«Med hjertelig takk til Arnold I. Winje for oversettelse.
PBS: America’s «Most Trusted Institution» and its Coverage of Islam
By Denis MacEoin
I mer enn ti år har Roper senter for opinionsforskning ved Universitetet i Connecticut blinket ut USAs Public Broadcasting Service (PBS) som landets mest pålitelige, offentlige nettstedsinstitusjon. En meningsmåling for PBS i 2012 utført av det uavhengige konsulentfirma Harris Interactive og ORC Online Caravan, fant at offentlighetens tillit til PBS (26%) var langt høyere enn for noen annen amerikansk institusjon, for eksempel domstolene (13%), aviser (6%), den føderale regjeringen (5%) eller Congressen (4%). At disse tallene har vært stabile i så mange år, dokumenterer en sterk indikator på PBSs offentlig finansierte rolle i hjertet av USAs demokrati. Nesten 90 % av amerikanske husstander med TV følger PBS.
Dette ligner på situasjonen i Storbritannia, hvor BBC også topper en gallup når det gjelder offentlig tillit: (31%) sammenlignet med de kommersielle kanalene (17%) og den eksklusive presse (15%) som kommer på andre og tredje plass, og vesentlig høyere enn politikerne.
Offentlighetens tillit til BBC har imidlertid falt kraftig siden avsløringen av TV-programleder Jimmy Savile sine omfattende pedofile eskapader mens han jobbet for kanalen. Bortsett fra Savile-skandalen, er det mange som seriøst mistror BBCs visstnok ”balanserte nyhetsdekning,” i forhold til Israel og den islamske verden.
Som BBC forråder også PBS sitt eget rykte når det gjelder Islam, med hensyn til pålitelighet og mangel på objektivitet.
For å forstå dette vil det hjelpe først å se på hvordan PBS ble slik den er idag, – utvilsomt med de beste intensjonene ved å presentere en serie apologetiske meninger om islam, alle fortsatt tilgjengelig.
Man kan begynne ved kun å konsentrere seg om to elementer: en film med tittelen Muhammed: Legacy of a profet (Muhammed: arven fra en profet), for tiden tilgjengelig på DVD, og en nettside med samme navn basert på filmen. Både dokumentaren og materialene på PBS’ nettsted er mer eller mindre rene unnskyldninger for Muhammeds oppførsel og enkelte sider ved islam. Videre kan man stille alvorlige spørsmål ved personene som deltar i filmen og organisasjoner som har bidratt til finansieringen.
Verken intervjuobjekter eller finansierende organer kan sies å ha handlet mot bedre vitende. Fokuset må rettes mot andre som grovt har utsatt PBS for anklager om mangelfull oppfølging av tekstlig innhold, utvalg av intervjuobjekter, og samarbeid med eksterne etater. De kan også bli beskyldt for gjennom filmen, og på internett, å ha kringkastet religiøs propaganda i stedet for enbalansert pedagogisk instruksjonsvideo og offentlig informasjonsmateriell, til tross for utdypende forklaring om det motsatte.
Filmen Muhammad: ”Legacy of a Profhet”, hadde premiere 18. desember 2002 og fikk rosende omtale over hele Amerika. Los Angeles Times kritikere beskrev den som «en oppriktig, omtenksom, sammenhengende og visuelt imponerende film … dette er så betimelig som en dokumentar kan bli … denne viktige filmen leverer igjen og igjen.» Andre fulgt etter. Dokumentaren har siden blitt sendt i reprise på mer enn 600 individuelle PBS-stasjoner. De amerikanske seerne er anslått til mer enn 10 millioner.
I desember 2003 ble dokumentaren kringkastet verden over og på mange språk av National Geographic International. Filmen er brukt i tusenvis av lokalsamfunn, skoler, universiteter, religiøse menigheter og frivillige organisasjoner over hele USA, for å øke amerikanernes «forståelse» av muslimer og islam. Veiledere for å tilrettelegge for diskusjoner om filmens temaer er tilgjengelig gjennom 20,000 Dialogues-prosjektet og The Islam Project. Filmen ble relansert på DVD i 2011 og inkluderer dialog-veiledning og timeplaner for lærere for at filmen skal kunne brukes i klasserommet.
Dette er helt klart et stort prosjekt som har gjort mye for å påvirke amerikanernes oppfatninger av islam. I prinsippet en godt balansert film og nettside, som legger vekt på de mange positive sider ved islam, og en nødvendig kontring til de mange bøker og nettsteder som gir den amerikanske offentlighet et overdrevent og unøyaktig bilde av islam og muslimer. Det er mye informasjon og kunnskap å hente på veien til samfunnsintegrering i USAs smeltedigel. Et slikt prosjekt er akkurat hva PBS bør kringkaste. Men med «Muhammad: Legacy of a propeth”, rotet PBS seg bort og klarte ikke å skape en balansert pedagogisk og ekte tilnærming til formåle. Derimot ble det tydelig islamsk propaganda, som trykker på alle knappene ved muslimsk misjonering samtidig (Da’wa), og apologetikk.
