Asra Q. Nomani er amerikaner av indiskmuslimsk herkomst og journalist. I tillegg har hun en god dose selvrådebegjær innenbords. Derfor stilte hun seg eksempelvis opp i moskeen, bak mennene, for å be sammen med dem. Det falt nødvendigvis ikke i god jord, da dette anses som brudd på shariaens krav om kjønnssegregering. Hun skrev også en artikkel hos Washington Post der hun argumenterte for at kvinner og menn kunne be sammen, og fikk klar beskjed fra en mannlig muslim: «Du har kastet skam på (det muslimske) samfunnet.» Etterfulgt av «Stopp skrivingen.» Et helt tribunal av menn i moskeen la press på henne for å skremme henne inn i folden. Til liten nytte.
Nomani forteller at sensur, trusler og press har økt det siste tiåret mot dem som ønsker å utfordre islams doktriner. Makten til «æresbrigaden» vil ikke ha et kritisk blikk på islam. Islams ansikt skal beskyttes. I vår moderne tid startet denne kampanjen i Mekka for ti år siden, da OIC sammen med de palestinske myndighetene gikk sammen om å bekjempe «islamofobi» og å beskytte islams «sanne verdier». Slik har en løst sammensatt æresbrigade bestående av politikere, akademikere, skribenter, diplomater, bloggere og aktivister vokst frem – alt i ånden om å beskytte islams ansikt – med støtte og økonomisk bidrag fra OIC.
In 2007, as part of this playbook, the OIC launched the Islamophobia Observatory, a watchdog group based in Jiddah, Saudi Arabia, with the goal of documenting slights against the faith. Its first report, released the following year, complained that the artists and publishers of controversial Danish cartoons depicting the prophet Muhammad were defiling “sacred symbols of Islam . . . in an insulting, offensive and contemptuous manner.” The honor brigade began calling out academics, writers and others, including former New York police commissioner Ray Kelly and administrators at a Catholic school in Britain that turned away a mother who wouldn’t remove her face veil.
“The OIC invented the anti-‘Islamophobia’ movement,” says Zuhdi Jasser, president of the American Islamic Forum for Democracy and a frequent target of the honor brigade. “These countries . . . think they own the Muslim community and all interpretations of Islam.”
Alongside the honor brigade’s official channel, a community of self-styled blasphemy police — from anonymous blogs such as LoonWatch.com andIkhras.com to a large and disparate cast of social-media activists — arose and began trying to control the debate on Islam. This wider corps throws the label of “Islamophobe” on pundits, journalists and others who dare to talk about extremist ideology in the religion. Their targets are as large as Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu and as small as me.
The official and unofficial channels work in tandem, harassing, threatening and battling introspective Muslims and non-Muslims everywhere. They bank on an important truth: Islam, as practiced from Malaysia to Morocco, is a shame-based, patriarchal culture that values honor and face-saving from the family to the public square. Which is why the bullying often works to silence critics of Islamic extremism.
“Honor brigades are wound collectors. They are couch jihadis,” Joe Navarro, a former supervisory special agent in the FBI’s behavioral analysis unit, tells me. “They sit around and collect the wounds and injustices inflicted against them to justify what they are doing. Tragedy unites for the moment, but hatred unites for longer.”
In an e-mail exchange, the OIC’s ambassador to the United Nations denied that the organization tries to silence discussion of problems in Muslim communities.
The attacks are everywhere. Soon after the Islamophobia Observatory took shape, Sheik Sabah Ahmed al-Sabah, the emir of Kuwait, grumbled about “defamatory caricatures of our Master and Prophet Muhammad” and films that smear Islam, according to the OIC’s first Islamophobia report.
OIC har vært fødselshjelper til en offerkultur. I taler, blogger, artikler og intervju spredd i den muslimske pressen, går æresbrigaden til angrep på «forståsegpåere», politiske ledere, og prominente skribenter, som beskyldes for å ha vanæret islam. Det har således blitt “mer og mer ubehagelig – og også farlig – å diskutere bånd mellom muslimsk vold og spesifikke religiøse ideer, som jihad, terror, martyrdom og blasfemi”, som den kjente skribenten Sam Harris sier det til Nomani.
