Jeg har lest meg nesten gjennom Ahmed Akkaris bok Min afskjed med islamismen. Det har rett og slett vært rystende å bli med på ferden til Akkari som imam og shariadommer i Danmarks islamdominerte boligområder, moskeer og bevegelser. Mer om det straks. I går rapporterte vi at ledere for diverse miljø i Danmark sier de har mistet kontroll over de unge: de faller i ekstremistenes grep. Det (eneste) som er bra, er at de slik tilsynelatende vedgår at ekstremisme er et problem. En av dem som sier dette er Fatih Alev, en nær bekjent av Akkari fra hans tidligere virke, beskrevet av Akkari som like nidkjær i shariaens bokstaver som han, og like hatefull overfor oss vantro og vesten som Akkari var før han hoppet av. En annen som sier det samme, er intet mindre enn, ifølge Akkari, Det muslimske brorskapets skjulte danske leder, legen Jehad Al-Farra fra Syria, nå talsperson for Stormoskeen i København sponset av despotene i Qatar. Skjult leder fordi det er slik det ekstreme og ofte forbudte Brorskapet opererer i et land som Norge eller Danmark.
La oss se på bakgrunnen til Akkari. Han kommer fra et gjennomsekulært libanesisk hjem, og ble lokket motstridende inn i den lokale danske moskeen av en dawa (misjonær) 16 år gammel. Der møtte han vennligheten selv, en ”bevisst strategi for å styrke de enkelte moskeene og utbre islamismen i Vesten”. Tre måneder senere var han helfrelst shariafantast etter nidkjær manipulering fra ideologene bak moskédøren. Tre måneder, altså, og hatet til Danmark og Vesten var fremst i pannebrasken. Vi kafir var ”satans håndlangere”. Muslimer var høyt hevet over kafir. 16-åringen ble blant annet møtt et bibliotek i moskeen (hvorfor har ikke våre kirker slike bugnende bibliotek?) som til og med inneholdt jihad-litteratur, i tillegg til alle meterne med shariabøker. Førstnevnte ble brakt i skjul etter 9/11, da ledelsen fryktet yndighetenes søkelys.
På de mange moskeens skoler for barn som Akkari var innom i årenes løp, var det om å gjøre ”å beskytte barna mot den fordervelsen de lærer av danskene”.
”I dag som jeg kan betrakte hele systemet utenifra, har jeg vansker med ikke å trekke en liten parallell til nazistenes suksessfulle strategi i Tyskland. Også de fikk folkemasser til å akseptere hat og uhyrlige påstander ved hjelp av propaganda, som innbilte mottakerne at de var de reneste og beste menneskene i verden og fortjente en forhøyet plass på jorden. Den eneste forskjell i metoden er at nazistene ikke påstod at sannheten deres kom fra Gud.”
Salafistene i disse moskeene var åpne på hva de stod for, akkurat som Islam Nets salafister i Norge. Vi har jo ikke glemt denne videoen, der det er full støtte til alt av barbariske shariastraffer, og der Islam Nets Fahad Qureshi så sier på engelsk til den unge forsamlingen på sin Peace Conference:
«How many of you go to the normal Sunni mosques in Norway? Please raise your hands. Allahu Akbar. What are the politicians going to say now? What is the media going to say now? That we are all extremists? That we are all radicals? That we need to deport all of us from this country? (min uthevning).»
Vanskeligere er det å identifisere Brorskapets folk. De er flinke til å skjule ideologien, de er dyktige til å skifte uttrykk i takt med skiftende samfunnstider, forklarer Akkari. Kanskje nettopp derfor fikk Brorskapets fremste leder i Danmark ikke et eneste kritisk spørsmål fra Jyllands-Posten i går? De vet rett og slett ikke at han er hardcore anti-Vesten og like hardcore pro-sharia – som Brorskapet er?
For den tredje gruppen, jihadistene, har ”de vantro ingen pakt”, som betyr at vantro ”ikke har livets rett”. De er stadig innom moskeene for å be og for å verve nye rekrutter, forteller Akkari.
Fatih Alev, imam ved Dansk Islamisk Center i København, sa i går at moskeene taper kampen om de unge, fordi de ekstreme miljøene samlet har mere å tilby.
»De virker bl.a. mere attraktive, fordi de byder på et stærkt socialt fællesskab og nogle forenklede budskaber,« siger han.
Men det var akkurat slik Akkari ble vervet av en ”vanlig” moské. Sterkt sosialt fellesskap, og superenkle oppskrifter på alt i livet. Her hørte han flammende taler som dette:
”Dere skal støtte deres brødre som kjemper hellig krig, jihad. Hvis dere ikke selv kan slutte dere til, må dere hjelpe med penger.”
