Per Edgar Kokkvold har registrert det mange av oss har notert siste tiden: Alle Charliene som rett og slett forsvant som dugg for solen. I en kronikk i Adresseavisen, gjengitt i journalisten.no viser hvordan de ulike mantraene siste tiden har vært fra ”prestene, diplomatene, antropologene, religionshistorikerne, de politisk korrekte og en haug med engstelige”.
Nå heter det nemlig:
– Vi lever nå i en global landsby og må ta hensyn.
– Ytringsfriheten gir ikke lisens til å provosere til kamp mellom kulturer og religioner.
– Ytringsfriheten er viktig, men den må ikke misbrukes.
– Det gjelder å vise vennlighet og respekt for andre religioner.
– Vi må alle ta ansvar for ytringsklimaet.
– La oss holde tungen rett i munnen.
– Det som skjedde i Paris, kan på ingen måte forsvares, men vi må likevel åpne for å se det større bildet.
– Å unnlate å krenke betyr ikke at man gir etter for terrorismen, men viser klokskap og ansvarlighet i en komplisert verden.
– Hvis vi ber om bråk, så får vi bråk.
– Ikke at jeg på noen måte støtter terror, men karikaturtegningene er et angrep på 1,6 milliarder muslimer.
”Orakelet i Strasbourg”, Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland, får også passet ettertrykkelig påskrevet
– Er det virkelig nødvendig å tegne karikaturer av profeten, når vi vet at så mange reagerer med raseri? Kan vi ikke finne andre måter å uttrykke oss på? Eller ganske enkelt holde kjeft?
Det kan vi naturligvis, det er ikke spesielt heroisk, men det er det enkleste og vi reduserer risikoen og ubehaget.
Orakelet i Strasbourg, Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland, forteller oss at det faktum at vi har rett til å publisere, ikke betyr at vi har plikt til å publisere – som om noen virkelig mener det. Mange av oss har tilbrakt et halvt liv med å forsøke å lære journalister og andre å opptre hensynsfullt i det offentlige rom, vise respekt for menneskers identitet, rase og livssyn.
Kokkvold påpeker det åpenbare faktumet: vi har lover mot diskriminering, forfølgelse og hatefulle ytringer på grunn av livssyn og religion. Men det er ikke religionen som skal beskyttes, det er mennesker som har dette kravet. Dessuten: religion tjener på ytringsfriheten. Den frie ytringen tvert om beskytter religion.
Det er bare menneskeverdet som er hellig, hvert enkelt menneskes absolutte verdi, uavhengig av rase, religion og opprinnelse. Ikke engang ytringsfriheten er hellig; den er grunnleggende, men ikke hellig.
Derimot må retten til å krenke, og i mange tilfeller plikten til å kritisere religioner, være ukrenkelig. Det er sjelden vakkert å krenke, men det må noen gang gjøres fordi alternativet er så farlig, og potensielt ødeleggende for hele vår livsform.
Ytringsfriheten er også grunnlaget for trosfriheten, den som blant annet gjør det mulig for muslimer å dyrke sin religion ved siden av andre religioner i vår del av verden. Som den britiske forfatteren Ian McEwan har funnet grunn til å minne oss om: Ytringsfriheten er ikke religionens fiende, men dens beskytter, den er friheten som skaper alt annet som er godt:
Den sekulære staten er den eneste garantisten for religiøs frihet og toleranse. Den respekterer alle religioner innenfor rammen av loven. Den tror på alle – eller ingen. Til grunn for det hele ligger ytringsfriheten. Prisen vi må betale, er at noen innimellom føler seg krenket.
Kravet vi stiller til gjengjeld, er at denne krenkelsen ikke fører til vold og terror. Gevinsten er frihet for alle til å tro hva de vil og gjøre hva de vil innenfor lovens grenser.
Derfor er det så bekymringsfullt at så mange av dem som var Charlie for fire uker siden, ikke lenger er det – av frykt, av bekvemmelighet og av misforstått ansvarsfølelse.