Det årlige integreringsbarometeret fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) utgjør i år den sjuende i rekken. Innledningsvis heter det at ”befolkningens holdninger til innvandring og integrering har betydning for hvordan innvandrere og deres barn opplever å leve, bo og arbeide i Norge.” Det påpekes deretter at dette er viktig kunnskap som også påvirker politikkutformingen. Nytt av året er at det for første gang er spurt om hva innvandrerbefolkningen selv mener om innvandring, integrering og mangfold. Men disse analysene skal publiseres separat og er ikke ferdigstilt enda.
Hovedfunn
Hovedfunnene i 2013/14-målingen viser ifølge IMDi at holdningene til innvandring, integrering og mangfold i all hovedsak har vært stabile siden målingene startet i 2005. Det heter at andelen med restriktive holdninger til innvandring økte noe fra 2005 til 2009, med har siden gradvis sunket noe.
Videre heter det at flertallet har positive holdninger til å leve i et flerkulturelt samfunn og til at innvandrere som bor i Norge skal ha de samme rettighetene som resten av befolkningen.
Om lag halvparten av befolkningen har restriktive holdninger til innvandring, mens et stort flertall er skeptisk til hvordan det går med integreringen.
Begreper
Før vi ser nærmere på noen av tallene, må jeg bare innom dette med bruk av begreper. IMDi har i denne undersøkelsen, ikke ulikt det Statistisk sentralbyrå (SSB) pleier å gjøre, puttet alle innvandrere i en kategori. Selv uttrykker de seg slik til dette valget:
I spørreskjemaet brukes begrepet innvandrer stort sett uten at det er nærmere definert. Vi må følgelig regne med at den enkelte respondent har besvart spørsmålene med tanke på personer han eller hun tenker på som innvandrere. For noen vil det omfatte alle som har innvandret til Norge, i tråd med SSBs definisjon, mens andre trolig også vil tenke på barn av innvandrere som innvandrere. Vi vet heller ikke om de som har svart, har assosiert innvandrer med bestemte land eller verdensdeler.
Nei, her er det mye en ikke vet. Men en ting som er sikkert er at spørreskjemaet kunne ha vært utbedret på dette punktet, da ved å kategorisere innvandrere i mer spesifikke grupper. Men det er altså ikke IMDi interessert i, og vi kan jo selvsagt tenke oss til hvorfor. Dog betviler jeg at IMDi tar denne usikkerheten med seg over i konklusjonene i sine analyser.
Så stiller saken seg helt annerledes når det gjelder ”nordmenn”. Her heter det:
Begrepet nordmenn har tidligere blitt brukt i utstrakt grad i spørreskjemaet, men er i år erstattet med resten av befolkningen. Vi antar at de fleste assosierer nordmenn med majoriteten i befolkningen, som ikke har innvandrerbakgrunn. Men i mange sammenhenger vil også mennesker som har innvandret til Norge, bli definert som, eller kalle seg selv for, nordmenn. Å bruke begrepene innvandrere og nordmenn som motsetningspar er problematisk, fordi det virker ekskluderende og bygger på en forestilling om at «nordmenn» som kategori ikke kan inkludere innvandrere. Begrepsbruken er dermed ikke entydig, og vi har derfor i år valgt å erstatte det med resten av befolkningen. Dette kan imidlertid vanskeliggjøre sammenligning med tidligere år for en del spørsmål.
Dette har ingenting med statistikk å gjøre, utover at det vanskeliggjør analysen. IMDi, og til dels SSB, er imidlertid så opptatt av integreringsprosjektet at de ikke ser hvordan de roter det til for seg selv. Hvis de har problemer med stigmatiseringsspøkelset kunne de enkelt kalt nordmenn uten innvandringsbakgrunn (som per definisjon er norskfødt med to norskfødte foreldre og fire norskfødte besteforeldre) for gruppe DUM eller noe annet smart, for eksempel 000. Bedre blir det heller ikke når slik begrepsendring medfører problemer med sammenligning med tall fra tidligere år.
Så tallene.
Holdninger til innvandring
Den første, noe meningsløse, påstanden er om vi ikke skal slippe inn flere innvandrere. Utfra påstanden er det kanskje noe underlig at det er rundt 50 prosent som mener at utsagnet passer helt eller ganske godt med egen oppfatning. Jeg tviler på at det er så mange som mener Norge ikke skal slippe inn for eksempel briter eller amerikanere, så forklaringen ligger med stor sannsynlighet et annet sted. Men det skal altså ikke undersøkes. Merk for øvrig at årene 2007 og 2011 ikke er med i gjennomgangen, uten at det kommenteres hvorfor. Hva gjelder ubesvarte oppgis det ingen prosentandel, men det fremkommer av figuren under.
