Nyhetene klokken 8 i dag morges på NRK radio ga meg en mental knekk der og da. Også fordi mitt navn nevnes (ca 1 minutt og 40 sekunder ut i sendingen). Det ble en overrumplende og brutal påminnelse i full offentlighet av det jeg for lengst personlig har erkjent: den friheten som jeg har skattet høyere enn alt annet, ikke er der lenger. Jeg har alltid vært nerden med fullt fokus på tema, og aldri interessert i personlig fokus. Det nytter ikke lenger å holde fast ved dette prinsippet som har vært så kjært for meg, for dødskulten er ute etter mennesker for å skremme andre mennesker. De har erklært krig mot den kritiske fornuften, og dermed mot dem som prøver å målbære ånden fra Opplysningstiden.
Disse kreftene skal ikke vinne. De minnet oss i går igjen om at vi kun har ett valg: arbeidet for friheten må ytterligere intensiveres. Både av oss i Human Rights Service, og av alle dere andre som til fulle har forstått hvilke fiender av samfunnet som har slått dype røtter på kontinentet vårt, inkludert i Norge.
En påminnelse: Et menneskeliv er like mye verdt i København som i Nairobi. Like fullt har mannen bosatt i Larvik med norsk statsborgerskap, Hassan Abdi Dhuhulow, som drepte for fote på kjøpesenteret West Gate, fått liten oppmerksomhet. Han skilte ut ofrene med islam-quiz: de som var muslimer fikk gå, de andre ble mutilert på det groveste og massakrert. Verken familie, bekjentskapskrets eller Larvik-moskeen og Islam.no/Rabitamoskeen der han vanket, har fått særlig søkelys av mediene. Kanskje vi kan forvente at mediene snur hver stein i slike saker i tiden fremover? Det mener jeg samfunnet vårt er meget godt tjent med. Kun ved å forstå det brede bildet av fremvekst av voldelig og ideologisk ekstremisme kan vi øyne håp om å vinne denne skjebnekampen.
Norges første flagg i moderne tid, tatt i bruk av regent Christian Frederik den 27. februar 1814 og brukt fram til 1821, nemlig den danske Dannebrog med den norske løve i det øvre hjørnet.
Terroren i går skjedde på en svært symboltung dag. Det var 26-årsdagen for da Ayatollah Khomeini erklærte at islamsk lov sharia, også skal herske på europeisk og vestlig jord (med en fatwa mot forfatteren Salman Rushdie). Vi kan trygt slå fast at i motsetning til HRS, aksepterte brede lag av medieeliten, den politiske eliten og den akademiske eliten den juridiske ordren fra det religiøse overhodet i Teheran.
Dan Uzan på bare 37 år stod vakt utenfor synagogen ved Fiolstrædet i går, der ei jente feiret konfirmasjonen sin med rundt 80 gjester. Dan ofret livet sitt. Han vek ikke unna da terroristen ville inn i gudshuset og massakrere jøder. Hans mot og standhaftighet kan ha reddet uendelig mange liv.
Samme standhaftighet må vi alle vise overfor ytringsfriheten. Vi må være villige til å ofre både trygghet, ta sjansen på utstøtelse fra de sobre salongene, være villige til å ofre vennskap og bekjentskap, faktisk også familie om dette skulle være en konsekvens av å delta i kampen for det frie ordet og sannheten: Svært destruktive krefter i ikke et lite omfang, har erklært Europa for en krigssone. De mener oppriktig at vi tilhører Krigens Hus. Dette er ikke alarmistisk tankesett. Det er slik de tenker. Hvis vi ikke tar innover oss dette, har de allerede vunnet.
Men de skal ikke vinne. Vi skal gi dem kontant motstand hver eneste gang de prøver å true oss ned på knærne i frykt. Vi skal benytte det edleste vi har arvet fra våre store opplysningsfilosofer: det trykte og talte ordet.
«Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen. Hva er det vi vil?» skrev Inger Hagerup i diktet «Vær utålmodig menneske». Vi må ville hegne om våre grunnverdier. Vi må ville skape et fellesskap om disse verdiene. Det er dette vi må ville.
Til slutt en beskjed til dem som gjennom årene har prøvd å definere oss som islamofober: Nei, vi er ikke islamofober, langt derifra, vi er genuine fascistofober.