Hvis filmen og online-tekstene hadde blitt annonsert som hjelpemidler for omvendelse, skapt av en islamsk stiftelse og utviklet for å tiltrekke potensielle konvertitter, ville det ikke vært behov for å kritisere prosjektet. Muslimer har de samme rettighetene som evangeliserende kristne, mormonere, Jehovas vitner, baha’ier, eller tilhengere av hvilken som helst annen misjonerende religion, sekt eller kult, til å produsere og formidle sitt budskap for å forklare og tilkalle andre sin tro. Men for PBS å gå så høyrøstet ut med et apologetisk dokument og spre det over hele Amerika, blir en helt annen sak.
På grunn av at prosjektet har PBS-stemplet, ser det ut som filmen og nettstedet innehar en autoritet utover det en selv-sertifisert bedrift har. På grunn av at de har søkt råd hos akademikere, regnet de med at deres troverdighet og objektivitet var sikret. Fordi den dominerende stemmen i dokumentaren er Karen Armstrong, en ikke-muslim og tidligere nonne, kan man tro at sterk påvirkning fra islamsk side er eliminert. Disse og andre faktorer gir sluttproduktet en falsk autoritet. Vi er faktisk på lumskt farvann. For nettopp å vise hvor forrædersk disse farvannene er, må man starte med å se på hvem som har vært med på å finansiere filmen, og enkeltpersoner som har deltatt.
Av de 18 sponsorene til filmen, er det bare to som ikke er muslimske, mens 16 er muslimske fond, stiftelser og enkeltpersoner. Den fullstendige listen over sponsorer er bare oppgitt i selve filmen, ikke på nettsiden. Bare ut fra disse opplysningene bør det være klart at man ikke kan forvente en balansert framstilling av profeten. Mange av disse sponsorene synes helt oppriktige, og representerer personer som er fromme muslimer og som definerer seg selv som lojale amerikanere. De gir ikke grunn for bekymring. Noen er respektable i seg selv, men har forbindelser til andre. Arabian Bulk Trade, for eksempel, er et kommersielt foretak, men det har base i Saudi-Arabia, hvor den offisielle religionen er det uforsonlige wahabbiislam. Andre sponsorer synes mindre gjennomsiktige og er knyttet til tvilsomme organisasjoner.
Sabadia Family Foundation drives av en ”vanæret” forsvarsleverandør, Rahim Sabadia (Abdur Rahim Noormohamed), en viktig økonomisk bidragsyter til Rådet for amerikansk-islamske relasjoner (CAIR), som i 2008 ble avslørt som medsammensvoren i konspirasjon, men som ikke ble dømt i samme tiltale, under rettsaken mot Holy Land Foundation, som var en betydelig bidragsyter til terrorgruppen Hamas. Sabadia donerte penger direkte til Holy Land Foundation (og indirekte til Hamas), og til American Muslim Foundation (AMF). Denne sistnevnte organisasjonen ble grunnlagt og drevet av en ledende islamist, Abdurahman Alamoudi, en finansmann fra al-Qaida og en aktiv støttespiller for Hamas, Hizbollah og andre terrorgrupper. Alamoudi soner for tiden 23 år i fengsel for blant annet å ha vært involvert i en sammensvergelse for å få myrdet en saudisk prins.
Sabadia har også donert sjenerøst til Islamic Relief USA, , en veldedig organisasjon knyttet direkte til Hamas og Det muslimske brorskap, og til radikale moskeer og imamer i USA. Blant disse er Masjid Al-Islam-moskéen i Oakland, der imamen Abdul Alim Musa grunnla As-Sabiqun, en Hamas-støttet, anti-integrerende, anti-amerikansk radikal islamsk enhet.
Sabadia selv har et kriminelt rulleblad som kan dateres tilbake til 1985. Utlendingsmyndighetene beordret ham ut av Amerika ti år tidligere, men han brukte påskudd til å bli i USA, og ble tilslutt amerikansk statsborger. David Rusin (Stipendiat ved Islamic Watch) har forklart:
«Ifølge en avgjørelse fra Innvandrings og statsborgerskaps tjeneste (INS) noterte distriktets direktør den 23. mai 1977, at Noormohamed/Sabadia kom til USA fra Sveits i januar 1976 på et besøkesvisum for å ivareta forretninger i New York på vegne av et tekstilselskap. Han dro straks til Dallas og broren Moosa der de startet et egent foretak for eksport av elektronikk.
Da hans oppholdstillatelse på seks måneder nesten var utgått, søkte Noormohamed/Sabadia om permanent opphold, basert på påstanden om at han var en kvalifisert investor. INS avgjorde at han ikke oppfylte kravene, avviste hans søknad og beordret ham til å forlate landet, og erklærte: «Vi må konkludere med at du og din bror ikke kom til USA i god tro som ikke-innvandrere, men med intensjoner om å omgå kvotebegrensningen nedtegnet i utlendingsloven og statsborgerloven, med endringer.»