Den nye trenden ble tydelig i 2007 da en USA-diplomat i Istanbul sendte tunge amerikanske institusjoner, inkludert CIA, et skriv der det kom frem at OICs sjef kalte de som støttet de danske karikaturene av Muhammed for «ytringsekstremister» og parallelførte dem med al-Qaida.
De fleste angrepene fra æresbrigaden foregår på nettet mot påståtte islamofober. Et nettverk kaler seg LoonWatch, og har spesialisert seg på å gå etter kristne, jøder, hinduer ateister og andre muslimer. Et yndet «target» er den sobre islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali som karakteriseres som «antimuslimsk korsfarer», mens en annen kritiker av ekstrem islam, Robert Spencer, får etiketter som «ond hatpredikant» og «Internettsosiopat». Skal det være, så skal det være.
Fornærmelsene kan minne om nettroll og onde og skadelige som man finner på nær sagt enhver blogg eller i kommentarfelt under avisartikler. Men de er langt mer koordinerte, skremmende og vedvarende.
Et annet yndet mål var Charlie Hebdo, der terroristene etter massakren 7.januar i år ropte at de hadde «hevnet profeten». OIC tok avstand fra massakren, men i en rapport fra 2012, fordømte OIC magasinets “islamofobe satire”. Daværende generalsekretær sa at magasinets satirer var «et historisk angrep på muslimers følelser”, og at satirene var en «opprørende handling med oppfordring til hat og misbruk av ytringsfrihet».
Charlie Hebdo is not the only evidence that, to self-appointed defenders of the faith, a call to kill the message can very easily become a plan to kill the messenger. In January 2011, a security officer for the governor of Pakistan’s Punjab province, Salman Taseer, assassinated him after Taseer defended a Christian woman accused of blasphemy. In court, supporters laid flowers on the shoulders of the assassin in approval.
Murderers like him would be much harder to radicalize in a climate that welcomed debate about Islam rather than seeking revenge on its critics. But in so many Muslim communities now, saving face trumps critical thinking and truth-telling. This is why reform from within Islam is so difficult. In my experience, if you try to hold the community accountable, you’re more likely to be bullied and intimidated than taken seriously.
When Rupert Murdoch recently tweeted, “Maybe most Moslems peaceful, but until they recognize and destroy their growing jihadist cancer they must be held responsible,” he was criticized for indelicately saying all Muslims were responsible for the acts of a few. But I do believe we bear collective responsibility for the problems in our communities.
After my threatening meeting at Panera (mannen innledningsvis som ba henne stoppe å skrive, min merknad), I kept advocating for women’s rights in the mosque and in the bedroom. Among other things, I argued that Muslim women have the right to orgasm, an intimacy too often denied in societies with a tradition of female genital mutilation.
Da kom drapstruslene. Postet på netsiden Muslims WakeUp!. Andre har kalt Nomani en “zionistisk mediehore”, og en rekke andre karakteristikker som ikke egner seg på trykk. FBI måtte kobles inn for å få slutt på trakasseringen fra denne ene personen.
Den egyptiske presidenten al-Sissi, gikk nylig ut og erkjente at islam har et ideologisk problem. Han sa: “Vi trenger å revolusjonere religionen vår.” “Endelig,” tenkte Nomani. Dette betyr at alle lovskoler i islam må skrotes.
When I heard Sissi’s words, I thought: Finally.
Beyond these statements, though, we need a new interpretation of Islamic law in order to change the culture. This would require rejecting the eight schools of religious thought that dominate the Sunni and Shiite Muslim world. I propose naming a new one after ijtihad, the concept of critical thinking, and elevating self-examination over toxic shame-based discourse, laws and rules. Such a project could take the power out of the hands of the status quo clerics, politicians and experts and replace it with a progressive interpretation of faith motivated not by defending honor but acting honorably.
Les hele artikkelen hos Washington Post, Meet the honor brigade, an organized campaign to silence debate on Islam