Mens samtlige medier i Norge «forklarer» terroren i Paris med at terroristene ikke har noe med islam å gjøre, har Finansavisens Ole Asbjørn Ness tatt for seg to helt andre bøker: «Mens orkesteret fortsetter å spille» av Christian Tybring-Gjedde og «Jernburet» av Asle Toje. Begge bøkene er viktig for å forstå Europa etter terroren i Paris og de bør leses samtidig, påpeker Ness.
Han presenterer forfatterne som følgende:
Christian Tybring-Gjeddes CV minner om Jonas Gahr Støres. Også han har en fortid som karriere-byråkrat, utenlandsstudier, en oppvekst på Oslo Vest og er arving til en familieformue. Hadde han valgt Arbeiderpartiet kunne han gjort kometkarriere, og unngått stempelet som én av dem som skapte det ideologiske grunnlaget og stemningen som inspirerte 22. juli.
Asle Toje er urokråka i det norske statsvitermiljøet. Lenge identifisert med FrP, nå erklært partiløs. Slet angivelig med å finne fast stilling til tross for en publiseringsliste svært få andre unge statsvitere kunne matche. Politisk korrekte akademikere og journalister vil gjerne stoppe kjeften på ham, men Toje er rett og slett for intelligent.
Masseinnvandring og multikulturalisme
«Den utskjelte» Tybring-Gjedde og «outsideren» Toje har fra hver sin vinkel belyst det samme spørsmålet: Hva fører masseinnvandringen og multikulturalismen til i Europa?
Ness mener bøkene bidrar til å forstå hvorfor terrorhandlingene i Paris kan sette Europa i brann. Men et vel så viktig spørsmål: Er disse bøkene også et uttrykk for en høyrepopulistisk bølge som heller bensin på bålet?
Tybring-Gjeddes bok oppfattes som «sint», noe jeg ikke henger helt med på. Vel er det mye trist lesning, relatert til mange ting som ikke har gått så bra og fremtidsutsikter som ikke er så lyserøde på en rekke felt, men at realitetene er slik de er, kan vanskelig Tybring-Gjedde lastes for. Det må da vitterlig være motsatt; han har da virkelig vært, og er, en av dem som faktisk sier fra. En varsler som til stadighet må stå skolerett, typisk overfor journalister og politiske motstandere, for at han mener det han mener. Dertil er det han som avkreves dokumentasjon for sine meninger, mens meningsmotstanderne kan føle, anta og tro inn i det hinsidige.
Et homogent, velfungerende samfunn vil på noen tiår forandres til et heterogent, dysfunksjonelt samfunn. Norge importerer en ny underklasse med en krigersk religion og fremmed kultur. Dysfunksjonelle religiøse påbud og kulturelle normer som hemmer deres opprinnelsesland, blir videreført i Norge.
Fra å være likestilt, fritt og likt, vil Norge bli oppdelt i ulike kulturer. Dette vil ikke bli den multikulturelle utopien vi er forespeilet, men parallelle samfunn som ikke har møteplasser, men konfliktlinjer. Samuel Huntingtons moderne klassiker «Clash of Civilizations» viste at den islamske verden har blodige grenser.
Tybring-Gjeddes bekymring er at den grensen nå går midt gjennom Norge.
«Er dette fremmedfiendtlig tøv?», spør Ness, og viser igjen til Tybring-Gjedde:
Hvorfor verver da ungdommer født og utdannet i Norge seg til jihad for den Islamske Staten, og PST frykter for hva de vil finne på når de vender «hjem», spør Tybring-Gjedde.
Nasjonalistisk oppblomstring
Når det gjelder Tojes bok (som jeg selv ikke har fått lest) påpeker Ness at den hører hjemme i en større europeisk sammenheng, ja intet mindre enn «en nasjonalistisk gjenoppblomstring».
For mange kan bruken av «nasjonalistisk» være som å vifte med en rød klut, slik som (danske) Ralf Pittelkow synliggjorde i sin bok fra 2004. Formålet med Pittelkows «Forsvar for nasjonalstaten» var å forklare hvorfor den fredelige nasjonale samhørigheten og den velfungerende demokratiske nasjonalstaten er så viktig. Pittelkow kritiserte en rekke politikere og meningsdannere i Danmark og Europa. Han hevdet at de i farlig grad undervurderer nasjonalfølelsens betydning og forsømmer å verne om nasjonalstatens sammenhengskraft. Dette gjaldt blant annet i utlendingspolitikken og EU-politikken.
Men det nasjonalistiske perspektivet, som Ness sier, er en sammenheng som verken Tybring-Gjedde eller FrP forøvrig «ønsker å vedkjenne seg». Vel, det kan jo være at de ønsker, men de tør ikke? Kanskje fordi at de vet at et samlet mediekorps nettopp vil ta det nasjonalistiske opp i sin verste mening? Ness mener det henger sammen med at «Isteden har de omfavnet Høyres liberalistiske prosjekt, med det mulige resultat at innvandringskritiske og nasjonalt orienterte velgere vil lete etter et nytt hjem.» Hvor dette «hjemmet» er, tier Ness klokelig om.