Med andre ord, de hadde fra første øyeblikk planlagt å forbli i USA. Distriktsdirektøren i INS avviste et forslag om å revurdere beslutningen sin, INS’ fylkesmann bekreftet avgjørelsen, US Distriktsdomstol for Nordre Distrikt i Texas støttet INS, og Femte Krets Domstol for Klage godkjente kjennelsen. Likevel klarte Noormohamed/Sabadia å bli værende i USA.
I 2010 mistet han sin sikkerhetsklarering hos den amerikanske marinen, og i 2014 ble han stilt for retten for å ha fremført «betydelige falske, fiktive, og uredelige påstander og presentasjoner i en sak innenfor jurisdiksjonen til en avdeling eller byrå i USA.”
Kan PBS eller det ansvarlige videoproduksjonsselskap Kikim Media, sies å ha gjenomført de nødvendige undersøkelser for å tilfredsstille de juridiske krav, når de godtok økonomisk støtte fra en mann som Rahim Sabadia? Tydeligvis ikke. Gjennomførte de i det hele tatt slike evalueringer for noen av de institusjoner og enkeltpersoner som finansierte eller deltok i filmen? Sannsynligvis ikke.
En annen sponsor var Irfan Kathwari Foundation, en pro-integreringsorganisasjongrunnlagt av M. Farooq Kathwari, en kashmir-amerikaner, hvis sønn Irfan dro til Afghanistan for å kjempe mot russerne og døde som en jihadkriger under et angrep mot Kabul. Stiftelsens deltakelse i filmen høres absolutt foruftig ut i integrerende sammenheng. Men Kathwari selv er ikke hevet over mistanke når det gjelder koblinger til radikale islamister. I 2004 var han en av foredragsholderne på den årlige konferansen til ISNA, Islamic Society of North America, tidligere identifisert som en Muslimske brorskaps-organisasjon, samt at han var tiltalt, men ikke dømt, i anklagen som medsammensvoren i rettssaken mot den muslimske organisasjonen Holy Land Foundation.
Fem år senere sponset han og opptrådte som hovedtaler på en konferanse holdt av Kashmir Corps og co-sponset av Det Muslimsk Studentforbund (MSU), en Saudi-finansiert organisasjon opprettet av medlemmer av Det muslimske brorskap i USA og et medlem av ISNA.
I en selvbiografi fra 1991, snakket Det Muslimske Brorskap om sitt «arbeid i Amerika som en slags storslått jihad for å eliminere og ødelegge den vestlige sivilisasjon innenfra», og refererte til MSU som assosiert medlem. Ifølge Militant Islam Monitor, er Kathwari og hans familie «høyt profilerte arrangører av Kashmiri separatistbevegelsen.» Kathwaris arbeid for integrering kan være ekte, inspirert av den økende fremmedgjøring av muslimer i USA, men hans forbindelser til muslimske brorskap-tilknyttede organer tyder i beste fall på en svikt i ivaretakelse av sine foreninger og identifiserer ham, ikke som skikkelig radikal, men som en troende med sterke overbevisninger som påvirker motovene bak hvem hans stiftelse gir penger til.
Det er vanskelig å rapportere om de resterende elleve enkeltpersoner og par som har donert til PBS-prosjektet, ofte fordi det er vanskelig å identifisere dem tydelig fra andre med samme navn. De som kan identifiseres ser ut til å være uten tilknytning til noen form for islamsk radikalisme. Det finnes imidlertid et unntak. Jukaku Tayeb, som har fungert som president i Michiganavdelingen til Det muslimske brorskap, og det Hamas-tilknyttede Rådet for Amerikansk-Islamske Relasjoner (CAIR), som nylig ble erklært å være en terroristgruppe av De forente arabiske emirater og Egypt. Jakaku Tayeb jobbet der under sin administrerende direktør, Dawud Walid, en anti-amerikansk, anti-israelsk radikal. Igjen virker det ikke som om de nødvendige undersøkelser og tiltak for å tilfredsstille legale krav i forbindelse med donasjoner, ble utført.
Totalt 20 rådgivere, som alle tilsynelatende opptrådte i egenskap av seg selv, jobbet sammen med produksjonsteamet. Av disse er det bare tre ikke-muslimer, men ikke-muslimer med et markert rykte som forsvarere av islam. Flertallet synes uklanderlig og er ikke bemerkelsesverdig som bidragsytere til informasjon om livet til profeten, eller tro og aktiviteter blant vanlige muslimer som bor i USA. Som vi vil se er det mye å berømme i den siste tråden, når vi skal undersøke personer som opptrer i filmen, der de deler sin overbevisning og personlige historier.
Noen av rådgiverne gir imidlertid grunn til bekymring. Muzammil Siddiqi studerte opprinnelig ved Salafi islamske universitetet i Medina, verdens utdanningssenter for islamsk radikalisme. Fra 1976 til 1980 jobbet han for Wahhabi Muslim World League kontor til FN.
