Da DagenMagazinet ved redaktør Vebjørn Selbekk, trykket en faksimile av karikaturtegninger av Profeten Muhammed fra Jyllandsposten på nyåret i 2006, ble det rabalder. På fjernsyn kunne vi se utenriksstasjoner ble angrepet og det norske flagg bli brent og tråkket på. Statsminister Jens Stoltenberg reagerte med en offentlig fordømmelse av redaktør, Vebjørn Selbekk. Få dager etter ble Selbekk slept mellom seg av inkluderingsminister Bjarne Haakon Hanssen og KrF-leder Dagfinn Høybråten inn til pressekonferanse for å gjøre avbikt til rasende muslimer. Pastor Jonas Gahr Støre som selv kalte DagenMagazinet for et kristenfundamentalistisk ekstremorgan, kom seg opp av de persiske tepper på Ris og takket Vebjørn Selbekk for retretten ved å holde husandakt i avisa.
På den måten snudde Stoltenberg, Støre og Høybråten hele saken på hodet.Det var ikke ambassadebrennerne som var forbryterne, men penneknekten Selbekk. Dette er vel det som er å rette baker for smed. Da undertegnede i flere artikler gikk sterkt i rette med de norske myndigheters håndtering av karikaturstriden, ble jeg møtt på gaten med følgende: – Og du har gått over til ytre høyre, ser vi. Jeg svarte at det var ikke jeg som hadde forlatt venstresida i norsk politikk, men venstresida som hadde forlatt meg. Norsk venstresiden med SV og AP i spissen, har som sosialister i Tyskland og Sverige overlatt arbeiderklassen til seg selv. Når arbeidsvillige og høykompetente svenske ungdommer reiser fra førorten i storstaden med sin Ica plastpose med toalettsaker og underklær, for å ta lavtlønnet arbeid i Norge, Danmark og England, flytter det inn lavkompetent og arbeidsvegrende ungdom fra flere muslimske land. Det foregår med andre et bytte av befolkning i flere tidligere europeiske velferdssamfunn. De sosialdemokratiets ledere toer sine hender.
De av oss som ikke aksepterer kvinneundertrykking, tvangsekteskap, religiøs hårsårhet og æresdrap blir kalt islamofobe og rasister, slik jeg ble det i lokalavisa. I Sverige har man om mulig gått enda lenger enn her hjemme i denne formen for maktutøvelse. Medlemmer av Sverigedemokratene har mistet jobben eller blitt silt ut i søkerbunken. Myndighetskritiske web-blogger har blitt stengt av ministre av den svenske regjeringen. Denne benektingen av folks hverdagserfaringer har gjort at noen har begynt å bruke begrepet «soft totalitarism». Jeg synes min FB-venn, tidligere forlagsmann Halvor Fosli oppsummerer dette best: «Dersom et stort, udefinert miljø/persongruppe er ute etter å ta noen, er det vanskelig å gi relevant beskyttelse – uten kode 6, skifte av identitet og et liv i anonymitet. Ayaan Hirsi Ali ga opp, og flyttet til USA. Westergård og mange andre lever omtrent som i fengsel. Islamister i Europa gjør det veldig utrivelig for mange som lever av og benytter seg av ytringsfriheten på religiøse og politiske tema. Dette er kanskje det aspektet ved muslimsk innvandring som skiller den mest ut fra annen migrasjon, skaper en negativ tilleggsdimensjon. Selv om det er et lite mindretall som er farlige, vet man ikke hvem dette er. Store etterretningsressurser går med i omtrent alle land, men de kan ikke gi noen garanti, selvsagt», sier han.
Mange europeiske intellektuelle frykter nå at angrepet mot Charlie Hebdo skal øke selvsensuren blant skrivende mennesker. Vi som lever med og av pennen skal ikke lenger få le av og kritisere politiske og religiøse tullinger, som bare har ett mål: Å få makt over menneskenes emosjonelle og kognitive apparat. Men det er nettopp kritikken som fikk kristendommen inn i en mer modifisert og trivelig utgave. Med Opplysningstiden i det 18. århundre økte kritikken mot det bestående av eneveldige konger og makthungrige, religiøse institusjoner. I de parisiske salonger ble religion og politikk diskutert åpent. Men det eneveldige Frankrike hadde i det 18. århundre ingen representative institusjoner som kunne ta opp i seg kritikken. En endring måtte derfor bli intet mindre enn en omvelting av styret. Og denne omveltinga kom i 1789, med den franske revolusjon.
Den kritikken som parisiske intellektuelle førte mot det bestående var og er et helt nødvendig premiss for det åpne og demokratiske samfunn vi fremdeles i noen grad nyter godt av her hjemme. Når «noen» vil at kritikk mot arkaiske institusjoner og ideer skal forstumme, bør det ringe en klokken for alle vi som setter pris på å leve i et fritt og åpent demokrati.
Min påstand er at tar du mulighetene for kritisk debatt vekk, så vil et samfunn forandre seg til noe kvalitativt annet enn et demokrati.
Det er derfor det har vært så viktig med blader som Charlie Hebdo. De skaper en ventil for den avmakt som folk i Europa kjenner på i dagens globaliserte samfunn. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås slår i bladet Kampanje fast at norske medier er feige i møtet med religiøst raseri. Som kulturredaktør i Aftenposten frontet Åmås kravet om å møte drapstrusler med publisering av de omstridte karikaturtegningene:
– Jeg mente at Aftenposten burde trykke tegningene, men den linjen valgte ikke avisen. Etterpåklokskap tjener ingen, men i denne sivilisasjonsstriden er ytringsfriheten selve grunnlaget for den vestlige sivilisasjon. Da er det klokere å være modig enn å legge seg flat og være redd.
Så hva gjør vi? Jeg lar tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, som selv ble utsatt for grove trusler fra islamister få sluttordet: «– Bladet (Charlie Hebdo-min anm.) angripes fordi de har stått opp for ytringsfriheten. Men trusselen fra disse gruppene må bekjempes både med åndsmakt og etterretning, dersom vi ønsker å fortsette vår livsform.» Je suis Charlie.