Artikkelen er skrevet for Aftenposten og ble publisert første gang 12. januar 2015.

Vi har sett islamistiske angrep før, men denne gangen er det åpenbart nært nok til at selv norske politikere og medier ser ut til å ha skjønt tegningen. Etter Muhammed-krisen i 2006 har de trådt varlig når det gjelder islam og muslimer – og det har ikke hjulpet det døyt.

Responsen på den grusomme massakren i Paris er følgelig så langt en annen enn den vi ble vitner til da landets redaksjoner lot Jyllands-Posten, Vebjørn Selbekk og Charlie Hebdo i stikken.

Sakens kjerne

Vi skal være takknemlige for at vi lever i et samfunn der det er mulig å lære av sine feil og leve til neste dag for å rette dem.

Kommer vi derimot noe lenger? Ikke hvis vi ikke går løs på sakens kjerne.

Og det er det mange som ikke har lyst til, og derfor er et velkjent mønster allerede blitt tydelig.

I NRK og Dagens Næringsliv (DN) klarer Jonas Gahr Støre å utbre seg om situasjonen helt uten å nevne islamisme. I stedet bruker han det uspesifiserte «ekstremisme».

Men hvor kommer den fra?

Ikke fra islam, mener utenriksminister Børge Brende, som påstår at det dreier seg om misbruk av religion. Det samme gjør flere muslimske organisasjoner og talspersoner, samtidig som de forsikrer at voldsmennene ikke er muslimer. TV2s Kadafi Zaman hevder for eksempel at terrorister ikke har noen tro.

Men de har de.

Islam er mange ting og, som religioner flest, åpen for forskjellige tolkninger. Det er alle fredelige, demokratiske og til og med sekulære muslimer et klart bevis på.

Men islamisme og jihadisme springer også ut av islam, og det er vi nødt til å forholde oss til.

Et problematisk forhold til ytringsfrihet

For det er ikke til å komme fra at selv det som passerer som moderat islam har et problematisk forhold til ytringsfrihet.

Da stavangerbiskop Erling Pettersen begikk den helligbrøde å si at han ønsket klar tale fra muslimer i Norge om at de forplikter seg til det som er felles norske verdier, skvatt angivelig leder for Islamsk råd Methab Afsar i stolen av den ufine bemerkningen.

– Det blir feil å snuble i denne tråden ved å si at «nå må muslimene kjempe for ytringsfriheten.» Muslimene kjemper for ytringsfrihet. Muslimene elsker ytringsfrihet, sa han.

Men Afsars neste uttalelse viser at det ikke er tilfelle. I beste fall elsker Afsar den hestehandlingen han tror han kan bruke den til:

– Det er en universell verdi. Men med ytringsfrihet følger også ytringsansvar. Muslimer går ikke rundt og snakker nedlatende og krenkende om Jesus, Moses eller andre, og det skal vi aldri gjøre. Men vi krever da også at folk viser respekt for muslimenes profet, ved ikke å tegne ham som et dyr.

Du krenker ikke meg, jeg krenker ikke deg, altså.

Selv var han fintfølende nok til stille i NRK for nok en gang å utmale muslimer som de store ofrene selv om likene i Paris knapt var blitt kalde, og på sosiale medier kunne man se profilerte og andre muslimske samfunnsdebattanter rødme. Venstres Abid Raja refset umiddelbart den usympatiske fremtoningen.

– Jeg reagerer på at han bruker taletiden til å si «respekter vår profet», istedenfor å uttrykke hvor lei seg norske muslimer er over angrepet i Paris. Jeg tror dette støter nordmenn flest. Som muslim skammer jeg meg over at denne personen skal uttale seg på vegne av norske muslimer, glefset han. Med rette.

I likhet med Afsar utnytter styrelederen i Det muslimske samfunnet i Trondheim, Ameen Chilwan anledningen til å etterlyse strengere regler for hva media kan publisere.

Er islamister ikke muslimer?

Islamistiske terrorangrep i Europa og Muhammed-krisen benyttes da også rutinemessig av muslimske organisasjoner for å fremme begrensinger i ytringsfriheten.

Alle som etter 2006 stilte seg bak parolen Ytringsfrihet, men… har gitt dem vann på mølla.

De som attpåtil snakker om ytringsansvar mens de henger ut enkeltpersoner som har tatt kampen opp som islamofober, har liten grunn til å være stolte i dag.

Men forutsigbart nok følger erklæringer fra muslimske organisasjoner, privatpersoner og våre ikke-religiøse myndigheter om at islamistene/jihadistene ikke er muslimer og at de bare misbruker islam fordi vold ikke har noe å gjøre med islam som jo er fredens religion og så videre. De fleste kan reglen utenat.

– Det er noen som øyensynlig har voldtatt en av verdens største religioner, fikk leder for det konservative partiet i Danmark, Lars Løkke Rasmussen, seg til å si.

I det hele tatt utviser europeiske politikere en forbløffende teologisk innsikt hver gang islamister spiller andres blod for sin egen tros skyld.

Mediene følger på.

Til tross for at voldelige islamister ikke har noe med islam å gjøre, later det likevel til at for eksempel NRKs oppfatning av en europeisk muslim er typer som Fahad Qureshi i islamistorganisasjonen Islam Net – som faktisk er del av det ideologiske baklandet til mennene som angrep Charlie Hebdo.

Disse ønsker et samfunn styrt av islamske sharia-lover, og i henhold til denne er det dødsstraff for blasfemi, i tillegg til en hel del andre ting som er så langt fra et demokratisk, humant samfunn som det går an å komme.

