Integrering og integreringspolitikk

Når de verste ”fordommene” innfris – om muslimske skoler

Jeg har i lang tid vært sterk motstander av privatskoler for barn og unge under islams fane. Av de enkle grunnene at jeg ikke stoler på verdigrunnlaget, at jeg frykter religiøs ekstremisme, og at dette igjen fører til at muslimer isoleres fra det folkelige fellesskapet. I dagens klima kan vi legge til potensiell grobunn for terror blant innfødte europeere. Så begynte jeg å lese boken til den tidligere imamen Ahmed Akkari, og jeg kan konkludere (igjen) dette: Tilstanden er langt verre enn jeg hadde fantasert om. Det foregår et svært uspekulert spill i de danske private skolene for muslimske barn.

Ja, jeg kjøper helt og holdent Ahmed Akkaris beskrivelser fra innsiden av private muslimske skoler i biografien Min afskjed med islamismen, der han selv som utdannet lærer opererte på ulike skoler i en årrekke. Akkari, ”superislamisten” som var med å sette verden i brann i 2006 da en dansk delegasjon dro til Midtøsten og ildnet opp massene, forteller med høy troverdighet om livet sitt blant de som tar bokstavene i islam på alvor, i tråd med Allah og Muhammeds befaling. Det er nettopp disse som styrer skolene. Akkari oppsummerer tilstanden slik: ”Det var en virkelighet der det faglige var underlagt streng disiplin, islamistisk indoktrinering, religiøs sensur og organisert juks med alt fra karakterer til offentlig tilsyn.”

Akkari startet på Lykkeskolen ved Aarhus 21 år gammel og nyutdannet lærer, en skole som i mange år var ledet av en som talte for jihad mot Danmark, Mohammed El Bana. Skolen var preget av kjønnssegregering og tvang om å be fem ganger daglig. Det var forbud mot sang og musikk, og de eldre barna måtte ikke tegne mennesker – ”i henhold til sharialoven”. Sider i biologibøker om evolusjonen var revet ut eller streket over, det samme gjaldt halv- eller helnakne menneskekropper. Det ble konsekvent bygget opp et bilde av at vesten hater islam og muslimer, derfor var korstogene sentralt i historieundervisningen, mens Holocaust glimret med sitt fravær. Negative sider ved Danmark ble også konsekvent fremhevet, aldri det gode Danmark.

”Alt som stred mot imot den rette overbevisning, ble ganske enkelt utrensket fra dagligdagen.”

Særlig tydelig ble mønsteret i religionsundervisningen. Kristendommen, hinduismen, buddhismen og andre religioner ble ”forbigått som en ren formalitet”, mens først og fremst imamer stod for ”ren islamistisk skolering” av barna. Sharia ble terpet i timevis. Helvetes flammer var trusselen til barn som ikke gjorde faglige fremskritt. Det var de samme metodene som brukes overfor barn i moskeenes koranskoler.

På papiret står gjerne foreldre bak skolenes styrer. I kulissene på Lykkeskolen var det dog en såkalt bokstavtro kulturforening som hadde full kontroll, en forening med bånd til Det muslimske brorskapet, Aarhus kulturforening, et mønster Akkari så ved samtlige skoler han underviste på. Denne offentlig støttede foreningen flyttet på papiret til et privat hjem, men opprettet en skjult moské i kjelleren på Lykkeskolen, ”en ny radikal islamistisk moské som kun de innvidde kjente til. Det var ingen postadresse – og dermed intet kommunalt tilsyn”.

Apropos det norske initiativet Mødre for muslimsk skole. Når man ser dette opptaket av de lite integrerte kvinnene, er det noen som virkelig tror at det ikke opererer proffe ideologer i kulissene?

muslimske_mødre_for_skole

Lykkeskolen beskriver Akkari som en ”ideologisk kloningsanstalt” for Brorskapet, som fungerer som «effektive vervingskontor” fordi det handler om sårbare unge sjeler.

Han opplevde det samme på en skole drevet av den tyrkiske internasjonale organisasjonen Millî Görus, forbudt i Tyrkia (sic!), som heter Selam Friskole. Her var fire av skolens femten lærere danske konvertitter. En av disse smuglet inn forbudt materiale til elevene – danske magasin og aviser. Dette førte til kraftig irettesettelse fra topphold og han ble frosset ut av skolen. Den danske læreren var altså ”upassende” i Danmark. ”Men hadde noen sagt noe slik til oss (islamistene, min merknad), hadde vi straks protestert og betegnet det som rasisme.”

Vold, hærverk og lyging

Akkari beretter om det totale kaoset blant elever helt uten disiplin. Sparking, skriking, stjeling og massivt med lyging. Liten som stor. ”Herdede løgnere,” kaller han det, endog barn ned i treårsalderen. Å innrømme egne gale gjerninger gjør man ikke. Man skylder heller straks på andre: ”Ofte var forklaringene så detaljerte og snarrådige, at det var umulig for lærerne å gjennomskue dem.” Hva skyldes dette? Akkari har to forklaringer: Oppdragervold i hjemmet, som er vanlig i æreskultur og islam, som tilskynder til vold fra autoriteter mot særlig kvinner og barn. Skolen fremstår derfor for barna som ”et konsekvensløst åndehull”. Skolen er det eneste sted ”de for alvor kan slippe ut luften og uregjerligheten uten å risikere den form for straff som de er oppdratt til å frykte. Det må føre til ballade, og det gjør det”. Barna lyger altså for å slippe vold, akkurat som Ayaan Hirsi Ai har påpekt: Man ser mor lyger for å slippe straff for en forbudt handling, og slik får barna inn med morsmelken at løgn er en nødvendig beskytter.”