Han fungerte senere som president i Det muslimske brorskap-tilknyttede Islamic Society of North America (ISNA) mellom 1997 og 2000, før han ble oppfordret til å ta jobben som rådgiver for Muhammed-filmprosjektet. Han har offentlige uttalt at han støtter henrettelse av homofile og har oppfordret til sharialover ved et eventuelt islamskstyrt USA. Så tidlig som i 1992 fungerte han som oversetter for Sheikh Omar Abdel Rahman, «The Blind Sheikh,» en radikal terrorist-imam som planla den første World Trade Center angrepet ett år senere. Siddiqi støttet jihad i Afghanistan og Israel, og har uttalt at han håper at en islamsk stat skal kontrollere det som i dag er Israel og de palestinske områdene. Alle hans forbindelser fra tidlig alder er terroristrelaterte og radikale. Hvordan klarte PBS å overse dette når ingen av opplysningene var hemmeligholdt?
Ingrid Mattson, en konvertitt til islam, ble av New York Times i 2010 beskrevet som: «Kanskje den mest markante av amerikanske muslimske kvinner.» Hun fungerte som leder av ISNA fram til 2010. Campus Watch har brukt direkte sitater fra hennes taler og skrifter for å identifisere henne som radikal. Mattson sier at «Folk med en tro har en viss form for solidaritet med andre fra deres eget trossamfunn, som overgår grunnleggende rettigheter og plikter i statsborgerskapet.» Hun avviser at det er jihadistiske sovende celler i USA. Hun forsvarer den ekstremistiske wahabbiformen for islam. Hun berømmer grunnleggeren av moderne islamsk radikalisme, Abu Ala Mawdudi. Hun har hevdet mer enn en gang at «muslimske kvinner har de samme juridiske rettigheter som muslimske menn», noe som er direkte sludder. Hun har snakket om «brutaliteten» fra den israelske regjeringen. Hun avviser dialog eller vennskap med mange ikke-muslimer: «det er ikke tillatt for en muslim å opprettholde nært vennskap med en meget intelligent person som engasjerer ham eller henne til å stimulere samtalen, hvis denne personen kontinuerlig gjør narr av det hellige.» (Alle sitater er basert på Campus Watch artikkelen.) Igjen kan man med rette hevde at PBS ikke har gjort jobben sin med å etterprøve vedkommedes integritet og troverdighet.
En annen rådgiver er Zahid Bukhari, som tidligere fungererte som president i Islamsk Råd Nord-Amerika (ICNA), medgrunnlegger av National Islamic Shura Council, som består av ISNA og ICNA. Han har vært ledet av tidligere nevnte Muzammil Siddiqi. Bukhari har uttalt at «muslimer kan ha vanskeligheter med … jødene på grunn av opprettelsen av staten Israel.»
Azizah al-Hibri, en libanesiskamerikansk kvinne som har tonet ned wahabbismens påvirkning i USA, har fordømt den vestlige pressen for å ha «sensasjonalisert» Talibans grusomheter for å «angripe islam;» advart USA mot å bekjempe Osama bin Laden i løpet av Ramadan; har støttet en salafi-tilnærming til modernitet, og har hevdet at islamsk rettsvitenskap er overlegen i forhold til vestlige lovgiving. Hun har skrevet og forelest mye om islams forenlighet med kvinners rettigheter, menneskerettigheter og demokrati, ved å hvitvaske elementer av islamsk lære og lov som motsier disse verdiene.
I tråd med dette har Al-Hibri hevdet forvirrende at Koranen oppfordrer til religionsfrihet, tankefrihet og demokratisk, konsulterende regjering. Ja, legger hun til, enda mer forvirrende, selve begrepet skillet mellom kirke og stat kom fra islam. Ingen av disse påstandene er sanne, noe heller ikke alle de som har lest Koranen eller studert sharialovene forestiller seg at de er. Gitt at straffen for frafall i islam er døden, og at islam betyr «underkastelse,» synes verken religionsfrihet eller tankefrihet å være en islamsk verdi. Og siden et autentisk muslimsk samfunn må stole på lover «åpenbart» fra Gud, som ikke kan endres eller legges til, og må bli styrt av en kalif (og for sjia en imam), er demokrati og demokratiske lover som er skapt av mennesker, helt bannlyst.
Det er mer hvitvasking av denne typen i fortellingene og vitnesbyrdene i filmen og tekstene på nettsiden.
Tilslutt; det er lite som er kjent når det gjelder rådgiver Faizul Khan, annet enn at han var en ISNA-medlem og assisterende direktør ved Wahhabi Muslim World League -forbundet i New York.
Igjen, det er ingenting som tyder på at flertallet av filmprosjektets finansieringskilder og rådgivere er noe annet enn ærlige, moderate og patriotiske amerikanske muslimer. Men flere som har vært, og i noen tilfeller fortsatt er forbundet med radikale islamistiske organisasjoner, er tydelig propagandister som arbeider etter en agenda som overdriver islams herligheter mens de hvitvasker de negative sidene ved troen eller aktivitetene til wahabbistene, salafistene, Det muslimske brorskap eller andre mennesker, hvis langsiktige mål er å erstatte et demokratisk Amerika med en streng form for islamsk styre. Dagens radikale henter sin inspirasjon fra en rekke forfattere hvis verker er fritt tilgjengelig i USA:
Hasan al-Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskap (1906-1949); Sayyid Qutb, Det muslimske brorskapets mest berømte ideolog (1906-1966), og Sayyid Abu’l-A’la Mawdudi. Disse mennene, akkurat som deres hundretusener beskyttere rundt om i verden, vil ta til orde for en total omforming av alle politiske systemer, og erstatte demokrati med eneveldig islamsk styre under jurisdiksjonen av sharia.
