(Kronikk i Dagbladet): Vi vet hvem som står bak den økende jødeforfølgelsen på det europeiske kontinentet. Hvis vi ikke forstår hvorfor dette skjer, kan vi heller ikke bekjempe den nye jødefordrivelsen. Et Europa som igjen feiler i å beskytte jødene, er varslet om et ideologisk tapt Europa på alle måter.
Jeg tillater meg å være personlig. Det er lite som berører meg mer enn jødene under Adolf Hitlers jernhæl. Jeg var som barn eksepsjonelt heldig, for jeg hadde en mor og far som tidlig vaksinerte meg med personlige historier fra deres opplevelser av jødeforfølgelsen i Norge. Derfor har jeg båret med meg lille Frida i mitt indre. Uten aldri å ha møtt henne. Jeg møtte henne dog gjennom min far, som var elev på samme skole som henne i Larvik, da Gestapo hentet henne ut av klasserommet. ”Den vakreste jenta på hele skolen. Og kanskje også den aller dyktigste,” fortalte han med ærefrykt. Hele familien Sachnowitz ble i 1942 tvangssendt på slaveskipet SS Donau til utryddingsleirene. Kun broren Herman overlevde, en mann mine nygifte foreldre tilfeldig møtte på Kjærstranda ved Stavern i 1959. Herman med den lange rekken tall på underarmen var et sjokkerende skue for min unge mor. Det industrielle folkemordet stod levende foran henne. Da jeg var 14 år lå boken til Herman under juletreet, Det angår også deg.
En appell til deg, Torbjørn Røre Isaksen, barnas kunnskapsminister. Du kan med hell bestille et opplag til alle landets 12-åringer. For nå angår det oss alle – igjen.
Stor var derfor min fortvilelse i går da vi mintes 70-årsdagen for Den røde armés befrielse av de overlevende i konsentrasjonsleirene. Hun som bør være vår fremste blant ekspertisen, Guri Hjeltnes, leder av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, fikk (selvsagt) tildelt beste sendetid i statskanalen, både Dagsnytt atten og egen kommentarstol i Dagsrevyens studio. Hjeltnes underslo ikke at hun med uro har registrert et endret Europa siste årene: en økende forfølgelse av jødene. Da hadde jeg, som antakelig de fleste andre, forventet at vi fikk en forklaring – for uten kunnskap kan vi vanskelig medisinere.
Hjeltnes valgte å sette seg i den sobre salongen med sikkerhetsbeltet godt festet. Ikke ett ord om hvem som i all hovedsak står bak Europas nye tilstand.
Det er klart at det overhodet ikke er en hjertens glede å påpeke at det finnes en religiøs elefant i det europeiske rommet, helt inn i norske klasserom, som NRK viste i 2010. Samme kanal siterte en lærer den gang, som refererte følgende fra en muslimsk elev i klasserommet:
«Det står i Koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. Jøder skal drepes hvis de kommer hit til denne skolen.»
Læreren fortsetter: ”Å rose Hitler for det han gjorde med jødene er en annen gjenganger fra elever ved min skole.”
Kanskje Hjeltnes har registrert det samme som meg: islams grunntekster er koranen, sira (den første historiske biografien om Muhammed), og hadith, Muhammeds ord og handlinger. Det er i denne triologien vi finner svar på hva som er autentisk islam. Triologien er enda sterkere preget av antijødisk material enn Adolf Hitlers Mein Kampf. 9,3 prosent av triologien er viet jødehat, i Mein Kampf bruker Hitler 7 prosent av teksten på det samme.
Vi ser mønsteret: Det er ingen tilfeldighet at jihadisten Amedy Coulibaly valgte ut et kosher supermarket i Paris og drepte fire jøder 9.januar. Coulibaly kunne jo valgt seg ut det nærmeste boulangeriet, men det gjorde han altså ikke. Ei heller er det tilfeldig at jihadisten på vei hjem til Marseille fra Den islamske staten, franskalgeriske Mehdi Nemmouche, tok en tur innom det jødiske museet i Brussel og skjøt fire til døde i fjor. Han valgte altså ikke Louvre. Også franskalgeriske Mohammed Merah, fremstår som målrettet da han i 2012 fant det for godt å drepe en 30 år gammel rabbiner på utsiden av en jødisk skole og tre barn – det yngste barnet kun tre år gammelt.
Frankrike, Belgia, Danmark, Sverige, Storbritannia med flere, har alle en fellesnevner, noe så grotesk som at jødiske skoler – for barn (!) – hele tiden må ha politibeskyttelse, og fra tid til annen, som like etter vårt kulturelle 9/11, den 7.januar i år, stenges klasserommene. Ordensmakten frykter de ikke klarer å beskytte barna mot jihadistenes kuler.