Statskanalen mente altså at denne mannen burde kommentere angrepet fra en muslimsk synsvinkel. Vi får håpe at dette bare skyldtes at alle de andre av Norges rundt 200.000 muslimer var opptatt akkurat da.

Myndigheter og medier går stille i dørene

I en tid med økende spenninger i samfunnet og enkeltstående angrep på moskeer og personer i kjølvannet av islamistiske terroraksjoner/drap, er det forståelig at de forskjellige lands myndigheter og medier ønsker å gå stille i dørene.

Men det har de gjort siden 2006, og spenningene har bare økt. Likevel forklares unnfallenheten med at man ikke vil fôre fremmedfrykt, islamofober eller det som antas å være en latent frykt for muslimer i befolkningen.

Mantraet «islamistene er få, de moderate er mange» blir derfor gjentatt så ofte at det lyder som en besvergelse.

– Radikal islam er ikke noe problem i Norge, sa Gahr Støre beroligende i 2009. Ingen grunn til uro.

Spørsmålet er om han og resten av regjeringen trodde på det selv? Samme år forsøkte de nemlig å innføre en ny og oppgradert blasfemiparagraf for «bedre vern mot hatefulle ytringer». Det var ikke sikher og kristne de hadde i tankene:

«Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.»

Hvis man fortsatt skulle være i tvil hvilken religion regjeringen siktet til, så var det §185, den såkalte rasismeparagrafen, man hadde tenkt å utvide.

– Du ble i 2006 sitert på at «ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste». Hva mente du med det?, spør DN, og Støre, som for øvrig var tilhenger av det kontroversielle lovforslaget, svarer (ikke):

– Ja, det er i dag folk som har hevet brannbomber inn i moskeer i Frankrike. Det er ekstremister. De som skjøt i Charlie Hebdo, det er ekstremister. Det er miljøer som vil polarisering, som vil fremme ekstreme holdninger på begge sider. De miljøene er marginale, men tar nesten all oppmerksomhet. Det store flertallet kan leve med sterke meninger, det er viktig at dette kommer tydelig frem.

Så helt marginale kan de ikke være, ettersom det er et faktum at regjeringen så sent som i 2009 fryktet at manglende vern av noens religiøse følelser kunne føre til alvorlige konflikter i samfunnet.

Hvorfor det, hvis det som anses som ufarlig, moderat islam er helt uproblematisk?

Myndighetenes syn på muslimske miljøer

I 2009 nektet den britiske regjeringen det nederlandske parlamentsmedlemmet Geert Wilders innreisetillatelse da han var invitert til Overhuset for å vise den omstridte, islamkritiske filmen «Fitna».

I det offisielle brevet het det: «Deres uttalelser om muslimene og deres tro, som uttrykt i filmen «Fitna» og andre steder, truer harmonien i samfunnet. De truer dermed også den offentlige sikkerheten.»

Det var et påfallende brudd på EU-etikette, Nederlands regjering protesterte og Storbritannia la seg flate. Men Wilders er en demokratisk valgt politiker, ikke en lynsjemobb, og oppfordrer – uansett hva man ellers måtte mene om ham – ikke til vold. Så hva fortalte episoden om hvem og hva myndighetene fryktet?

I Hamburg har lokale myndigheter inngått en særkontrakt med det muslimske miljøet om å garantere en rekke rettigheter for muslimer, mot at miljøet anerkjenner – hvilket ellers uten videre forventes av alle andre borgere – konstitusjonens kjerneverdier, avviser vold og diskriminering på bakgrunn av opprinnelse, seksuell legning, religiøse og politiske synspunkter, og å anerkjenne likestilling mellom kjønn.

Hva sier dette om myndighetenes syn på det muslimske miljøet og miljøets egen evne til å tilpasse seg?

Svaret gir seg selv.

Hvis politikere som Støre, medier og muslimske organisasjoner tror at folk ikke legger merke til de inkonsistente signalene, tar de feil. Det vitner de stadig mer nedslående meningsmålingene hva islam og muslimer angår i Europa om.

Mange tror nå at islamisme er den eneste formen for islam, og det er et inntrykk både myndigheter og medier har bidratt til å forsterke ved å liste seg på gummisåler overfor konservative og islamistiske shariatilhengere. 

Det er så enkelt som at islamisme og store deler av sharia ikke kan aksepteres i demokratiske rettsstater med likeverd mellom borgerne.

Må tas et oppgjør

Når Europas etterretningstjenester melder at vi kan forvente flere islamistiske terroraksjoner i tiden som kommer, kan det være en fordel å være føre var.

Tvilsomme påstander som at islamister ikke er muslimer og ikke har noe med islam å gjøre, kommer bare til å øke den skepsisen som er i vekst, ettersom alle kan se at det ikke stemmer.

Liberale og sekulære muslimer gjør så godt de kan for å fremme en tolkning av islam som er mer i tråd med demokratiske verdier, men de trenger drahjelp fordi det er islamistenes tolkning som foreløpig har overtaket.

Men det betyr at vår politiske ledelse, medier og andre samfunnsdebattører må slutte å late som og slutte å servere bortforklaringer ingen lenger tror på.

La oss gi de europeisksinnede muslimene den støtten de fortjener ved å parkere islamister som Qureshi samt opportunistiske organisasjoner som IRN og deres doble bokholderi på sidelinjen.

De fleste skjønner at sitasjonen er vond og vanskelig for de muslimene som blir skvist i midten av konflikten mellom demokratiske verdier og foreldede islamske dogmer. Men den kommer ikke til å gå vekk av seg selv.

Det må tas et oppgjør med de delene av islam som ikke er kompatible med et demokratisk samfunn med ytrings- og religionsfrihet, og det begynner å haste. For neste islamistiske terrorangrep vil bare gjøre vondt verre, og hva da?