Jo mer vold i hjemmet, dess mer løgn på skolen.

Den andre årsaken til kaoset handler om at mange av lærerne ikke var utdannede. De var ansatt ene og alene på bakgrunn av islamkunnskap. De maktet derfor ikke å håndtere uregjerlige elever.

Det er også verdt å merke seg at til tross for at alle elevene var muslimer, var alle skoler Akkari jobbet ved preget av sterke etniske konflikter, der de største etniske gruppene hadde makten over de mindre gruppene.

Utdannes til tapere

Akkari ser to grupper som går ut av skolen med eller ute eksamenspapir: de som er blitt islamisert, som var skolens hensikt, og de som har stått imot, og som tar fullstendig av når tøylene løsnes: de går ”på tivoli” i det danske samfunnet: sex og alkohol er et par sentrale stikkord. Mange er funksjonelle analfabeter. ”De kan saktens føre en samtale, men nyanser og betoninger går tapt. De misforstår dobbelttydighet, ironi og mange andre element i det talte språket, og det er skjebnesvangert i et samfunn som bygger på viten og samarbeid mellom mennesker.”

Dessuten blir elevene preget av mangel på ”toleranse og romslighet”, særlig i forhold til andre religioner. ”Alle andre enn muslimer omtales (av lærerne, min merknad) konsekvent som vantro, og især jødene legges for hat.” Koranen ”og de religiøse fortellingene inndras som ’argument’ i budskap som tenderer forfølgelse av det mest uhyggelige slaget”.

Utad taler skolen for fred og forståelse.

Rundlurer danskene

Det er tilsyn ved private skoler. Men blåøyde danske myndigheter med ”berøringsangst” lures trill rundt i et uspekulert spill. Det varsles tilsyn i god tid på forhånd til to årlige inspeksjoner. Da skjer følgende: 1. Skoleledelsen orienterer lærerne. Budskapet er at hvis ikke alt er i skjønneste orden, ”mister vi arbeidet vårt”. (Akkari selv fikk klarsignal fra øverste hold til ideen hans om å arrangere en ”liten skolekomedie”, for å bevise skolens ivaretakelse av ”kreativitet”, men komedien skulle ikke fremføres, bare trenes på når inspeksjonen pågikk.) 2. Elevene måtte bearbeides. Beskjeden var at de måtte oppføre seg, hvis ikke lukker danskene skolen, og ”dere mister alle vennene deres”. Det ble understreket overfor elevene at ”inspektørene var representanter for det vantro danske samfunnet, og at de kun var interessert i å finne feil for å tråkke på muslimer”. 3. Enkelte av de dyktige elevene fikk beskjed om å være aktive i timen når inspektørene var tilstede, og de ble instruert på forhånd i hvilke spørsmål læreren ville stille: ”Her kom elevenes utrolige evne til å lyge og spille uskyldige plutselig til gagn.” 4. Alle sensurerte bøker ble samlet inn, nye distribuert ut. På en annen skole sparte de penger ved at man sensurerte bøker med tape og papir, som kunne fjernes før tilsynet banket på døren. 5. Imamer uten lærerutdannelse fikk fri på inspeksjonsdagen.6. Ånden skulle være samarbeid og tillit.

Hver ”eneste gang slukte inspektørene skuespillet rått. De noterte smilende i skjemaene sine, mens de betraktet glansbildet uten så mye som et eneste kritisk og dyptpløyende spørsmål. Flere ganger hørte jeg dem sågar si at det var synd at de muslimske friskolene av og til ble kritisert når de fungerte så godt. ’Det er jo tydeligvis bare hets,’ lød det”.

Hva med karakterene?

Man skulle jo tro at kaoset og alle andre mangler førte til elendige skoleresultat. Men, nei da. Også dette ble fikset. ”Flere av mine tidligere elever forteller at de og andre som var i fare for å dumpe, kort tid før eksamen ble tatt til side av sentralt plasserte lærere, slik at de bak lukkede dører kunne rekke å pugge svarene på de ellers hemmelige oppgavene.”

En av Akkaris tidligere elever har også fortalt Akkari at han og en kamerat på denne måten fikk karakteren 7 på tyskeksamen, som er midt på treet. Da han og kameraten flyttet til en annen og offentlig skole, dumpet de begge i tysk. Ingen av dem kunne sette ”fem ord sammen på språket”.

Hvorfor sender foreldre barn inn i denne elendigheten? De er manipulerte av moskeer som forteller dem om hvilke forbannelser barna går i møte om de velger den danske skolen (sang, musikk, bilder av mennesker i undervisning etc). Der kan de også få danske venner og bli ”ytterlig fordervet”. ”Foreldrenes inntrykk er at alt dansk er negativt, og den forestillingen gjør de muslimske skolene absolutt ingenting for å rokke ved.”

Akkari oppfordrer dem som mener hans ”kritikk er hets”, om å sørge for uanmeldte besøk ved disse skolene.

Mine tanker gikk til svenske muslimske skolerOg britiske. Ja, hele Vest- og Nord-Europa. Hva tenker politikerne, mon tro? Forstår de det voldsomme alvoret, hva fremtiden kan bringe?