Tittelen «Jernburet» henter Toje fra Max Webers forestilling om det moderne mennesket som blir fanget i et samfunnsmaskineri det hverken overskuer eller behersker. Denne maskinens europeiske konsekvenser utforsker Toje i sin essayistiske blanding av reiseskildring og historiske og politiske observasjoner.
Han reiser i Ukraina. Et multikulturelt mareritt. Her lever ikke folkegrupper i parallelle samfunn, men som tråder i en vev. Rakner en tråd, ryker hele veven. Ukrainer mot russer, polakk mot ukrainer. Det bejublede multikulturelle keiserdømmet Østerrike-Ungarn var et multikulturelt skrekkabinett: Samfunn som lever for tett, gnisser mot hverandre. Etnisitet er mer enn ord og kunnskapsløshet. Det er kanskje det viktigste vi har, skal vi tro Toje.
Fra Frankrike skriver han begeistret om radikal fransk nasjonalisme. Unge franskmenn vender seg mot historien for å finne sin identitet.
Tojes bok bejubler nasjonalismen: Nasjonalstaten er en garanti for frihet og rettigheter. Den er fortsatt menneskets eneste alternativ til å bli fanget i «Jernburet».
I dagens Europa er nasjonalismen kommet i vanry. Etter to verdenskriger og en holocaust skulle det bare mangle. Tojes bok viser at pendelen kan ha svingt for langt i den andre retningen.
Utvilsomt prøver Toje, slik som Pittelkow, å gjenreise (den positive) nasjonalismen. For, som Ness sier, har nasjonalstaten gode sider, men som Toje viser er den satt under press av overnasjonale rettsprinsipper og grenesløs økonomi. De kritiske røstene over utviklingen begynner å bli mange. For eksempel fikk høyrepopulister over 20 prosent av stemmene i mange land ved Europa-valget. Men har de makt?
Makten vil de ikke vinne så lenge europeiske ledere leverer arbeidsplasser og økonomisk vekst, mener Toje. Skjer ikke det, vil dagens orden bli erstattet. Det liberale, europeiske prosjektet vil bli kastet på historiens skraphaug som et uttrykk for nyliberal, teknokratisk hybris.
Eksperiment
Ness liker Tojes fabulerende stil, som han finner både velskrevet og interessant. Tybring-Gjedde liker han best når forfatteren er aggressiv:
Da raljerer han herlig over pompøse og selvgode journalister med overfladiske kunnskaper, tendensiøse gjengivelser, og «sterke meninger». Over Trine Skei Grande, som ikke evner å besvare ham med annet enn skjellsord, og hans latterliggjøring av Jonas Gahr Støres og Stian Berger Røslands bejubling av multikulturelle enklaver mens de selv kryper i skjul på monokulturelle Oslo Vest er kostelig lesning.
Den høye, og raske, innvandringen til Norge innebærer en befolkningsendring uten sidestykke i norsk historie. Etniske nordmenn (som i det korrekte nye Norge ikke er legitimt å si) vil bli i mindretall i relativ kort fremtid, i vår hovedstad er det allerede en realitet i en rekke delbydeler og for tur står flere bydeler (Søndre-Nordstrand har allerede norske i minoritet). Spørsmålet er om det betyr noe. Politikerne generelt sier som regel nei (hvis de i det hele tatt sier noe), folket er ikke like begeistret. Sistnevnte bevitnes i spørreundersøkelser og flyttemønster. I Oslo er det en sammenheng med jo flere ikke-vestlige som flytter inn, jo flere norske flytter ut. «Det pågår et eksperiment som i løpet av noen ganske få år vil gi oss svaret», påpeker Ness.
Politiske løsninger?
Hva er så den politiske løsningen? Tja, si det. Ness viser til forskjellene mellom Sverige, Danmark og Norge.
Danmark har strammet inn innvandringspolitikken, da især asylinnvandringen. Der ville Tybring-Gjeddes synspunkter være gangbare selv i Jonas Gahr Støres velmøblerte hjem, uten at man har fått noe dansk 22. juli. Sverige har en ytterst liberal asylpolitikk, og der ville ikke Tybring-Gjedde bare blitt trakassert, han ville aldri funnet en seriøs forlegger eller fått kronikker på trykk. Ei heller der har man fått noe 22. juli.
Ness mener at Norge har lagt seg tettere opp til svensk enn dansk politikk, selv om vi har en langt friere debatt enn svenskene. Han håper således at liberal asylpolitikk og fri innvandringsdebatt ikke er en farlig cocktail.
Skal vi derimot lytte til Toje og Tybring-Gjedde er det ingen tvil om hvor den politiske reiseruten går: til Danmark. Men, om jeg får legge til, det avhenger av hvor lenge Helle Thorning-Schmidt og hennes mannskap får regjere. Som kjent får man ingen toppjobb i Europasystemet ved å fremme det nasjonalistiske prosjektet. Der står multikulturalismen høyt i kurs, en isme som både Toje og Tybring-Gjedde mener allerede har spilt fallitt. Det er de ikke alene om. Men ikke alle snakker høyt om det og setter det slett ikke mellom to permer. Jeg tror som Ness:
Mens vi venter på svaret, er begge bøkene glitrende lesning.