Kronikken er skrevet på oppfordring av Klassekampen, og sto først på trykk i papirutgaven 9. januar 2015.
Det er nå det begynner
Vi gudløse, vi som alltid har stått opp for ytringsfriheten – uansett trusler fra skjeggene, uansett sjikane fra salongene. Vi som tilber kun en eneste ”gud” – det frie ordet – vi kan nå velge å tro at de 12 heltene i Paris åpnet øynene til makteliten. Vi kan klamre oss til håpet om at massakren i Charlie Hebdos lokaler var et reelt tidsskille. Foreløpig er det ikke annet enn et skjørt håp.
Jeg kjenner at jeg ikke klarer annet enn å være noe personlig. I timene etter terrormassakren i lokalene til kanskje de fremste satirekunstnerne i Europa, fikk jeg mang et flashback til 2006. Norske og danske ambassader som brant, mennesker som ble slått i hjel. Vår statsminister og vår utenriksminister som løp som vettskremte kyllinger fra det ene redaksjonslokalet til det andre med beskjeden: ”Ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytringsplikt.” ”Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er like kloke.” Vår regjering som kastet den anstendige og kloke Vebjørn Selbekk til ulvene, i frykt for at oljeplattformene våre var neste terrormål.
Vår egen regjering kapitulerte den gang på egen grunn for voldelige krefter. Stoltenberg og Støre underkastet seg islamske dogmer, islam som nettopp betyr underkastelse. Det var knapt til å tro. Vi bevitnet en ren Chamberlain-øvelse. Et knefall for krefter som står for total formørkelse av våre opplyste europeiske samfunn, der Støre endog parallellførte det å følge europeisk satiretradisjon med ”ekstremisme”. Har dere glemt dette i dag, herr redaktører?
Jeg glemmer dog ikke, ei heller ikke avmakten, og også sinnet, i ansiktet til en ledende dansk statsråd på hans kontor tidlig i 2007. Sviket fra nasjonen på den andre siden av Skagerak var smertefullt. Danmark stod alene i en kruttønne av en verden. Feigheten danset på scenen, ikke bare i politikken, men også i media, noe Knut Olav Åmås fortjensfullt påpekte timer etter massakren onsdag.
Danskene hadde forventet langt bedre av sine tidligere brødre og søstre da de stod midt i den verste krisen siden andre verdenskrig, var beskjeden statsråden formidlet oss i Human Rights Service (HRS).
I HRS kjente vi på den samme danske avmakten. Vi stod opp for Jyllands-Posten, for Flemming Rose, for Kurt Westergaard, og fikk ”betaling”: ”ytringsfundamentalist”, ”høyreekstrem”. Søla skvatt rundt oss. Å stå opp for det frie ordet opplevdes som en ut av kroppen-følelse, og søla, ja, den henger ved den dag i dag. Dette er kun en påminnelse, en konstatering. For: er det en slik samfunnstone vi vil ha? Burde vi ikke alle for lengst stått opp for det vakreste vi eier i våre sinn og i vår hverdag: et fritt åndsliv?
I disse dager er vi visstnok alle Charlie Hebdo. Aftenposten, Klassekampen, VG, NRK, and you name it. Glemt er 2006-krisen? Glemt er bensinbomben som brant ned lokalene til Charlie Hebdo – stort sett neglisjert av de i Norge som lever av det frie ordet? Glemt er norsk medias totale neglisjering av attentatet mot Lars Hedegaard i 2013, tidligere redaktør av Information, marxist, forfatter, hjernen bak Trykkefrihedsselskabet, og nå redaktør av Dispatch International? Hedegaard som ved et under overlevde skuddene i oppgangen i eget hjem i Fredriksberg. Som han skrev til meg to dager etter attentatet, 7.februar 2013: ”Det er mærkeligt, at jeg ikke er død efter at have fået en pistol affyret på mindre end en meters afstand.” Han avrundet slik: ”Jeg (…) vil fortsætte kampen med større styrke end hidtil.” Og det gjør han – uten at den nye danske regjeringen støtter ham, hverken med dekkleilighet eller sikkerhetsvakter, til tross for at antatt gjerningsmann er på frifot.
Brumlebassen Hedegaard er også fordømt av norsk smaksjournalistpoliti. Det er ikke islamistene, de som har samme mål som terroristene – et samfunn, en verden, under kalifatets svarte fane. Kun metodene for å nå målet er forskjellige. Like fullt inviteres disse skjeggene inn i de sobreste lokalene, av Klassekampen, av Aftenposten, av NRK. For å nevne noen. Endog samme dag som da massakren fant sted i Paris. Islam Nets Fahad Qureshi, som støtter at blasfemiske hoder skal rulle i gatene dersom hans ideologi vinner frem, inviteres til bords av Ole Torp i NRK Aktuelt. Fred være med deg-Qureshi får beklage seg over mobbingen av det ”beste mennesket som noensinne har levd”, om misbruk av ytringsfrihet, ja, i det hele tatt får han fremstå som en verdig representant for Norges 200 000 muslimer. For et durabelig svik overfor hverdagsmuslimer. Seansen føyde seg smakløst inn i bildene vi så forut, da Torp, i formodentlig edru tilstand, sier dette til Støre om 2006-tilstanden: ”Det kom krav om at man skulle be om unnskyldning, men det gjorde ikke du?” Støre unngikk behendig å svare på spørsmålet, toppolitikeren som i ett hadde unnskyldt og beklaget overfor de krenkede. Kan vi i tiden som kommer forvente en dose mer sannferdighet?
Den beste beskyttelsen av vår samtid og fremtid er at vi nekter angsten for vold å ete sjelene våre. Sagt med ordene til Theo van Goghs mor i sønnens begravelse i 2004, ordene som har gjort dypest inntrykk på meg i mitt voksne liv: ”Frihet er ikke for redde mennesker.” Hun avrundet talen ved kisten slik:
– Pass godt på fremtiden.