Dagbladet skriver at minst seks kvinner har reist fra Norge og sluttet seg til terrororganisasjonen Den islamske stat.
En av dem beskrives som en norsk-pakistansk, 23 år gammel Bærumskvinne, som anses av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som helt sentral i det norske islamistmiljøet. Etter en normal oppvekst kom hun i kontakt med islamistorganisasjonen Islam Net, før hun havnet i miljøet som etterhvert ble Profetens Ummah.
Faksimile Dagbladet 18. desember 2014.
Kvinnen er ikke navngitt i artikkelen, men de øvrige opplysningene gjør det enkelt å identifisere henne som Aisha Kausar Shezadi.
De siste årene har Shezadi markert seg i norsk offentlighet som en islamistisk aktivist, med fokus på retten til å bruke av niqab. Hun er ellers kjent for uttalt støtte til Taliban.
For noen fremsto imidlertid den islamistiske aktivisten som en glimrende person å sende rundt i landets klasserom for å bekjempe fordommer i 2012. Den påfølgende skoleturneen ble sponset av foreningen iLes og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF):
– Vi sender Aisha Kausar ut i forlengelse av en tekst som i sterk grad handler om å gå i møte med fordommer. Vi i !les synes det er er veldig verdifullt at en jente i niqab kan stå foran skoleklasser og ta i mot spørsmål, sier Kristine Isaksen i !les. Foreningen !les har i forbindelse med Rein tekst-aksjonen samarbeidet med NFF om å sende forfattere ut i skolen, blant annet Aisha Shezadi Kausar, som har skrevet teksten «Du, jeg og niqab», som først sto på trykk i «Utilslørt. Muslimske råtekster». Nå står den i tekstsamlingen «Rein tekst 2011/2012» som sendes ut til skoler over hele landet for å øke leselysten blant norske ungdommer.
Hvis det å se med dyp mistro og antipati på kvinner og menn som aktivt arbeider for en samfunnsordning der alle ikke-muslimer og/eller «feilvaremuslimer» skal undertrykkes, kvinner likeså, homofile myrdes, utro ektefeller steines til døde, småkriminelle piskes eller få lemmer amputert og kvinner kan selges som sexslaver på åpent marked er fordommer, er det sannelig godt at vi har tolerante mennesker som Isaksen og meningsfeller til å sørge for at barna våre får et bedre og mindre fordomsfullt forhold til niqab og alt den representerer.
Selv synes jeg nemlig denne typen fordommer er gull verdt.
Følgelig kom det litt kritikk av de tolerantes skrudde idè om å sende en slik kvinne rundt på norske skoler for å bekjempe unge elevers «fordommer».
Det ble for mye for masterstudent Irene Skagestad ved Høyskolen i Oslo og Akershus, som tro til i Aftenposten og klaget over «vi- og dem-perspektivet» i debatten.
Dette har vekket mange reaksjoner, blant annet fra VGs Elisabeth Skarsbø Moen som i januar skrev at hun «føler en trang til å bryte ut i et latterbrøl når jeg hører unge kvinner kalle det et frihetsprosjekt å få feie rundt i gatene som spøkelseskladden». Moen er ikke alene om å avfeie muslimske kvinners forsvar av sitt klesvalg, dette er symptomatisk for hvordan muslimske klesplagg omtales i medier i dag.
Ikke passive ofre
I min masteroppgave om hijab- og niqabdebatt undersøker jeg hvordan kvinner med muslimsk begrunnede hodeplagg blir beskrevet i medier, og deres egne refleksjoner rundt debatten. Det er åpenbart stor forskjell på hijab og det mer tildekkende plagget niqab, men hvordan plaggene diskuteres i mediene er ikke så ulike. Store deler av debatten er og har vært preget av et «vi» og «dem»-perspektiv.
Problemet er ikke lenger at hun er taus, men det motsatte: At hun ytrer ting det store «vi» ikke liker. Er det ingen som ser paradokset her?
Personlig må jeg bare innrømme at det eneste paradokset jeg kan se er at norsk skole og de fleste andre offentlige institusjoner som arbeider målrettet for øke toleransen i vårt samfunn samtidig synes det er vettugt å fremme toleranse for personer som ikke bare er blant planetens mest intolerante, men mener at alt og alle som ikke passer inn i deres intolerante verden bør undertrykkes eller utryddes.
Alle vet at «homse» blir brukt som skjellsord blant gutter og unge menn i alle former og farger. Hvis min sønn skulle gjøre det, får han kjeft – og det siste jeg vil er at en tilfeldig forening eller masterstudent skal slippes løs på ham for å øke hans toleranse for folk som mener at homser bør slås ihjel. Eller for folk som oppriktig mener at søsteren hans er et løsaktig undermenneske fordi hun går vestlig kledd.