IMDi har for øvrig i denne delen av undersøkelsen funnet det for godt å ta inn et nytt spørsmål, og det handler om hensynet til barn i behandlingen av asylsøknader. Påstanden som respondentene skal ta stilling til lyder: ”Det blir ikke lagt nok vekt på barnas beste ved behandlingen av asylsøknader for barnefamilier.” Det er tvilsomt at folk har noe annet grunnlag å ta stilling til en slik påstanden enn ut fra media, som undersøkelser bekrefter ikke gir en objektiv fremstilling av slike saker. Så når 63 prosent sier at det passer helt eller ganske godt, kan vi vel slå fast at kampanjejournalistikk virker. IMDi nevner ikke noe om dette.
Integrering
Når det kommer til integrering stiller IMDi et mer dempet spørsmål, som lyder: ”I det store og det hele, hvordan synes du integreringen av innvandrere i det norske samfunnet fungerer?”. Men til tross for neddempingen med ”det store og det hele” mener bare rundt 20 prosent at det går meget eller ganske bra. Langt de fleste mener integreringen fungerer ”verken eller” eller ”ganske dårlig”. I tillegg kommer de rundt 10 prosent som svarer ”meget dårlig” (faksimile av figur 6 i rapporten under). Men igjen står vi overfor det dilemmaet om hva en innvandrer er. Når det kommer til integreringsproblematikk vet vi at jo lengre vekk fra egen kulturkrets, jo større kan integreringsutfordringene være. Hva respondentene tenker på, vet vi imidlertid ikke.
Faksimile fra IMDi-rapporten
Vel så interessant er det et overveldende flertall mener at dårlig integrering først og fremst skyldes mangelfull innsats fra innvandrernes side, som også Nettavisen omtalte i går.
I år viser tallene at 59 prosent av nordmenn mener det «i noen grad» og 28 prosent mener det «i stor grad» er innvandrernes egen skyld at de ikke blir integrert i det norske samfunnet.
– Tallet er ikke overraskende. Det er ofte slik at ansvaret for integreringen plasseres på innvandrere selv. Det er positivt at såpass mange anerkjenner at majoritetsbefolkningen også har en rolle. Innvandrere kan jo ikke delta verken i arbeidslivet eller på andre arenaer, hvis de ikke slipper til. Det er dårlig utnyttelse av ressurser, både for samfunnet og for enkeltindivider, sier fungerende analysesjef i IMDi, Benedicte Falch-Monsen.
Hva fungerende analysesjef Falch-Monsen mener med at ansvaret for integreringen plasseres hos innvandrerne selv, dertil ”ofte”, er for meg noe uklart. Hva gjelder personer fra en rekke land medfører det nok riktighet (les vestlig kulturkrets), men med de integreringsordningene som Norge stiller med (for eksempel introduksjonsprogram og norskopplæring) kan vi vel utvilsomt slå fast at Norge er ett av de rauseste integreringsland i verden. Og ”hvis de ikke slipper til”? Vi skal ikke se bort fra at en del innvandrere møter tøffere konkurranse for eksempel i yrkeslivet, men jeg har fortsatt problemer med å tro at bedrifter fravelger godt integrerte og kvalifiserte personer. Her har for øvrig Christian Tybring-Gjedde (FrP) et godt poeng i dagens Nettavisen.
– Hvor er det innvandrere ikke slipper til? På foreldremøtene, i idrettslagene, på dugnadene. Hva om innvandrerforeldre utviste litt eget initiativ?
På spørsmål om hvorfor det er så vanskelig å engasjere innvandrere, er Tybring-Gjedde klar på det ansvaret som påhviler den enkelte:
– Det vil jeg ikke spekulere i. Men IMDi gjør ikke jobben sin. De har ikke en misjon i det hele tatt. At innvandrere, og i særlig grad foreldrene, har ansvaret for å bli integrert burde være selvsagt. Hvordan ville vi selv ha vurdert vårt eget ansvar dersom vi hadde flyttet til et annet land. Selvsagt hadde vi verken forventet eller antatt at myndighetene i det landet man flytter til skal stå ansvarlig for vår egen tilpasning til samfunnet. Men vi har oss selv å takke også. Vi har skapt en passivitet og gjort dem til klienter i stedet for innbyggere som kan bidra.
Under en faksimile av figur 10 i IMDi-rapporten. Her fremkommer det at færrest tror at mangelfull integrering skyldes diskriminering, noen flere på mangelfull innsats fra resten av befolkningen, enda noen flere på mangelfull innsats fra myndighetens side, men absolutt flest på mangelfull innsats fra innvandrerne selv.
Faksimile fra IMDi-rapporten