Stadig leser vi om jødiske barn som skjuler sin identitet i det offentlige rommet, som ikke snakker hebraisk seg i mellom. Vi hører aldri ”motsatt” historie, at muslimske barn skjuler sin identitet, og takk for det.
I fjor forlot 7 000 jøder Frankrike, i år forventes antallet mer enn å doble seg til 15 000 utflyttinger. Utflyttingen er ikke et nytt fenomen. Jeg kan nevne en sentral hendelse knyttet til fordrivelsen, drapet av den franske jøden Ilan Halimi i 2006, et av de verste jeg noensinne har lest om. Han ble torturert i 24 dager før han segnet om. 27 gjengmedlemmer stod bak, som selv kalte seg ”Barbarerne”, og som entret rettssalen mens de ropte Allahu Akbar (Gud er større). Jøder i Frankrike var i sjokkstemning og rundt 7 000 av dem sendte samlet asylsøknad til USAs kongress. De la kortene åpent på bordet om hvem de fryktet.
Det samme kom frem i flere rapporter i 2003 og 2004: jødehatet i skolene, den eskalerende forfølgelsen generelt. Utviklingen er behørig varslet og åpenbar for enhver som ikke lider av oikofobi, angsten for å se. Som da det i 2003 ble kjent at EUs kontor for overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) hadde valgt å underslå en rapport om antisemittisme i Europa. Rapporten ble lagt til side fordi den i stedet for å handle om de vanlige mistenkte, høyreekstreme, påpekte at muslimske innvandrere sto bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder. Dette ble det for vanskelig for EUs rasismebekjempere å forholde seg til. Aftenpostens Harald Stanghelle skrev likevel om saken, andre toneangivende medier tiet, det samme gjorde politikerne.
Nå er vi dertil kommet i den lite salige situasjonen at en av våre mest fremtredende jøder gjennom årene, leder av Det Mosaiske Trossamfund (DMT) Ervin Kohn, har valgt å stille seg på samme side som dem som uten blygsel fremmer den infame manipulasjonen at muslimene er de nye jødene. Hamskiftet skjedde etter at Kohn ble ansatt i Antirasistisk senter (ARS). I 2011 sa han nemlig dette til avisen Dagen som representant for DMT om hvorfor jødiske barn i Osloskolen mer enn noen annen gruppe mobbes: «Over halvparten av elevene i Oslo-skolen er muslimer. De kommer fra samfunn hvor antisemittisme er utbredt. De legger ikke det fra seg ved grensa.» (Anslaget på 50 prosent muslimske elever er selvsagt ikke riktig, men det endrer ikke poenget.) Det interessante er at han nå som representant for ARS, sier det motsatte: ”Å hevde at antisemittismen er et muslimproblem finnes det ikke grunnlag for.” Kohns hamskifte er et særdeles urovekkende signal om hvor langt politiske krefter er villig til å gå på bekostning av den lille jødiske minoriteten opp mot den største minoriteten i Norge og Europa. Den demografiske ubalansen merker ikke minst jødene i Malmö på kroppen: 700 jøder opp mot 60 000 muslimer har ført til at Midtøsten har inntatt Malmö, kunne vi nylig se på SVT, der en reporter tok på seg kippa og Davidstjerne for å bevege seg i sentrale områder i byen. Kameraet hadde knapt begynt å rulle før skjellsordene haglet, det samme gjorde eggene fra balkongene. Unge muslimer forklarte selv om hatet.
Så nei, vi er ikke i den absurde situasjonen at det er ”de nye jødene” som forfølger de gamle jødene. Ei heller må vi la oss forføre av en partileder som Audun Lysbakken (SV) som skal ha oss til å tro at ”Ekstreme islamister er like marginale som de høyreekstreme er i det kristne miljøet…” som han uttalte i denne avis. Vi har, naturlig nok, aldri fått svar på hvilket kristne miljø han tenker på, for heller ikke PST kan rapportere om noe slikt.
Mona Levin delte nylig sin families hjerteskjærende opplevelser fra andre verdenskrig, en krig hun med et nødskrik overlevde som lite barn. Levin fremstår som klok, modig og med høy integritet. Hun var den eneste jeg registrerte i gårsdagens medier som la sannheten på bordet. Uten at Ole Torp i NRK Aktuelt overhodet ga uttrykk for eller hintet om at han ville ta opp islam, grep Levin sjansen i siste sekunder: ”Det er klart at jihadismen er like farlig som nazismen for jøder.”
Vi må ikke begå den samme feilen som så mange gjorde på 30-tallet og inn i krigens dager. Vi må erkjenne hvilke krefter vi står overfor. Alt annet er svik overfor Mona Levin, landets 1 400 andre jøder, hele vår vestlige sivilisasjon, inkludert uskyldige og vergeløse barn som læres opp i irrasjonelt hat.
Publisert i Dagbladet 28.januar (her er det verdt å ta en titt i kommentarfeltet)