiske lands (og EUs) politikk fører til en stadig økende innvandring og påfølgende integreringsutfordringer. Han retter et velplassert spark til dagens europeiske innvandringspolitikk, som beskrives som en hybrid av streng adgangskontroll til Europa etterfulgt av et generøst ytelsessystem. Og ikke minst: hvordan dette har uthulet europeisk asylpraksis.
Liberal internasjonalisme
Toje tar videre for seg den liberale internasjonalismen, som i dag er den ledende ideologien til samtlige mainstreampartier, byråkratiet, akademia og media i Europa, og hvordan denne fremmedgjør en stadig større andel av europeerne.
Her retter han også flengende kritikk av liberalismen. Alternativene er blitt borte. Sosialismen og nasjonalismen, som i snart en generasjon har befunnet seg på den historiske hattehyllen, presenterer seg nå i nye former. Felles for de nye partiene er sinnet mot pulveriseringen av nasjonal suverenitet, forakten for at politikk er blitt administrasjon og at lokal, regional og nasjonal identitet går tapt.
Andre anmeldere etterlyser hva som egentlig er Tojes prosjekt med «Jernburet». Denne anmelderen kan ikke se at Toje ønsker å etterfølge en særskilt ideologisk grunntese eller konstruerer noe prosjekt. Han etterlyser alternativer og handling. Da for å motvirke politikken som har ført til en uthuling av det Europa «alle» trodde stod samlet etter den kalde krigens avslutning.