Som vi skrev i går, kan det ha utspilt seg en dyp tragedie i Syria, da Aisha Shezadi Kausar i oktober dro til Den islamske staten og tok med seg sin halvannet år gamle sønn. Gutten skal ifølge TV2s opplysninger ha omkommet under omstendigheter som kan vise seg å være kriminelle. IS-lederskikkelsen født i Skien, Bastian Vasquez, skal være hennes ”kjæreste”, formodentlig gift på islamsk vis, og han skal ifølge TV2 ha ”forårsaket” dødsfallet.
Rights.no fikk i går verifisert gjennom offentlige og private kilder at den lille gutten er oppført med ”far ukjent” i Folkeregisteret, men han har Arfan Bhattis etternavn i samme register, og det er Bhatti som er faren til barnet, ifølge vår kilde tett knyttet til familien. Bhatti og Shezadi Kausar giftet seg i en Oslomoské for om lag tre år siden, men skilte seg på et for oss ukjent tidspunkt, mens Bhatti angivelig satt fengslet i Pakistan.
Altså ser vi trygdesvindel. ”Far ukjent” stemmer ikke. Vi ser antakelig lovbrudd i en Oslomoské: dersom moskeen har vigselsrett er denne retten misbrukt ved at ekteskapet ikke er offentlig registrert. Nøyaktig slike forhold beskriver den tidligere imamen og shariadommeren, Ahmed Akkari, fra danske gettoer og islamdominerte miljø, i boken Min afskjed med islamismen.
Shezadi Kausar ble tatt inn i varmen av Foreningen !Les og Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening og sendt rundt på videregående skoler for å bryte ned fordommer (sic!) norsk ungdom måtte ha mot dette plagget. Jeg kalte det kultursvik og hjernevask, og fikk så hatten passet om min mangel på raushet i Dagbladet, og i Aftenposten hette det at Shezadi Kausar ”står for mest åpenhet og demokrati” – altså ikke vi andre som protesterte verdimessig.
Hun ble videre tatt med inn i den nye feminismevarmen i bokprosjektet, Utilslørt, til Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan, der nettopp denne nye feminismen ble promotert At Khan-Østrem løftet henne frem, var dog ikke overraskende, da den daværende høyskolelektoren i journalistikk i Oslo, nå redaktør i Aschehoug, har varme i hjertet for svartkledde, revolusjonære burkakledde kvinner med geværene løftet under revolusjonen i Iran. Dette kom overtydelig frem i boken hennes, Min hellige krig.
Endog Knut Olav Åmås, som jeg generelt har faglig respekt for, løftet frem det han mente var et viktig prinsipp som måtte vike for visstnok følelser. Alle skal med-holdningen til Jonas Gahr Støre kopierte også Åmås:
Skal en niqabkledt norsk ungdom fra Bærum hindres i å reise på skoleturné fordi nesten alle hater det hun står for? Nei.
Han fortsatte slik:
Jeg står veldig langt fra henne i meninger. Men hvis man ønsker å arbeide imot meningene hennes, må hun først få uttrykke dem. Jeg har ikke funnet at hun noen steder har oppfordret til vold eller lovstridige handlinger.
På dette tidspunktet visste Åmås at Shezadi Kausar åpent støttet Taliban. Da må jo det nødvendigvis også bety at hun støtter Talibans shariasyn og de barbariske hududstraffene.
Åmås fortsatte slik:
Men gjør det Aisha Shezadi selv til ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? Hun er ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler.
Jo, Åmås, hun og dets like er en stor fare for det norske demokratiet. De har de vært fra den dagen de tok islams bokstaver på alvor. De er den største trusselen mot det åpne, humane og sekulære demokratiet vi kanskje noensinne har sett i Norge – da de appellerer til det perfekte, uforanderlige – altså det guddommelige. Dette har HRS stått for siden vi startet opp i år 2000. Alle piler peker i retning av at dette er det riktige perspektivet, og det har dessverre blitt riktigere og riktigere med årene.
Selvsagt var det naturlig for Shezadi Kausar både å gifte seg med Arfan Bhatti (ideologiske venner), og å verve seg til tjeneste for Den islamske staten. IS er inkarnasjonen av hva en niqabkledd ideologisk bevisst ung kvinne arbeider for å oppnå ideologisk. Dette burde i disse salafist- og jihadtider være åpenbart for enhver nå.
Åmås og hans støttespillere ville antakelig aldri sluppet til brunskjorter på talestolen i norske skoler. Og takk og pris for det.
Det merkelige er også at når Shezadi proklamerte følgende til VG: «I teorien, dersom det er en islamsk stat, så vil det ikke være behov eller plass for demokrati, fordi staten vil uansett styres med sharia,» går ikke alarmklokkene for fullt i media og akademia.
Kanskje denne uopplyste tiden snart er passé? For det er nettopp prinsippfasthet det handler om, ikke følelser.