På NRK Kveldsnytt for tre dager siden så vi Erna Solberg entre den ytterliggående moskeen Islamic Cultural Center (ICC) i Oslo. År ut og år inn har HRS dokumentert hvilken ideologi denne moskeen forfekter, som ren kjønnsfascisme, og en stat underlagt bokstavtro sharialovverk, også påpekt av religionshistoriker Kari Vogt i boken Islam – tradisjon, fundamentalisme og reform (2005), som jeg refererte til i artikkelen der det uheldige begrepet «kultursvik» ble brukt.
I 2004 kom ekstremismen klart frem i ledende norske medier. ICC er nemlig en forlengelse av det fascistiske partiet Jamaat-i-Islami i Pakistan, som den gang under kommunalminister Solberg, sendte sin leder Qazi Hussain Ahmed på besøk til sine venner i ICC, en mann som ble nektet innreise i Nederland og Belgia grunnet sin ekstremisme.
Tross all lett tilgjengelig informasjon om ICC, valgte altså staben rundt statsministeren å sende Solberg til dette miljøet for å ha dialog med unge norske muslimer. NRK på sin side sendte en helt ukritisk reportasje om dette besøket.
Når statsministeren først hadde bestemt seg for dette besøket, kunne man forvente at hun også ga en klar verdibeskjed. At den uteble, utløste en voldsom fortvilelse i meg. Jeg opplevde at både Solberg og NRK slik ga repressive krefter legitimitet, krefter som jobber intenst mot frihetselskende muslimer og også mot vårt frihetsbaserte demokrati.
Når fortvilelsen renner over, bør man holde seg langt unna tastaturet. Det gjorde jeg åpenbart ikke, og i tilegg var jeg alene på jobb og hadde ingen fornuftige korrektiv rundt meg da jeg la ut artikkelen. Feilen tar jeg altså helt og holdent på min kappe.
Begrepet «svik» er så sterkt at man definitivt bør unngå det, ikke minst fordi det kan gi assosiasjoner til landssvik. Dette var ikke i tankene mine da jeg brukte det. Bruken var helt og holdent hodeløs.
Det var også unødvendig å formulere seg som jeg gjorde til NRKs Martin Roalsø. Det er like fullt ikke til å underslå at min tålmodighet med medienes generelt grunnleggende mangel på kunnskap om islam, moskeer og bevegelser, er tynnslitt.
Med dette håper jeg at Erna Solberg og Martin Roalsø, tross min ukontrollerte utblåsing, kan utvise det beste ved vår kultur: å tilgi. Selv gir jeg dem min uforbeholdne tilgivelse for opptrinnet hos ICC, ikke minst i håp om at vi alle kan hente noe konstruktiv ut av hendelsen.