Mullah Krekar er blitt pågrepet igjen, siktet for å ha oppfordret til straffbare handlinger, etter det NRK kaller oppsiktsvekkende uttalelser i det det samme NRK kaller et intervju.
Det NRK kaller «oppsiktsvekkende uttalelser» og «intervju» er ellers det vi andre kaller hhv. gammelt nytt og mikrofonholderi.
NRK later i det hele tatt til å slite litt med å forholde seg journalistisk til Krekar og hans dårlig skjulte trusler og oppfordringer til vold, for torsdagens mikrofonholderi var mer eller mindre bare en bekreftelse på de tilsvarende uttalelsene NRK var vennlige nok til å oversette for oss i 2007.
Da hadde Høyesterett stadfestet utvisningsdommen og NRKs venn Krekar kommenterte den på kurdisk.
På nettstedet Awane sa han følgelig at han var sikker på at norske myndigheter ikke ville sende ham ut fordi de visste at det ville medføre reaksjoner. Og han siktet ikke til eventuelle gledesutbrudd fra alle som allerede da var grundig lei av å stadig få ham servert i det som ellers skulle være en seriøs presse – ikke Krekars private PR-byrå. Han mente neppe muligheten for at partiet Demokratene ville flagge på halv stang i sorg over ha mistet en forholdsvis aktiv stemmesanker heller.
Tvert i mot forkynte han at «reaksjonene» ville komme fra henholdsvis a) Krekar-slektninger, b) en væpnet gruppe og c) folk som følger Krekars religionsundervisning i moskèen og øvrige sympatisører.
NRK kunne imidlertid ikke forestille seg hva slags reaksjoner det kunne være snakk om, for han konkretiserte det nemlig ikke.
Tja, alternativ b) væpnet gruppe tatt i betraktning, så skal en vel helst være journalist i NRK for å ha behov for en ytterligere konkretisering.
Selv føler jeg – til en viss grad feilaktig – at jeg ufrivillig har abonnert på Krekar Tidende siden konfirmasjonsalderen nå. Mannen er praktisk talt Sagaen om Isfolket på to ben. Det er en uskikk å sitere seg selv, men i 2007 antok jeg at reaksjon a) sånn cirka ville innebære dette:
Rent bortsett fra at NRK og øvrig norsk presse har sett det som en glad plikt å bringe Alt Om Krekar ut til folket i flere år da, slik at vi for eksempel med sikkerhet vet at Krekar med familie trives som kua i det grønne egget i mediebildet og norske rettssaler. På bakgrunn av denne vår viten er det nærliggende å konkludere med at det er en viss fare for at reaksjonene fra kategori A kan bli både kostbare og anmassende. Kostbare fordi rettssystemet er dyrt i drift – og anmassende fordi vi antageligvis kommer til å bli terrorisert med minner og anekdoter om Krekar i morgenavisen vår mens vi spiser frokost i årevis fremover.
Det er ikke alltid stas å få rett, for åtte år etter leser vi fortsatt regelmessig om Krekars liv og virke. NRK lar ham fremdeles uforstyrret få forkynne for folket og har – på samme vis som Aftenposten – utvidet den bemerkelsesverdige generøsiteten til å omfatte hans ideologiske kompis Fahad Qureshi i Islam Net.
Men kanskje er det lys i tunnellen, for VG melder at vi har ham nå. Det er ikke neimen ikke dårlig – og så etter bare 24 år da, du? Men ifølge VG-kommentator Yngve Kvistad har`n endelig vist Norge sitt sanne ansikt.
«Det er nok en del som har oppfattet mulla Krekar som en småfornøyelig gubbe med større underholdningsverdi enn farepotensial», skriver han.
Hvem er de – og hvem kan i så fall ha gitt dem en slik oppfatning? Etter 200.000, ofte ukritiske, spaltemeter vet vi alle svaret på det. Det er ikke Politiets sikkerhetstjeneste og ikke det norske rettsapparatet. Heller ikke suksessive regjeringer. Det er norske medier og bare dem.
Hver gang man fra ansvarlig hold har forsøkt å få den småfornøyelige, underholdende gubben ut av landet, har pressen løpt til alle de kunne stole på ville motsette seg ethvert slikt forsøk med juridiske argumenter av ymse slag og selvfølgelig De siste dagers helliges hellige bud: Menneskerettighetene. Samt dem som i likhet med mediene selv har sett ham og foretrukket å fremstille ham som nettopp en småfornøyelig, underholdende gubbe – seermagneten som er like klikkgenererende som pupper og lår i beste sendetid.
