Medias ukritiske omgang med den unge Faten Mahdi al-Hussaini er ikke helt enkelt å forholde seg til. Man vil nødig settes i en situasjon der media løfter pekefingeren mot en selv: ”Fy, så slem du er som kritiserer et ungt menneske, dertil truet av både den ene og den andre.” Men det er ikke dette det handler om. Det handler ikke om person. Det handler om disse fakkeltogjournalistene som er så lykkelige over å ha funnet en ung kvinne, dertil i den ”eksotiske” hijaben, som ikke liker masseslakt av mennesker, at de rett og slett glemmer å behandle denne kilden som enhver annen person. Derfor falt det ikke journalisten i Aftenposten inn å spørre al-Hussaini hvordan hun, som kom som flyktning fra Irak som barn, tydeligvis fritt kan reise tilbake dit, dertil for å trøste en yngre søster (født i Norge?) som ”plutselig” befant seg i det samme landet.
Nå har Dagbladet løftet henne frem som en av dem som kan få tittelen Årets navn i Norge, og når de i dag intervjuer henne, er det mens hun befinner seg i Irak – igjen.
Da Dagbladet snakker med Faten, er hun på reise i Irak.
Men journalist Trym Mogen har ikke et presserende behov for å spørre nærmere om hvordan hun kan reise fritt til Irak, ei heller hva alle disse reisene til det krigsherjede landet handler om. Reisene kan være helt legale og med de beste hensikter, men hvorfor er det ikke interessant å spørre?
Så er jo de samme journalistene ikke særlig opptatt av norsk asyl- og innvandrings- eller verdipolitikk heller.