Det er ingen som blir krenket. Man lar seg krenke!
Eleanor Roosevelt sa en gang: « No one can make you feel inferior without your consent.» (Det er ingen som kan få deg til å føle deg mindreverdig uten ditt samtykke.)
Når man ser en satiretegning, kan man tolke det på to måter. Dette er gjort for å krenke, eller dette er gjort for å få folk til å tenke! Mange muslimer velger den første tolkningen, og de har kanskje ikke en gang reflektert over om avsender av satiren har hatt en annen intensjon med budskapet.
Nå som vi er blitt smertelig klar over at (mange?) muslimer har en tendens til å tolke satire som en krenkelse, skal vi da slutte med satire, eller skal vi fortsette og håpe at muslimer etter hvert vil kunne ta budskapet opp i beste mening?
Å ta ting opp i «den beste mening» er da å tolke det dithen at avsender verken er ondskapsfull eller har et ønske om å skade. Avsender har sannsynligvis et ønske om å skape en debatt som vil gjøre samfunnet bedre.
Dypt rotfestet
Professor Katrine Fangen siterer boken Hvor tett et samfunn? s.12, 1982: «Christie hevder at æren betyr mindre i Norge i vår tid enn tidligere. Derved er det mindre verdt å krenke den og også mindre viktig å forsvare seg mot mulige krenkelser. Men i mange kulturer der begreper som ære og stolthet fortsatt spiller en avgjørende rolle, er det å føle seg krenket noe langt mer alvorlig, noe som må gjengjeldes, hevnes.»
Skal man forstå hvorfor noen muslimer lar seg krenke på profetens vegne, bør man også se på den kollektivistiske oppdragelsen, noe jeg tidligere har utdypet.
Å ta ansvar
I vesten er idealet å bli et selvstendig individ som tar ansvar for eget liv og egne følelser. I andre kulturer er idealet det motsatte. Individet er underordnet storfamilien, og man skal adlyde uten å stille spørsmål.
Som norskpakistanske «Jeanette» har sagt:
«Å lære barn og unge opp til å kjenne etter egne behov og følelser er en mangelvare i pakistansk kultur og i andre muslimske kulturer, mener Jeanette. Du trenes opp til å tekkes alle andre enn deg selv. Du er en dukke eller en robot som skal lystre automatisk når andre melder sine behov. Dine egne behov teller ikke. Derfor lærer du heller ikke å kjenne deg selv.»
Dermed legger man lett skylden for egne følelser på andre.
Andres skyld
Gerd Hagen og Naushad Ali Qureshi skriver i boka Etnisitet i sosialt arbeid: «Med et kontrollsystem som i hovedsak ligger utenfor en selv, er man tilbøyelig til å lete etter ytre årsaker til at en mislykkes personlig. I rene og ekstreme skamkulturer ligger det i grunnen en positiv verdi i å oppføre seg aggressivt mot andre i visse situasjoner, samtidig som det er negativt å rette aggresjon og anklager mot en selv. Målet er å unngå å oppleve skam, det vil si å bli kritisert, fornedret og latterliggjort.»
Har man fått en såkalt «ytrestyrt» oppdragelse, kan man altså lett føle at det er andres skyld at man føler seg krenket. Man er ikke opplært til å gå i seg selv for å finne ut hva som utløser disse følelsene.
De med ikke-vestlige innvandrerbakgrunn i Frankrike blir selvfølgelig lært opp i franske verdier gjennom skolegangen. Samtidig vet vi at mange av disse blir halvspråklige på to språk, noe som fører til dårlig kognitiv utvikling. Dermed mangler de samme begrepsapparatet som trengs for å kunne reflektere over situasjoner man kommer opp i, og da er det lett å reagere på autopilot når noe skjer.
Når det gjelder terroren i Frankrike, har de mistenkte brødrene vokst opp i et vestlig fosterhjem, og dermed har de også fått en vestlig oppdragelse. Imidlertid vanker de i et miljø der man har en tendens til å peke på ytre årsaker til egne følelser. Siden det alltid er lettere å skylde på noe utenfor seg selv enn å gå i seg selv, er det lett å bli revet med i denne tenkningen. Har man mislykkes i livet, er det en lettelse å kunne peke på ytre årsaker.
Spørsmål som nå melder seg er disse:
Trenger en del barn fra kollektivistiske kulturer mer trening i selverkjennelse? Kanskje skoler og barnehager bør fokusere mer på at barn fra både individualistiske og kollektivistiske kulturer lærer seg selv bedre å kjenne?
Jeg tror det hadde bidratt til å bygge et bedre samfunn.
Filteret
I hodet mitt har jeg et stort filter fått,
og hver gang jeg tror at jeg alt har forstått,
så er det så mye som vris og forvrenges.
Fra meningsinnholdet jeg titt utestenges.
Allikevel er jeg bastant og tror dette –
at min persepsjon er den eneste rette.
Jeg ser ikke filteret som godt seg gjemmer,
og tror derfor at jeg selv alt rett fornemmer.
Bebreidelser kan jeg mot andre da føre.
Jeg vet hva de sa – hva de planla å gjøre,
og hvis deres oppfatning er en helt annen,
så er det kun jeg som besitter forstanden!
Når jeg på alt vettet har fått monopolet,
så kan jeg slett ikke på andre stole:
Jeg føler meg krenket – forstår faktisk ikke
at jeg i et filters spill kun er en brikke.
Sidsel Nesse