Mens 12 mennesker ligger døde i Paris – ti journalister, en av dem redaktør Stéphane Charbonnier og to politibetjenter – minst 20 er skadet, hvorav fire kritisk, etter angrepet på det satiriske, venstrepolitiske tidsskriftet Charlie Hebdo, velger statskanalen å kommentere et av de verste angrepene på ytringsfriheten på europeisk jord med overskriften: – Et svært kontroversielt magasin.
Likene er altså ikke en gang blitt kalde og blodet ikke spylt vekk før NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes har dette å si om Charlie Hebdo:
– De har fått støtte fra både venstre- og høyresiden i Frankrike, og er opplagt et svært kontroversielt magasin som tester grensen hele tiden når det kommer til spørsmålet hvor langt går ytringsfriheten.
Satire har vært og er godt innenfor ytringsfriheten, så det dreier seg med andre ord ikke om noen test av samme. Det dreier seg om helt normal bruk av ytrings- og trykkefriheten, ikke hvor «langt den går».
Men idag har vi fått svar på hvor langt ytringsfriheten går. For noen.
Gjerningsmennene er enda ikke tatt, men siden europeiske katolikker og sekter som f.eks. Jehovas Vitner for lengst har vennet seg av med å slakte folk i troens navn og øyenvitner forteller at gjerningsmennene ropte «profeten er hevnet» samtidig som de er filmet på flukt mens de roper «Allahu Akbar», er det vanskelig å anta noe annet enn at de er islamister.
Det betyr at det til nå har vært hele 24 islamistinspirerte nedslaktninger utført av franske borgere i og utenfor Frankrike på under tre år.
I VG tror man også at det dreier seg om islamister: – Magasinet Charlie Hebdo har flere ganger provosert muslimer ved å trykke karikaturtegninger av profeten Muhammed, skriver Synnøve Åsebø.
Og det kan man faktisk dø av. Men hva vil europeiske politikere og medier gjøre med det?
Vil norsk presse som opptrådte så oppsiktsvekkende unnfallende under karikaturkrisen i 2006 vise seg solidariske med sine kollegaer denne gangen?
I 2005 mente daværende kulturredaktør i Jyllands-Posten, Flemming Rose, at gjentatte tilfeller av selvsensur i forbindelse med islam viste at vi var på vei inn i en glidebane som ingen kunne forutsi hvor ville ende. Kort før hadde komikeren Frank Hvam åpent sagt at han ikke våget å gjøre narr av koranen for åpen skjerm, oversettere av Ayaan Hirsi Ali ønsket ikke å bli kreditert i hennes islamkritiske bok og et ledende kunstmuseum i London fjernet et kunstverk i egen utstilling av frykt for negative reaksjoner fra det muslimske miljøet. Rose tok derfor opp den problemstillingen stadig flere begynte å bli klar over, skrev artikkelen «Muhammeds ansikt» og publiserte de 12 Muhammed-karikaturene. Det endte med trusler, opptøyer, drap og Danmarks største diplomatiske krise siden 1945.
Saken utstilte også en rekke vestlige politikeres, regjeringers og mediers rådvillhet, unnfallenhet og ikke minst feighet i møtet med religiøst sinne, trusler og vold, som f.eks. vår egen regjering og våre egne medier, som uten å blunke kastet redaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, til ulvene og ikke løftet en finger til hans forsvar. Man gikk på gummisåler overfor Islamsk Råd og Selbekk – som ble truet på livet og likevel fikk æren av å bli kalt ekstremist av utenriksminister Jonas Gahr Støre – ble eskortert av daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen (Ap) og Dagfinn Høybråten (KrF) til tvunget unnskyldningsmøte med 15 imamer i regjeringskvartalet. Man hasteinnkalte til en pressekonferanse, for ifølge Høybråten var det viktig å få ut budskapet om unnskyldningen før fredagsbønnen. Bildene fra Selbekks canossagang, flankert av to selvtilfredse politikere, må være blant de mest ubehagelige og skremmende som til da var blitt satt på trykk fra hjemlige trakter i norsk presse. – En historisk forsoning, lallet de seirende imamer lykkelig. Flesteparten av de andre som bivånet dem groteske seansen, fikk sannsynligvis, som Ingvar Ambjørnsen, en vond klump i magen.
Jonas Gahr Støre mumlet noe om «ekstremister på begge sider», VG ga spalteplass til Mohammad Usman Rana for å si det samme:
– Personlig oppfatter jeg det at man nok en gang ønsker å trykke slike tegninger som dette, for ekstremisme. Man viser ikke noen sunn fornuft, klokskap eller respekt for andre mennesker i behandlingen av ytringsfriheten, sier Mohammad Usman Rana
Som om tegninger og trusler og/eller vold på noen måte kan sammenlignes.
Den eller de som forsøker seg på den samme, uholdbare sammenligningen denne gangen, burde ikke få slippe unna med det.