Rollen som radikale individ spiller i en PBS-kringkasting og nettsted reiser mange alvorlige spørsmål, ikke bare for forvalterne av PBS, men også for nasjonale organer som er ansvarlige for etterrettelighet i amerikanske medier.
La oss undersøke identiteten til personer som opptrer som fortellere og interjvuobjekter i filmen. Som med bidragsytere og rådgivere, er utvilsomt også de fleste av de som deltok i filmen uskyldige og uten baktanker. Najah Bazzy, en muslimsk sykepleier fra en intensivavdeling i Dearborn for eksempel, fremstår som et lysende eksempel på en from kvinne, viet til sine pasienter, en amerikansk statsborger der familien er godt integrert i samfunnet, og en modell på et oppriktig trosinspirert menneskes omsorg for menneskeheten. Så også med Kevin James, en konvertitt som jobber som oppsynsmann for New York brannvesen og som var en av brannmennene som deltok på World Trade Center etter terrorbombingen 9/11. Han er en fin amerikaner hvis tro inspirerer ham til sine plikter og tjenester som borger innen sitt trossamfunn. Mye av filmen er viet til å vise de mange måter muslimske amerikanere strever for å få aksept og for å gjøre gode gjerninger i verden. De er solide mennesker som motbeviser den negative ordflom mange muslimer i Vesten har lidd under.
Av de seksten navngitte deltakere, er det bare tre ikke-muslimer, selv om seerne nok kan tilgis for å tro at Karen Armstrong, som målbærer den sterkeste stemmen, er den mest trofaste mot Muhammed som en stor mann og en profet. Materialet på nettstedet ble skrevet og redigert av konvertitten Michael Wolfe fra Kikim Media, Alexander Kroenemer, medgrunnlegger av Unity Productions Foundation, også en konvertitt, og Michael Schwarz, en jøde, samt medlemmer av det rådgivende utvalget.
Professor John Voll fra Georgetown University er en anerkjent forsker på islam. Han opptrer flere ganger i filmen. Det bør ikke settes spørsmålstegn ved hans troverdighet, men hans tydelige partiskhet for Muhammed og islam gjør ham til en mindre nøytral observatør enn en apologet. Da University of South Florida (USF) ga Sami Al-Arian sparken, siktet for å hjelpe terrorgruppen Palestinsk Islamsk Jihad, fordømte professor Voll universitetet for å gi etter for ”det offentlige presset på bekostning av faglig integritet,» ved å sitere «McCarthy’ismens populære press for oppsigelse.»
Arian ble endelig deportert fra USA 6. februar 2015.
Voll har også forsøkt å bortforklare islamsk terrorisme som en fiendtlig reaksjon på amerikansk makt, noe som skulle tyde på at hvis kanskje amerikanerne var fraværende, ville det ikke være behov for terrorisme. Men dette etterlater uforklart tidliger salafisme sin avvisning av Vesten generelt av frykt for modernitet, demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, og menneskerettighetslovgivning.
En annen fremtredende taler er M. Cherif Bassiouni, professor emeritus i juss ved DePaul Universitetet, der han underviste i perioden 1964-2012. Han er en egyptisk amerikaner som flyttet til USA i 1961. Bassiouni blir ofte referert til som «far til internasjonal strafferett», og er forfatter av en bok med tittelen, Forbrytelser mot menneskeheten. Han har innehatt mange stillinger i FN, har fått utmerkelser og medaljer i dusinvis, og i 1999 ble han nominert til Nobelprisen. En formidabel skikkelse, ja, det er ikke overraskende at han ble valgt til å ha flere innlegg i filmen. En intelligent og overbevisende forfatter som snakker om farene ved «islamofobi» og moderne jihadvold. Likevel avviser han kritikere av islam og forsvarer flere ekstremistgrupper. I et intervju med Iransk Press TV i 2007, gikk Bassiouni imot boikott av Hamas. «Hamas,» sier han, «ble demokratisk valgt, og er ikke en voldelig bevegelse. Uttalelsen i Hamas’ charter om Israels ødeleggelse innebærer ikke at de utgjør en trussel mot Israel eller verden. Dette er bare ikke sant,» understreket han.