Slike formuleringer hørte han i moskeer i Aarhus, København, Odense, Aalborg med flere byer fra midten av 90-tallet og fremover, og han understreker at dette ikke har endret seg inn i vår helt nye tid. Men dette er helt ukjent for hans tidligere kamerat Alev?
Shariaens dogmer spres i langt de fleste moskeer i Danmark, forteller Akkari. Kompromissløst. En som nøler med å støtte shariaen fullt og helt anses som frafallen. Og: Man bannlyses innad i moskeen hvis man ”kritiserer sine egne”.
I moskeen kommer det helt unntaksvis vanlige muslimer, fortsetter Akkari, og sier videre dette:
”Man tar feil hvis man tror radikalisme er et fenomen som er isolert til de få som er klar til å sprenge Nørreport hvis de får sjansen.”
I den beryktede moskeen på Grimhøjvei, der Akkari vanket, var Bin Laden en helt.
”Jeg hadde enkelte opplevelser som indikerte at visse folk på Grimhøjvei hadde kontakt med et nettverk av al-Qaidarelaterte militant islamister fordelt over hele Europa.”
Disse hadde kamperfaring som ”nå var i ferd med å reorganisere seg til den neste kampen. Den mot ’korsfarerne og de vantro’ i Vesten”.
En vanlig uttalelse i moskeene er denne: ”Det er Guds vilje at muslimene skal beseire korsfarerne og herske i verden.”
Og se hva han så forteller: Oppdages det at en moskévanker er under mistanke for terror, vekkes ikke bekymring for hva han, i dette tilfellet Abdullah, kan finne på. ”Mange var bekymret, men ikke for mulige sivile ofre. Kun for Abdullah selv.” Akkari forteller så om folk involvert i jihad i utlandet, som var involvert i terror på andre vis, eller som var endt i fengsel grunnet ”kriminelle kampanjer mot de ’legitime vantro mål’».
«Mange av dem vendte siden tilbake til moskeene, der de visste at de alltid kunne få hjelp og beskyttelse.
I Taiba-moskeen ble det nærmest slått ring rundt disse typene. Uansett hvem de var og hva de hadde gjort, ble de ikke angrepet. Tvert imot ble de mottatt med store smil og varm mat i kafeteriaen. Mange betraktet dem som helter, og selv de som bestemt ikke gjorde det ville aldri finne på å forråde fellesskapet ved å gå til politiet.
De få gangene vold er blitt fordømt fra disse kretsene har det vært i taktiske utspill til danske medier”.
Brorskapets hardcore og skjulte danske leder, den allerede omtalte Jehad Al-Farra, talsperson for Københavns stormoské, sier at
”Unge risikerer at blive tiltrukket af ekstremistiske miljøer, hvis der ikke er et godt alternativ i moskéen. Det mener han, at der er i stormoskéen, bl.a. i form af foredrag, konferencer og sportsaktiviteter. Til fredagsbønnen kommer der ifølge ham typisk 1.500-2.000 personer, heraf størstedelen unge mennesker.
»Moderate muslimer har pligt til at gøre sig attraktive, så de tiltrækker unge og redder dem fra at gå til det yderste og radikalisere sig,« siger han, der netop opfatter Dansk Islamisk Råd – foreningen bag stormoskéen – som repræsentant for en moderat udlægning af islam.
Uten Jehad Al-Farras direkte bånd til Brorskapets ledere hadde vi neppe sett danske delegasjoner som dro til Midtøsten, ildnet opp folkemassene og skapte en verdenskrise der mennesker ble slått i hjel.
Og ”merkelig nok”, glemte Jyllands-Posten, verdens mest terrortruede dagsavis grunnet disse reisene, å nevne denne mannens rolle i hvorfor livet aldri blir det samme igjen for journalister og redaktører (med flere) i denne avisen. Er det angstens utslag?
Akkaris bok avdekker kortspillere i verdensklasse i danske moskeers og islamske bevegelsers ledelser. Derfor tror jeg at vi i går så et taktisk medieutspill som handlet om å prøve å renvaske seg selv før nytt terrorangrep på dansk jord. Føre var-prinsipp, heter det vel. Og kom ikke å fortell meg at ikke nettopp moskeene og de mange sentrale, offentlig ”moderate” bevegelsene, ikke har hatt en hovedrolle i å skyve unge inn i det islamske mørket. Det samme mener jeg vi absolutt kan si om norske forhold også. Det holder å nevne en sak, terroristen i Nairobi med foten på innsiden av Larvik mosque og Rabitamoskeen, sistnevnte Brorskapets hovedbase i Norge. Dhuhulow ble etter hva som har kommet frem, aldri tatt til siden og ideologisk filleristet av Basim Ghozlan eller andre moderatorer, ikke en gang da han publiserte agiterende klipp av Anwar al-Awlaki.
Noen som ser parallellen til hva Akkari forteller om den danske islamtilstanden?