I motsetning til ynkelige norske politikere og medier, sto vesle Charlie Hebdo, som flere andre uavhengige medier, skulder ved skulder med Jyllands-Posten i 2006. Det førte til at Charlie Hebdo ved daværende redaktør Philippe Val ble anklaget av tre muslimske organisasjoner for blasfemi, krenkelse og rasisme. Saken vakte enorm oppsikt i Frankrike.
Retten betegnede tegningerne som chokerende og sårende, men tilføjede, at de indgik i en journalistisk sammenhæng, der ikke overskred den franske lovgivnings grænser, men tværtimod virkede i ytringsfrihedens interesse.
Også mange medier fra en række lande er mødt op til sagen, der blev blev rejst af tre muslimske organisationer, da fransk presse under indtryk af den internationale krise for alvor begyndte at interessere sig for Jyllands-Postens tegninger i februar 2006.
…
Sagen blev et tilløbsstykke, da den 7. og 8. februar i år endelig kom for det 17. kammer i domstolen i Paris. Mens klagerne kun stillede med et vidne, en katolsk præst kendt for sit nære forhold til islamiske organisationer, stillede Charlie Hebdo op med en kavalkade af betydningsfulde vidner, heriblandt mange, der normalt er “ofre” for bladets satire.
Blandt politikerne var præsidentkandidaten Francois Bayrou og lederen af socialistpartiet, Francois Hollande. Overraskelsen kom imidlertid fra den borgerlige favorit ved præsidentvalget, Nicolas Sarkozy, der i et brev støttede ytringsfriheden og gentog, at han foretrækker et overmål af karikaturer frem for censur.
Før retssagen havde toneangivende intellektuelle skrevet under på en støtteerklæring til fordel for Charlie Hebdo, og flere af dem som filosoffen Elisabeth Badinter mødte op i vidneskranken for at understrege advarslen mod at begrænse retten til at kritisere religioner i Voltaires hjemland.
Også flere fremtredende muslimer vitnet til fordel for Charlie Hebdos redaktør, og markerte i retten at de ikke anser de muslimske organisasjonene med nære bånd til det muslimske brorskap som representanter for franske muslimer.
I 2007 ble magasinet frikjent til stor jubel fra de hundrevis av fremmøtte. Den ene muslimske organisasjonen som anla saken anket, men dommen ble opprettholdt.
– Ingen hadde trodd at det kunne skje. Alle er forundret over det, sier Jyllands-Postens korrespondent i Paris Solveig Gram Jensen om dagens massakre.
Ikke det? I så fall skyldes det bare èn ting: at europeiske myndigheter enda ikke har begrepet hvor farlig islamismen og dens uttalte – og stadig mer utbredte – krenkelsesmentalitet er.
For da Charlie Hebdo sin vane tro trykket det de kalte et Sharia spesial – som satiriserte over islamske sharialover – med påskriften «100 piskeslag til den som ikke dør av latter», ble de igjen drapstruet. Kort etter ble lokalene deres brannbombet, og de fikk politivakt. Avisene Libération og Nouvel Obs tilbød magasinets medarbeidere plass i deres lokaler.
Redaksjonen svarte de som kom med trusler og gjerningspersonene bak brannbomben med denne tegningen:
Idag har de betalt for det som skulle være deres selvfølgelige ytrings- og pressefrihet med sine liv.
Personlig har jeg liten tro på såkalte Facebook-kampanjer, men idag vil vi i HRS oppfordre alle til å dele en eller flere av Charlie Hebdos karikaturer både som en siste hilsen til de modige menneskene som sto bak dem og et signal til mennene som brutalt tok deres liv.
Flemming Rose advarte i 2005 om at dersom vi ikke tok et klart standpunkt og et oppgjør med både selvsensur og de sensurvillige, ville vi etterhvert havne enda lenger ut på den glidebanen han og flere med ham mente å ha observert. Har vi det?
Ja, konstaterer den danske forfatteren Jens Martin Eriksen, som mener at den vesteuropeiske offentligheten i realiteten nå lever i en unntakstilstand hvor voldsmannens veto hersker, men nekter å erkjenne det:
»Vi er kun røget længere ned ad glidebanen siden 2005. Offentligheden i Vesteuropa lever i realiteten i en undtagelsestilstand, hvor grundloven er sat ud af kraft,« siger han med reference til lovens § 77, hvor der står, at »censur og andre forebyggende forholdsregler kan ingensinde på ny indføres«.
Frygt i høflig indpakning
Jens Martin Eriksen mener, at undtagelsestilstanden bliver pakket ind i søforklaringer om, at det handler om høflighed og anstændighed. Men det er en indbildsk løgn, mener han.
»Enhver ved inderst inde, at det handler om frygt. Det er voldsmandens veto, der hersker, og så længe den er camoufleret i en anstændighedsdiskurs, kommer vi ingen vegne,« siger han.
Det er på tide å stå opp for ytrings- og pressefriheten og å sørge for å fravriste religiøse voldsparate og deres medløpere det vetoet de dessverre har tilegnet seg ved hjelp av en unnfallende og uoppmerksom offentlighet.
De og frykten de sprer har fått diktere hva vi kan si og ikke si så altfor lenge allerede.