DNs redaktør Kjetil B Alstadheim karakteriserer Støres uttalelse til avisen som «sjokkerende» , ikke minst i en tid nå der mang en fremtredende stemme innen politikk og media er krystallklare i sitt forsvar for «bakvasking» av religion og påståtte profeter:
Fra Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre kommer et annet budskap. Han vil i intervjuet med DN ikke si at det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Skal Støre tas på ordet, er budskapet overraskende. Og timingen sjokkerende.
Alstadheim konkluderer slik om Støre: Han er ikke Charlie.
Støres uttalelser kan tolkes som at han setter hensynet til religiøse følelser over hensynet til frie ytringer. Et drøyt døgn etter drapene i Paris ville det vært mer på sin plass å understreke viktigheten av å kunne bedrive religionskritikk enn verdien av ikke å tråkke noen på tærne.
Mens Støre snakker omtrent som i 2006, er tonen ellers i debatten blitt gradvis endret, blant annet i SV. I 2006 var partiet med på Støres unnskyldende linje. Etter attentatforsøket mot den danske tegneren Kurt Westergaard i 2010 oppfordret SVs nestleder Bård Vegar Solhjell og stortingsrepresentant Heikki Holmås norske medier om å trykke de omstridte karikaturene når de var journalistisk grunn for det.
Den gang ville Høyre-leder Erna Solberg ikke ha noen mening om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene. Onsdag gikk hun som statsminister langt i nærmest å oppfordre norske medier til gjøre det.
Det gjorde VG, Dagbladet og Aftenposten igår, i likhet med mange europeiske aviser. For også i redaksjonene er det skjedd en endring. Behovet for å forsvare retten til frie ytringer føles mer presserende.
Isolert sett har Støre rett i at det ikke er et ideal å ytre seg på en måte som krenker. DN vil for eksempel forsvare retten til å bruke ordet «neger». Men det skal svært mye til for at vi setter det på trykk fordi det er et nedlatende og rasistisk ord. Alle redaksjoner gjør slike vurderinger. Det er slik ytringsfriheten forvaltes.
Støres uttalelse er noe annet. Noen vil alltid kalle kritikk eller harselas med religion, religiøs praksis, religiøse autoriteter og religiøs fanatisme for gudsbespottelse, altså blasfemi. Men det er ikke de krenkede som kan få avgjøre ytringsfrihetens grenser. Støre går – som i 2006 – farlig langt i å la dem gjøre nettopp det. Han ender som en talsmann for at det bør være en unntakssone der ytringsfriheten ikke helt bør praktiseres.
Il n’est pas Charlie. Han er ikke Charlie.