”Partiet alle har lengtet etter.” Partiet som skal skape “et samfunn der alle behandles likeverdig”. Slik prøver de to stifterne av tyrkisk herkomst å selge inn partiet som har fått stammenavnet Gruppen Kuzu/Ozturk, stammenavn fordi det er stifternes etternavn, Tunahan Kuzu and Seleuk Ozturk. Begge er utbrytere fra Arbeiderpartiet, hvilket kan bety at ledelsen der er lettet over å slippe å forholde seg til partimedlemmer som kanskje ikke står helt støtt på partiprogrammets verdiplattform. Som likestilling. Jeg har nemlig hørt at flere Arbeiderpartilag rundt om i Norge har noen likestillingshøner å plukke med sine representanter med røtter i den islamdominerte verden. Så også med Kuzu og Ozturk. De skal ifølge journalisten Abigail R. Esman, ikke bare utvise et nedrig kvinnesyn, men også regelrett intimidere dem av motsatt kjønn enn de to herrene. Når det står slik til, kommer som regel resten av den islamske rekken, som at de har krevd eget islamsk bønnerom i den sekulære parlamentsbygningen, uten gjennomslag for dette kravet – så langt.
At Ozturk, regelmessig utviser en sterkere tilknytning til Tyrkia og islam enn til den sekulære nederlandske staten, er også som seg hør og bør. Derfor kan han som parlamentsmedlem tillate seg å utebli når det stemmes i parlamentet fordi det var en helligdag for islam. Man overraskes heller ikke over at han forsvarer Tyrkia når landet utviser mangel på demokratiske spilleregler, som i fjor å slå voldelig ned på bred folkelig protest mot islamisering av landet og innskrenking av menneskerettigheter som ytringsfrihet. Resultat: fem drepte, 8 000 skadde, 3 000 arresterte.
Altså støtter Kuzu og Ozturk president Recep Tayyip Erdogan. Ikke nok med det: Ozturk har bånd til tyrkiske myndigheters organ for religiøse anliggender, Diyanet, som finansierer de fleste tyrkiske moskeer i Nederland. Da er vi ved kjernen til fødselen av et islamparti: sosialministeren i Nederland, fra Arbeiderpartiet, ønsket en granskning av Diyanets forbindelser i Nederland, og en generell granskning av andre konservative og religiøse tyrkiske grupper i landet. Dette fikk begeret til å renne over for Ozturk og Kuzu. Men ministeren hadde selvsagt ikke tatt forslaget ut av løse luften. Rapporter viser en dårlig integrering av tyrkere, og man ser konturene av fremvekst av parallelle samfunn – som oppmuntres av grupper som Diyanet. De vil som de to utbryterne heller styrke båndene til Tyrkia enn å bedre integreringen, nettopp det samme som også er Erdogan’s mål.
Det nye nasjonale partiet skal særlig fri til tyrkere, og det skal baseres på konservativ islam, heter det. For oss betyr det altså den politiske islam med tilhørende sharia. Det nederlandske Arbeiderpartiet har vært plaget med flere muslimske representanter som avviker fra partiets plattform. Det samme har jo de svenske socialdemokraterne, som har valgt inn Omar Mustafa i partiledelsen, en mann til og med ytterliggående Expo finner ideologisk lurvete, som eksempelvis fortaler for Yusuf al-Qaradawi og med liknende forstyrrede tanker om jøder. Nettopp ”jødetesten” passerte heller ikke det nederlandske arbeiderpartimedlemmet Yasmina Haifi, da hun mener at IS er et ”sionistkomplott”. Det er ikke særlig beroligende at hun arbeider i Justisdepartementet. En annen utbryter fra Ap, Mohammed Talbi, dannet i fjor et lokalt islamparti, Nida, i Rotterdam. Ifølge partiets nettside, har vi alle “en islamsk ånd i oss” og lokalpartiet er således basert på intet mindre enn «de universielle gudsprinsippene som uttrykt av Muhammed”.
Det var også Aps svik overfor dets sekulære medlem Ayaan Hirsi Ali, som fikk henne til å forlate partiet. Da Hirsi Ali måtte flykte fra Nederland i kjølvannet av drapet på Theo van Gogh, våget hun ikke å returnere før hun var garantert sikkerhetsvakter. Det tilbød Partiet for frihet og demokrati henne, mot at hun gikk over i deres rekker. Et dundrende nederlag for Ap selvsagt.
Det kan komme flere nederlag nå, for det nye nasjonale islampartiet ser allerede ut til å kunne få suksess på bekostning av Nederlands Ap. En ganske fersk meningsmåling viser at hele 77 prosent av Aps velgere med tyrkiske røtter kan tenke seg å gå over til Kuzu/Ozturk. En av tre av alle tyrkere kan tenke seg det samme.
I Nederland stilles det språkkrav for å kunne innvandre som ektefelle, og for å kunne få fornyet oppholdstillatelse. Dette er duoen imot, viste de ved første stemmegivning i parlamentet etter at det nye partiet ble dannet. De stemte mot at utlendinger må kunne snakke nederlandsk for å kunne få tilgang til felleskassa. Men denne her synes jeg er særlig talende: Før de forlot Ap, ga de partikollegaen Ahmed Marcouch, av marokkansk avstamming, en avskjedssalve han nok aldri vil glemme. ”Måtte Allah straffe deg!” Hvorfor? Fordi Marcouch er en varm tilhenger av integrering.
Partiet Kuzu/Ozturk har ikke presentert et partiprogram. Så langt handler alt om etnisitet og religion. Det er vanskelig ikke å se dette som en advarsel om at varemerket til Nederland, frihet, vil bli mer og mer utfordret i årene som kommer.
Lærdommen er: Den som eventuelt venter på et sekulært islamparti, venter forgjeves. For de sekulære er integrerte – også i partifloraen rundt de vante aksene.