Hvis noen virkelig ønsker å inkludere islamistisk tankegods i deres hjertevarme toleranse, bør de overlates til å prakke deres noe spesielle toleransebegrep på sine egne barn, ikke andres.
«Vi- og dem» er nemlig et utmerket utgangspunkt for denne debatten – islamister som Shezadi er og bør forbli dem for resten av oss. Jo mer marginaliserte de er i samfunnet, jo bedre.
Utgangspunktet for debatten er at normen er å gå barhodet, mens de som dekker til hodet er et avvik som «vi» diskuterer og mener noe om. Debatten har med andre ord foregått mest mellom debattanter uten hodeplagg som skal mene noe om de som velger å dekke seg til, og det er sjelden plass til kvinnenes egne forklaringer på hvorfor de bruker plaggene. Ord som går igjen i debatten er tvang, undertrykkelse og ofre for patriarkalske strukturer. Kvinner under sjal og slør fremstilles som passive ofre, og den muslimske mannen stemples som syndebukk. Informantene mine, kvinner i alderen 20-23, alle kledd i en eller annen form for muslimsk hodeplagg, forteller derimot en annen historie.
Ja, det skal være sikkert og visst!
For de som velger niqab frivillig – eller tvinger kvinner til å iføre seg plagget – bekjenner seg til en spesiell retning av islam, som løst kan benevnes som islamisme. Retningen er for alle formål ekstrem, og de fleste muslimer tar avstand fra den. Hva den innebærer kan vi se av fremferden til Taliban i Afghanistan og Pakistan, al-Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria og ISIS i Irak. Islamismen er en renhetsideologi, og derfor generelt menneskefiendtlig, undertrykkende og voldelig. Annerledestroende, også andre islamske retninger, har særdeles dårlige kår under den. Islamister kan være uenige om virkemidlene, men de har til felles at de ønsker å innrette samfunnet etter deres spesielle tolkning av islam og sharialover, og i flere land kjemper de fysisk for innføringen av sharia, inklusive hele herligheten med offentlige henrettelser, slavehold, pisking og andre torturlignende straffemetoder.
I Europa er de imidlertid henvist til å bedrive politisk aktivisme – og det gjør de, menn som, utrolig nok, kvinner.
For det er lite eller ingenting som tyder på at den vanlige undertrykte muslimske kvinner-fortellingen gjelder for våre hjemlige niqab-aktivister som Shezadi. Tvert i mot er det all grunn til å tro dem når de sier de har valgt det selv. Da står vi igjen med det faktum at de bevisst og frivillig har valgt å bekjenne seg til- og fronte en ideologi som mens vi debatterer, er årsaken til at barn, kvinner og menn som anses for å være vantro blir slaktet ned av det siste skuddet på en råtten stamme: IS og deres nyopprettede kalifat i Irak og Syria.
Aftenpostens faste blogger Magnhild Antigirl forsvarte også Shazadi og skoleturneen mot kritikken fra bl.a. Hege Storhaug:
Tør du å se meg? Slik åpner Aisha Shezadi innlegg i boka «Utilslørt. Muslimske Råtekster». «Nei takk», svarer leder av Human Rights Service, Hege Storhaug. Hun er svært kritisk til at Aisha er en av dem som får være med Foreningen !les rundt omkring på landets videregående skoler for å fortelle om hvorfor hun i en alder av 19 år valgte å ikle seg niqab. «Nei takk» er nå også på vei til å bli medienes svar, siden de har oppdaget av Aisha ikke bare går i niqab, men også støttet fredagens islamske demonstrasjon for å få norske soldater ut av Afghanistan.
…
Jeg kommer nok aldri til å være enig med Aisha. Men jeg anerkjenner hennes rett til å kjempe for sine verdier. Akkurat som jeg anerkjenner hennes rett til å gå i niqab. Det skyldes delvis at jeg mener alle har rett til å velge sin egen livsform, delvis at jeg kjenner nok folk som går i niqab til å vite at de er oppegående mennesker med sterke overbevisninger.
Det har de utvilsomt. Så sterke overbevisninger at de faktisk frivillig reiser for å tilslutte seg organisasjoner som Den islamske stat og deres grufulle samfunnsordning.
Selvfølgelig kunne hverken iLes, NFF, Isaksen, Skagestad, Antigirl eller de skolene som på ubegripelig vis kastet seg på, vite at Shezadi to år senere skulle få se drømmesamfunnet sitt opprettet i Irak og Syria og derfor reise dit. Men alle tegnene på hennes ekstremisme var der allerede da og det ble påpekt fra mange hold. De burde ha sett og forstått hva det var de lanserte som en bekjemper av fordommer.
De gangene det er mulig å være førklok, kan det faktisk være lønnsomt å satse på det fremfor den noe kjipere etterpåvarianten.