Dette inntrykket har norske medier i skjønn forening med NGO´er skapt, til tross for at mannen er alt annet. Han er en islamist og som sådan tilhenger av en totalitær og voldelig ideologi. Han er mao del av en stor og voksende bevegelse, som også utgjør en stadig større trussel i Europa. Det var han i 1991, det var han i 2007 og det er han i dag.
Og som Bergens Tidendes Hilde Sandvik påpeker i en glitrende kommentar: han bruker taletiden han så gjerne får av statskanalen og øvrige norske medier til snakke til sitt eget publikum, som altså ikke er ansvarsløst flirende journalister, politikere eller resten av Norges ikke-islamistiske befolkning.
Mediene lar ham holde på, akkurat som de nå trekker Islam Nets – en organisasjon som deler ideologi med og er en del av baklandet til terroristene bak angrepene i Paris, København og verden over på nærmest daglig basis – Fahad Qureshi ukritisk inn i studioer og redaksjoner for å kommentere saker, som om han ikke er en del av den bevegelsen regjeringer i hele verden forsøker å bekjempe før dens tilhengere dreper, lemlester og voldtar enda flere enn de tusenvis som allerede har falt som ofre. Aftenposten mener til og med at regjeringen bør trekke Islam Net inn i arbeidet mot radikalisering. Forstå det den som kan. BTs Hilde Sandvik forstår det heldigvis ikke:
Ingen andre religiøse leiarar blir likevel handsama som dei muslimske i norsk presse, med ei underleg ærefrykt som ikkje blir nokon annan prest til del, om ein ikkje då heiter Dalai Lama og statsministeren ikkje vil treffe deg.
I det sju minuttar lange intervjuet som ligg på nrk.no finst mest berre ja/nei-spørsmål av typen: «Så du meiner at.» Og mulla Krekar leverer akkurat som forventa. For han meiner ikkje noko anna enn forventa. Dei han taler til er heller ikkje Anders Magnus eller statsministeren. Sjølv om det er Magnus han set sine sinte augo i medan han messar det mest opplagde. Hans publikum er eit anna: Dei han formaner om å vere gode muslimar.
NRK er ikkje åleine om å oppføre seg mot sjølvoppnemnde muslimske talspersonar med ei ærefrykt som om dei var halvt kongelege smågudar.
Etter at PST la fram si vurdering av terrortrugsmål mot Noreg, inviterte Aftenposten TV Fahed Qureshi, grunnleggjaren av Islam Net, ein organisasjon som for få år sidan hadde handsopprekking for dødsstraff. Ein organisasjon, kjent for å invitere til Noreg alt som kan krype og gå av islamistiske talarar av den verste sorten.
Utan eitt kritisk motspørsmål frå journalisten – eller frå kommentator Harald Stanghelle – får Qureshi lov til å seie at årsaka til radikalisering av unge norske muslimar er å finne i norsk utanrikspolitikk. «Så du meiner Norges deltaking i Afghanistan?» spør journalisten, noko Qureshi stadfestar. Eit motspørsmål om korleis ein til dømes då såg Vestens inngripen i Bosnia-krigen, var fråverande.
Islamismen er en helt konkret, totalitær bevegelse som nå vokser raskt i hele verden. Krekar og Qureshi er ikke artige sirkusdyr som bør trekkes rundt i manesjen til hurrarop fra vestlige medier. De har heller ikke misforstått eller kidnappet islam, de holder seg bare med en annen tolkning enn majoriteten. Og virkelige, pustende og følende barn, kvinner og menn – muslimer inklusive – dør daglig på grusomt vis som følge av det disse menneskene preker.
Det er mulig norske medier synes at det er eller har vært småfornøyelig, men leserne gjør det neppe. Nå er det faktisk ikke sånn at noen er født med kunnskap om islamisme og hvem som fremmer den; det er noe man velger å sette seg inn i fremfor å f.eks. lene seg tilbake og flire eller agere mikrofonstativ. Norske redaksjoner – BT unntatt – har åpenbart en jobb å gjøre, for alt tyder på at publikum er lysår foran dem i å oppfatte og sette seg inn i faren som truer fra islamismen og dens predikanter.
Det må da føles litt flaut?