At en mann med en slik lærdom og overbevisende kunnskaper om menneskerettigheter vil si at Hamas «ikke er en voldelig bevegelse», er dypt urovekkende. I et lengre essay publisert av Loonwatch i 2010, skriver Bassiouni godt om ekte islamofobi, men forsvarer Hamas, Holy Land Foundation, CAIR, ISNA og andre grupper. Han angriper også Israel for å forsvare seg selv – uten å foreslå hva annet landet kan gjøre, bortsett fra å overgi seg – og hevder, som så mange gjør, at islamistisk terrorisme ikke har noe å gjøre med islam eller Koranen. Og det til tross for konstant bruk av Koranens vers og hadith valgt av Islamsk stat, Hamas, al-Qaida og andre, for å rettferdiggjøre sine handlinger i samsvar med sharialovens jihad. Dette er sammenfallende med Bassiouni medlemskap i det rådgivende organet til Free Gaza Movement, sammen med noen av de mest beryktede antisemittiske og antiisraelske aktivistene, fra Noam Chomsky til John Pilger og britiske baronesse Tonge. I 2010 støttet Bassiouni åpenlyst Free Gaza Movement og dens flotilje, som ikke bare omfattet væpnede ekstremister, men også brøt sjøretten ved å legge til i et område med restriksjoner, uten tillatelse. Det var neppe et ærlig standpunkt å ta for en anerkjent professor innen juss. Ved flere anledninger utfordret han FBI i rettslokalet, for retten til å endre dokumenter der han ble knyttet til Folkefronten for frigjøring av Palestina og andre paramilitære organisasjoner. Ved alle anledninger ble hans appeller avvist.
Her, kanskje mer enn noen gang, er det klart at PBS ikke utøver skjønn hva gjelder deltagernes kredibilitet og objektivitet. Bassiouni kan fremstå som utilnærmelig for kritikkk, men det er helt klart at i sitt forsvar av islam er han en ekstremist. Han bruker sin posisjon til å dekke over noe som kan vise seg å være enten en forlegenhet til muslimer eller en kritikk av islam. Han har hevdet, for eksempel i Chicago Tribune og andre steder, at islamsk lov ikke straffer frafall, – en uttalelse som kan ha kommet som en overraskelse for de mange tusener av muslimske frafalne og kjettere som har blitt henrettet fra Muhammeds tid til i dag. I sin rapport Freedom of Thought 2013 , fant International Humanist and Ethical Union at frafalne (inkludert ateister) og spottere kan bli dømt til døden i 13 land. Alle disse land er muslimske stater. I hvilken grad kan Bassiouni da være klarert som en objektiv autoritet på islamsk lov?
Etter å ha avdekket ekstremisme blandt noen av prosjektets økonomiske bidragsytere, rådgivere og blant de som hadde innlegg i filmen, er det viktig igjen å si at det er mye i filmen som er greit. Den mest naturlige eltaker er intensivsykepleier Najah Baggy, på jobben, med hennes familie, og som frivillig i en veldedig organisasjon. Kevin James, brannmannen og brannstiftelse-etterforskeren, er en karismatisk og oppriktig talsmann for balansert integrering. Muslimer som disse er vanlige amerikanere som lever sine liv gjennom en from anvendelse av etikk og prinsipper for en godt integrert religiøs tro.
Det er lærdommer fra slike scener, lærdom om toleranse blant muslimer som er aktivt godt integrert i det amerikanske samfunnet, som forstår amerikanske verdier, og som ikke er forskjellige fra landets lojale jøder, mormonere, Amish, baha’ier, og andre medlemmer av trossamfunn av minoriteter. Det er ikke dette aspektet av filmen som fortjener kritikk. Tvert imot. Det som forårsaker bekymring er rett og slett den mektige innflytelse som utøves på film og tekst, av muslimer som ikke er spesielt integrert, eller som positivt motsetter seg all form for reell integrering.
Likeledes er det viktig å fokusere på beretningen om profeten Muhammed som gjenganger i dokumentaren og tekstingen som ligger på nettet. Som nevnt er denne fortellingen langt fra balansert eller nøytral. Det holder ikke som formål i utdanningsøyemed, til tross for å ha blitt spredt vidt omkring til amerikanske skoler og studenter, grunnet fravær av noe som kunne reflekteres fra en annen synsvinkel – ikke minst en nøytral og nøyaktig tolkning av Muhammed og islam.
Beretningen i filmen er grundig helgendyrkende. Helgenbeskrivelse anses ikke som et forsvarlig grunnlag for historie i moderne amerikanske ikke-religiøse utdanningsinstitusjoner. Filmens Muhammad-fortelling fjerner seg ikke en tomme fra tradisjonelle islamske utsagn fra Ibn Ishaq til dagens misjonærbrosjyrer. Det unngår noen av de sakene som har vært tatt opp om Muhammeds liv og profetiske karriere i løpet av de siste seksti år eller så av vestlige forskere, William Montgomery Watt, den franske marxistiske historikeren og språkviter Maxine Rodinson, hvis biografi Mohammed var kontroversiell i den muslimske verden, eller Princetons Patricia Crone, hvis lærde og banebrytende studier av den tidligste islamske perioden sendte krusninger gjennom akademiske sirkler.
