Som vanlig mangler det ikke på selvskryt når resultatene fra de nasjonale prøvene legges frem. For ikke bare synes skolebyråd Anniken Hauglie at resultatene er utrolig, men hun snakker om ny rekord:
– Dette er helt utrolig. Resultatene er kjempebra. Vi deler førsteplassen med Bærum, og det er sånn sett ny rekord. Igjen er det bare å ta av seg hatten og sende gratulasjoner til hundrevis av lærerværelser, sier Oslos skolebyråd Anniken Hauglie (H).
For kommunene kom Oslo, Bærum og Asker på en delt førsteplass i regning og lesing. Oslo og Bærum delte førsteplassen også i engelsk, sammen med Stavanger, mens Asker ligger hakk i hel.
Det er kjent at det er store forskjeller mellom Oslo øst og vest, men dette er politikerne lite interessert i å snakke så mye om. Det er også liten interesse for å snakke om fritaket av elever, selv om flere har uttalt at de opplever press for å frita elever for å gjøre resultatene bedre. Til Dagbladet.no forteller en lærer, anonymt selvsagt, at presset på lærerne for å frita svake elever fra de nasjonale prøvene gjøres under dekke av at det er «det beste for eleven». Men selv om Oslo er det fylket som fritar flest elever fra disse prøvene, hevdes det hardnakket at Oslo har en streng praksis når det gjelder fritak:
– Vi fritar langt færre enn vi kunne. 40 prosent av Oslo-elevene har et annet morsmål enn norsk, og 25 prosent har særskilt norskopplæring. Bare rundt fem prosent av Oslo-elevene får fritak. Dermed fritar vi en betydelig lavere andel av disse elevene enn det man gjør i resten av landet, sier Hauglie til Dagbladet.
Faksimile fra Utdanningsdirektoratets rapport. Her representert ved fritak for lesing og regning.
Hauglis kommentar er en repeterende øvelse, men la oss først se litt nærmere på Osloskolene. «Elever fra språklige minoriteter» henspeiler seg til hvilket språk foreldrene oppgir ved innskrivning til grunnskolen. Skoleåret 2013-2014 hadde Oslo 57 801 elever i grunnskolen (inkludert de til sammen 187 elevene på spesialskolene), der 23 360 (40,5 prosent) ble definert som elever fra språklige minoriteter.
Fordeling i Oslo
Ser vi nærmere på fordelingen av minoritetsspråklige i Osloskolene, rapporterte Utdanningsetaten i Oslo tidligere i år at ved 59 av 136 barne- og ungdomsskoler i Oslo (inkludert syv spesialskoler) er språklige minoriteter i flertall. Det utgjør 43 prosent. Ekskluderer vi de syv spesialskolene er det 59 av 129 skoler, som utgjør i underkant av 46 prosent.
Nesten alle skolene som har under 26 prosent minoritetsspråklige elever, ligger på Oslo vest. Unntaket finner vi på Bekkelaget (i bydel Nordstrand). Faktisk er Bekkelaget skole den skolen med færrest minoritetsspråklige (3,5 prosent). Av de øvrige 10 skolene som har under 10 prosent minoritetsspråklige elever, ligger samtlige på Oslo vest.
Av til sammen 47 skoler med under 26 prosent minoritetsspråklige elever, ligger fem skoler på Oslo øst, resten tilhører vestsiden av Akerselva.
For de 23 skolene som har fra 26 til 50 prosent minoritetsspråklige elever er fordelingen mer jevn: 10 skoler ligger på Oslo vest og 13 på øst. Men mens seks av ni skoler som har mellom 30 til 40 prosent minoritetsspråklige elever ligger på vestsiden, er det motsatt for skoler med 40 til 50 prosent: Her ligger to på Oslo vest og seks på Oslo øst.
Når vi beveger oss over 50 prosent minoritetsspråklige elever finner vi stort sett alle skolene på Oslo øst. Av 59 skoler er det kun to som ligger på vestsiden, og det er Ullevålsveien og Bjølsen skole (med 51 prosent minoritetsspråklige elever for begge). Dette forteller oss at samtlige skoler med over 51 prosent minoritetsspråklige elever, ligger på Oslo øst.
Da minner vi om at disse tallene ikke nødvendigvis korresponderer med andelen barn i grunnskolealder som har innvandringsbakgrunn, men forteller hvilket språk foreldrene oppgir at barnet har ved innskrivning til grunnskolen.
