Mahmoud Farahmand
Det som ingen snakker eller skriver om, er asylsøkerens perspektiv: Hvordan enkelte av disse på systematisk og kynisk vis utnytter asylinstituttet og gambler med ungenes liv i den hensikt å erverve opphold.
«Returspøkelsets» bidrag til befolkningsvekst
Allerede på 1980-tallet da vi ankom Norge var det kjent at familier med små barn, og de som fikk barn i Norge, var garantert opphold. Dette ble synlig da «returspøkelset» begynte å sveve rundt i gangene på asylmottaket på Hareid. Dette «spøkelset» var den største bidragsyteren til mottakets befolkningsvekst.
Noe av forhistoriene til denne aktiviteten, ikke selve produksjonsfasen altså, men hvordan man kommer fram til at reproduksjon er en god løsning, finner man i Tyrkia. I Istanbul, på den europeiske siden av Bosporos-stredet, forklarte erfarne menneskesmuglere oppskriften på å få opphold. Dersom man hadde med seg barn (eller fikk barn) når man ankom det forjettede land ville man garantert få opphold.
Endrede spilleregler
Dette har også vært oppskriften inntil nylig, men når spillerreglene forandret seg begynte enkelte å gjemme seg for myndighetene og unndra seg utsendelse. Noe som igjen medførte at disse mindreårige ble enda større ofre for foreldrenes kynisme.
Når foreldrene velger å dra ut prosessen ved å anke gang på gang og gjemme seg for myndighetene, så blir barna holdt som gissel for foreldrenes kyniske spill.
Foreldrene satser på at dersom de klarer å holde barna i Norge «lenge nok» vil myndighetene ikke ha annet valg enn å innvilge opphold på grunn av barnets sterke tilknytning til Norge og barnets beste. Hadde dette skjedd under andre omstendigheter hadde nok Barnevernet vært inne og vurdert foreldrenes omsorgsevne – herunder en vurdering av om de er i stand til å ta hensyn til barnets beste.
Foreldrenes ansvar
Disse foreldrenes kalde og kalkulerte spill kan man ikke skylde på myndighetene, det er kun en part som har ansvaret. Det er foreldrene selv.
De samme foreldrene er netto bidragsytere til at asylinstituttet utvannes slik at vi ikke har mulighet til å ta imot de som faktisk trenger beskyttelse. Det er mange mennesker i verden som har det vondt og ønsker seg et bedre liv, og asylinstituttet er til for de som trenger beskyttelse og ikke for livsstilsflyktninger.
Det kan være en tragedie for de barna som har bodd her i mange år, men det er ikke vi som nasjon som er problemeier. Plasser ansvaret der det hører hjemme, uansett hvor hjerteskjærende det synes å være. Det er foreldrene som har spilt et kalkulert og kynisk spill – og tapt.
Mahmoud Farahmand jobber i dag med sikkerhet i Jernbaneverket og er med i Porsgrunn Høyre.