For å eksemplifisere denne mangel på kritisk innhold og holdning, vil det være nok å fokusere på bidraget i filmen Muhammad: Arven etter en profet, til den populære britiske forfatteren Karen Armstrong, som Hugh Fitzgerald has written har kommentert slik: «For Karen Armstrong eksisterer ikke historie. Det er sparkel i hendene på den personen som skriver om historien. Du bruker den til å få fram et poeng, for å gjøre noe godt, slik som du ser det, og hva du ellers behøver for å vri eller utelate, rettferdiggjøres med dine intensjoners renhet… – og Karen Armstrong har alltid den reneste av alle intensjoner.»
Her er noen eksempler på Armstrongs holdninger til islam, tatt nesten tilfeldig fra hennes bok, Islam: En kort historie (2000). «Kvinnefrigjøring var et prosjekt som var kjært for Profetens hjerte» (s. 14), eller «… jøder, som kristne, nøt fullt religiøs frihet i de islamske imperier. Antisemittisme er en kristen last …. hatet mot jødene ble først merkbart i den muslimske verden etter opprettelsen av staten Israel i 1948 og det påfølgende tap av arabiske Palestina», – eller dette (s. 18): «ordet islam er etymologisk knyttet til salam [fred], og i disse tidlige år, fremmet Islam samhold og enighet»(s. 21). Dette siste viser virkelig at Armstrong er en amatør. Ordene islam og salam kommer faktisk fra de samme røtter, men islam er avledet fra en helt annen verbal form og betyr «underkastelse», ikke «fred».
I filmen oppfører Armstrong seg som en blåøyd pike, enda mer i ærefrykt og undring over islams profet, enn noen av muslimene i filmen. Hennes inkompetanse som historiker og hennes naive, ukritiske forsvar av hennes idol, gjør henne til en farlig kvinne, ettersom hun blokkerer alle sanser til en så-nøyaktig-som-mulig forståelse av en mann som forårsaket store endringer i verden, men også sparket igang århundrer med jihad, forskjellsbehandling av ikke-muslimer; delte verden mellom sine troende og alle andre mennesker, og som derfor må bli utsatt for en kombinasjon av ros og kritikk.
Her er noe av Armstrongs drøvtygging om Muhammed og hans innflytelse på det arabiske samfunnet, tatt fra PBS dokumentarfilm: «Han [Muhammad] brakte fred og nytt håp til Arabia.» Fakta er imidlertid at umiddelbart etter Muhammeds død 8. juni 632, brøt det ut rivalisering mellom hans Mekka og Medina-tilhengerne, mens mange arabiske stammer hadde forlatt den nye troen. Den første kalifen, Abu Bakr, sendte ut væpnede styrker for å drive de frafalne stammer tilbake til islam, eller å slakte de som nektet, og dermed startet krigene mot de frafalne som varte i et år eller mer. Under de tredje og fjerde kalifene, brøt det ut borgerkrig mellom muslimene. Muhammeds barnebarn Hussein med sin familie og tilhengere, ble hensynsløst slaktet av styrkene til kalifen Yazid i slaget ved Karbala i 680. Og mens alt dette skjedde, sjanglet halve verden under virkningen av de arabiske jihad-erobringene. «Fred og nytt håp?»
Armstrong berømmer Muhammeds omsorg for kvinners velvære uten å nevne hans bruk av fangede kvinner som konkubiner for sine tropper, eller menns frihet til å skille seg fra sine koner eller å gifte seg med mer enn én kvinne og ta konkubiner. Hun diskuterer Muhammeds mest elskede kone, Aisha, men nevner ikke at hun var ni år gammel da hennes ekteskap ble fullbyrdet. Hun omtaler massakren på mennene i en jødisk stamme i 627, Banu Qurayza, og slaveribindingen av alle deres kvinner og barn, men når hun gjør det, legger hun all skyld på jødene, beskriver alle deres mange antatte defekter, og understøtter påstanden om at de ble straffet for forventet forræderi. Hun oppsummerer forholdene slik: «Dette kan ikke bli sett på som anti-semittisme, i seg selv. Muhammed hadde egentlig ingenting imot det jødiske folk eller den jødiske religion.» Det er som om hun aldri har lest Koranens mange antisemittiske vers diktert under hans senere år. Her er noen:
«Gud har forbannet dem [jødene] på grunn av deres vantro, fordi de tror bare litt.» Koranen 04:46.
«Se hvordan de [jødene] smir løgner mot Gud, og dette er en tilstrekkelig og åpenbar synd.» [04:50]
«For de misgjerninger jødene gjorde forbyr vi dem de gode tingene som hadde blitt gjort lovlig for dem fordi de hindrer mange (folk) fra Guds vei. Og de tar åger selv om de faktisk ble forbudt det og de sluker feilaktig det som tilhører folket, og for de vantro blant dem har vi forberedt en smertelig straff.”
«På grunn av at de [Israels barn] bryter sin pakt, forbannet vi dem og gjorde deres hjerter harde, de har forandret på ordene [Guds] fra sine plasser og de forsømmer en del av det de ble minnet om, og dere skal alltid oppdage forræderi i dem med unntak av noen få av dem, så tilgi dem og snu bort, Allah elsker dem som gjør godt (mot andre)».