Nå kunne det vært interessant å sammenlignet skoler på øst og vest, også med henblikk på andelen minoritetsspråklige, men dette er data som ikke er tilgjengelig hos Utdanningsdirektoratet. For eksempel hadde det vært interessant å se om fritaket er høyere på de skolene som har høyest andel minoritetsspråklige (hhv Tøyen skole med 96,5 prosent, Mortensrud skole med 96,6 prosent og Gran skole med 98,4 prosent) enn hva praksisen er på de skolene med færrest minoritetsspråklige (Bekkelaget skole med 3,5 prosent, Maridalen skole med 4,5 prosent og Munkerud skole med 5 prosent).
Fritaksproblematikken
I Aftenposten 16.mai i år hevdet lederen i bystyres finanskomité, James Stove-Lorentzen (H), at «til tross for stor andel elever med fremmedspråklig bakgrunn i Oslo (over 90 prosent på enkelte skoler), er resultatene likevel bedre enn i resten av landet.» Heller ikke han nevnte at mange kvalifiserer til fritak for nasjonale prøver og at skoler gjør ulik bruk av praksisen.
Problematikken med fritak fra nasjonale prøver fikk VG i 2013 til å engasjere førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, Christian W. Beck, til å gjøre en analyse av resultatene på nasjonale prøver i Oslo, som er verdt å minne om. Analysen bygget på resultatene av nasjonale prøver høsten 2012 i lesing på 5.klassetrinn ved 29 skoler i Oslo som har fritatt elever og offentliggjort sine tall.
Ifølge Beck var funnene oppsiktsvekkende, for et moment pekte seg veldig klart ut: desto flere som fritas fra nasjonale prøver på skoler med mange minoritetselever, dess bedre blir gjennomsnittsresultatet på skolen. Sammenhengen var klar ved alle de 29 analyserte skolene, men sterkest på skoler med høy andel minoritetsspråklige elever. Det fikk Beck til å hevde at svake elever holdes vekk for å blåse opp resultatene. Det er på sin plass å påpeke at Beck også registrerte at ressurssterke minoritetselever hever snittet på skolen.
Analysen viste videre at skoler med tilnærmet lik andel minoritetselever, tilsynelatende kan ha helt ulik praksis på fritak, og at skoler som har få minoritetselever fritar flere av disse, sammenlignet med skoler som har mange minoritetselever. Sistnevnte syntes ikke å være praksis ved Gran skole.
Gran skole er en av de osloskolene som har høyest andel minoritetsspråklige elever, skoleåret 2013/14 høyest med 98,4 prosent. Skolen fritok høsten 2012 tre ganger flere elever enn Rommen skole (sistnevnte med fritak på 7 prosent). Rommen skole har omtrent like stor andel minoritetsspråklige (i 2013/14 var andelen 94,8 prosent) som Gran. Resultatene av den nasjonale prøven viste seg å være markant bedre på Gran enn på Rommen.
Til dette uttalte rektor på Gran skole følgende:
– Årets elever på 5. trinn har en relativt høy lesekompetanse. Andel fritak beskriver elevsammensetningen, og våre elevkull varierer nok mer fra år til år enn på mange andre skoler.
– Gran skoles kunnskap om den enkelte elevs læring og utvikling er det viktigste for oss. Det er trist at gode resultater blir dratt i tvil, sier Anne Myhrvold, rektor ved Gran skole.
Gran skole har fritatt stadig flere fra nasjonale prøver de tre siste årene.
Gran skole har ligget svært stabil på et høyt nivå med minoritetsspråklige elever (i 2009/10 var andelen 95 prosent, de tre neste skoleårene på 96 prosent og siste skoleår altså på 98 prosent).
På Rommen skole har de fritatt stadig færre i samme tidsrom som Gram har fritatt flere. Rektor Hanne Christine Arveng på Rommen sa til VG at resultatene av prøvene er viktige, da de sier noen om veien videre og for å sjekke ut om elevene får den opplæring de har behov for og krav på.
Om det er slik at osloskoler benytter seg av fritak av svake elever eller andre triks for å forbedre resultatene, er det et alvorlig «sykdomstegn» ved samfunnet og en bjørnetjeneste for dem det gjelder. Men det gir selvsagt politikere og andre muligheten for å fortelle «hvor godt det går» heller enn å måtte iverksette nødvendige tiltak.
Utvilsomt er det et stort trykk på Oslo når det gjelder befolkningsveksten, og at den er innvandringsdrevet er hevet over enhver tvil. Så kan det være at det er en berikelse for byen på mange måter, men det har også noen konsekvenser som tilsier at man ikke bare kan fortsette med «mer av det samme». I så fall må det stilles spørsmål ved hvordan det skal finansieres, om det så gjelder Aktivitetsskolen, gratis leksehjelp, flere undervisningstimer, sommerskole, ekstraordinære tiltak rettet mot lærerne, «radikal omfordelingspolitikk» eller for den saks skyld: ulike integreringstiltak.