Under tittelen «En ny slags krig» tar Jyllands-Postens leder (16.02) et durabelig oppgjør med innvandringens mørkeste side: terroren. «Terroren er blevet en af det frie og åbne samfunds faste, hæslige følgesvende,» tordner JP.
Med henvisning til statsminister Helle Thorning-Schmidt og de øvrige danske partiledernes reaksjon på terroren, både i Danmark og Frankrike, er den riktige medisin skrevet ut: «Nu handler det om at værne om danske værdier og også være klar til at tage den kamp, som påtvinges os af radikale kræfter.»
Men så sier JP-lederen det som ingen i det norske politiske lederskapet tør å si i andre sammenhenger enn når de er sikre på at ingen hører dem: vi er kommet til en slags krig i Europa. En krig som går på kultur og verdier, men som også er en slags religionskrig. Og det er dette avislederen mener vi må innse – hvis vi er interessert i å forsvare vår samfunnsmodell.
Deretter gyves det løs på det sittende og forhenværende politiske lederskapet som for alvor har åpnet opp for masseinnvandring fra Midtøsten – med resultat at vi står overfor en verdi- og kulturkollisjon vi vanskelig kommer oss ut av (ja, jeg sier vi, da Norge er i akkurat samme situasjon, om ikke enda verre):
Dette er en grundlæggende konstatering af sammenhænge, som mange stadigvæk helst ikke vil tale for højt om. Apologetisk hedder det ofte, at tidens islamistiske mørkemænd er født i Europa og derfor er europæere; franskmænd og danskere. Men det er jo netop sagens kerne: Trods europæisk statsborgerskab og selv om de er født og opvokset i Europa, så er de aldrig kulturelt og værdimæssigt ankommet til Europa. Derfor bør det være helt ukontroversielt at konstatere, at en grum følge af indvandringen fra Mellemøsten er disse års angreb på de samfund, som har givet islamisterne husly og muligheder. Udviklingen er irreversibel. Deraf det tunge ansvar på denne politikergeneration.
Så er spørsmålet om statsministerens og partiledernes medisin – om å verne om danske verdier og være klar til å ta opp kampen mot radikale krefter – blir annet enn nødvendige ord i en tiltrengt stund, da de samme ikke har noen problemer med å holde liv i myten om muslimer som ofre:
Det gavner ikke den kulturkamp, som politikerne nu træder an til, hvis vi fortsat dyrker klicheen om muslimske indvandrere som ofre. Hvor ofte er den påstand ikke blevet gentaget i de seneste 10 år: Muhammed-tegningerne skulle bruges til at trampe på en forfulgt og udsat minoritet. Men de muslimske mindretal er ikke undertrykte eller forfulgte. Tværtimod har de – eller tager sig – flere rettigheder end så mange andre mindretal. Myten om, at Europas muslimer skulle være ”vor tids jøder”, er en simpel løgn, som ikke mindst venstrefløjen har holdt krampagtigt fast i.
JP vil ta en endelig oppgjør med denne offerdyrkingen. Rett og slett fordi den svekker vårt immunforsvar mot islamismen.
Vi skal ikke krybe i læ bag hændervridende pseudosociologiske forklaringer på eller relativeringer af terroren i Europa. Vi skal erkende de ideologiske, voldelige og mobiliserende drivkræfter, der er i islamismen, og så hårdt og beslutsomt træde an mod netop dem, sådan som statsministeren i weekenden også så rigtigt opfordrede til.
Sint mann
JPs leder har også vakt oppsikt i Norge. Men mens Aftenposten, hvis egne lederartikler sjelden mener noe som helst foruten å rakke ned på en eller annen (høyreorientert) politiker, nøyer seg med å fortelle at JP mener Danmark står i en religionskrig, har VG avlagt Arbeiderpartiet og Høyre en visitt.
Jonas Gahr Støre (Ap) advarer på autopilot mot å anklage grupper etter helgens terroranslag i København. Så kommer det sedvanlige bla-bla om at Norge i mange år har ført en streng og rettferdig innvandringspolitikk. Det har vi ikke. Vi har en innvandringspolitikken under en eller annen slags kontroll, forhåpentligvis men jeg er jammen ikke sikker på det heller, noe som for eksempel asyljukssaker om de såkalte statsløse palestinerne og id-forfalskning blant somalierne er bevis på. Men sånn skal vi bare glemme. Det går nemlig så godt så. Støre er null interessert i det substansielle i JPs leder: at en del, og for mange, innvandrere enda ikke kulturelt og verdimessig er ankommet Europa. De lever her, men lever som der. Når den herværende konteksten ikke passer deres levestil, så presser de på for å få den endret. Være seg maskering i det offentlige rom (niqab og dets like), bønnerom på skoler og arbeidsplasser, halalmat, fjerning av «støtende» tegninger osv. Så kan Støre minne oss om hvor viktig det er at man er tydelig på krav om å følge regler og plikter i samfunnet. Litt sånn: Ikke noen terrorgutter på vår jord! Sånn, da var det løst.
Michael Tetzschner (Høyre) diagnostiserer JPs lederartikkel til å være et utslag av sjokk. Som Støre hopper han bukk over budskapet. Terroristen var en kar med destruktiv karakter med stort ønske om å skade, dertil ved å påberope seg en politisk og religiøs overbygning for sin forbrytelse, fastslår Tetzschner. Han skal ha rett i at islam både har en politisk og religiøs dimensjon, men det antar jeg var en forsnakkelse. For slike destruktive karer som Københavnterroristen er det nok ikke mange av, om vi skal tro Tetzschners analyse, som sikkert ikke har hørt noe særlig om verken IS, al-Qaida, Boko Haram eller deres like. Men det kommer nok debatter om sikkerhetsnivå og metoder, spår Tetzschner, og kanskje også om integrering og innvandring. Det er del av demokratiet, sier han. Man fascineres rett og slett av hvor mye det er mulig å si, uten å si noe som helst. Utmerket journalistikk, VG!
Så tredjemann, den alltilstedværende professor Frank Aarebrot. Siden han ikke har annet enn tilkjennegitt sitt politiske ståsted å tilhøre Ap, så presenteres han som 68 år. Det skulle vi jo tro også kvalifiserte, men nei du. «At innvandringen har skylden for terroren i Europa, er jo som å si at veiene har skylden for alle trafikkulykkene. I den forstand at uten veier – ingen trafikkulykker,» fastslår Aarebrot. Så skyter han pianisten. For JPs leder er intet annet enn (nok?) en sint mann. Case closed. Og dessuten, sier den velvillige forklarende Aarebrot, er det ikke innvandrere som har begått terrorhandlingene i Paris og København, det er barna deres. Kanskje Aarebrot skulle prøve å lese JPs leder (en gang til) og se om det var noen poenger han hadde oversett? Men Aarebrot vil heller snakke om krimialomsorgen, og da tar han virkelig munnen full:
– Vi har ikke bare et samfunnsperspektiv i dette, det handler også om det enkelte individet: Vi ser at det ikke er Syria-farere som står bak terroren, det er kjente vinnings- og voldskriminelle som har blitt religiøse i fengsel. Vi ser også i Norge at mangeårige narkomane finner veien ut av rusen ved å finne Gud eller – i dette tilfellet Allah, og noen ender altså i radikal islam, og her har vi en stor utfordring, sier Aarebrot.
Så kjære politikere, ikke tenk så mye på Syria-farerne og de øvrige fremmedkrigerne. Bruk mer penger på å forhindre at innsatte i fengslene blir religiøse, og på narkomane som finner Allah.
Amen.