1:22:56 ut i filmen, legger Armstrong frem denne forenklede tolkningen av Muhammed og jødene: «Koranen fortsetter å fortelle muslimene at de skal hedre folket av boken [jøder og kristne] og hedre deres religion som autentisk.»
Men i de senere avsnittene i Koranen gjøres ikke noe av den type ting som er hevdet her; Armstrong, som hevder å være islamsk lærd, bør vite dette. Jødisk og kristen tro er latterliggjort (for eksempel at treenigheten utgjør polyteisme, at Jesus ikke er Guds Sønn, at korsfestelsen var en forfalskning, at Torahen og evangeliene ble tuklet med av deres prester og rabbinere), og at muslimer er beordret til ikke å ha jøder og kristne som venner: » Å, dere som tror, ikke ta jøder og de kristne til venner, de er venner av hverandre, og den blant dere som tar dem til venn, ganske visst er han da en av dem, sikkert er det; Allah veileder ikke urettferdige mennesker». (Koranen 5:51 og andre steder).
Avsnittet: ”de som fortjener din vrede, og de som går seg vill,” refererer spesifikt til jøder og kristne, – ifølge al-Bukhari. Dette er den mest leste sura (1) i Koranen (Sahih al-Bukhari, vol 1. Book 12, hadith 749).
Armstrong fortsetter deretter med: «Og de jødiske stammene som ikke hadde hjulpet innbyggerne i Mekka fortsatte å leve i Medina, helt urørt. Muhammad forsøkte ikke å utrydde og kvitte seg med de svært farlige indre fiender.» Hva i all verden er det hun sier? Massakren av Banu Qurayza fant sted i år 627, umiddelbart etter slaget ved gravene. Da hadde allerede Muhammed utvist de andre to jødiske stammene i Medina: Banu Qaynuqa i 624 og Nadir i 625. Og Armstrong unnlater å nevne at i 628 ledet Muhammed selv en ekspedisjon til den jødiske oase Khaybar, der Banu Nadir hadde funnet tilflukt hos andre jødiske stammer. Deretter nedkjempet Muhammed jødene i slaget ved Khaybar, røvet deres land og påla dem tunge skatter på sine produkter etterpå. Har Armstrong aldri hørt den ofte gjentatte sang «Khaybar, Khaybar, Ya Yahud: Jaysh Muhammad sa-ya’ud»? «[Husk] Khaybar, oh dere jøder: Muhammeds hær kommer tilbake!”?
I samme avsnitt forvrenger Armstrong ytterligere historien når hun sier at etter hans seier over Mekka, ”stoppet Muhammad kampene.» Dette er også en total omskrivning av historiske fakta. I løpet av sin karriere beordret eller ledsaget Muhammed hundre overfall og ekspedisjoner. Han erobret Mekka i desember 629. Mellom da og hans død i 632, sendte han ut væpnede styrker på 28 ekspedisjoner og slag, inkludert en ekspedisjon til Tabuk, som effektivt startet den arabiske invasjonen av det bysantinske riket og den bredere arabiske erobring i øst og vest. I mai 632, om lag tre måneder før hans død, sendte Muhammed ut en hær ledet av Osama bin Zayd, og de invaderte Palestina.
Lokalbefolkningen ble «slaktet» av muslimene, som gikk inn for å «ødelegge, brenne og ta så mange fanger som de kunne.” Hvorfor i all verden skulle et PBS produkt, – mer fremtredende enn noen – konsultere en kvinne uten akademisk kompetanse i Islam, uten noen åpenbar kunnskap om noen islamske språk, ingen bakgrunn i islamsk historisk forskning, som leverte en helgenbeskrivelse-tilnærming til biografien om profeten – alt akkompagnert av en markert tendens til å overdrive, forvrenge, og utelate fakta? Og denne mangelen er kombinert med hennes egen ukritiske misjonæriver for sin åndelige søken, i den tro at alle religioner er fantastiske og at alt om islam er utrolig, super-dupert, langt over alt vi noensinne har trodd. Hvorfor skulle en ikke-historiker med evangelisk nidkjærhet for fantasi få lov til å snakke i en film som hevdes å være en dokumentar?
Det ville være av langt mindre betydning hvis dette ble markedsført som eventyr, eller et prosjekt til en utilslørt anerkjent muslimsk Da’wa [misjonær]-organisasjon.
Problemet er at propaganda og apologetikk er skjult for offentligheten, og det hele er presentert under det amerikanske flaggs mest tiltrodde institusjon. Hvis PBS ikke offentlig korrigerer denne forvirring og tilbakekaller sin tilknytning til prosjektet, skulle vi ikke da spørre hvor stor tiltro – og offentlig finansieing – et slikt prosjekt burde få?
Denis MacEoin er foreleser i arabisk og islamske studier og en fremtredende Senior stipendiat ved Gatestone Institute. Han har bidratt til den «Encyclopedia of Islam» (Islamsk leksikon) (2nd ed.), «Encyclopedia Iranica,» og «Oxford Encyclopedia of Islam in The Moderne World» og andre oppslagsverk om islam.