Foreldrene vil nok det beste for barna, og de forstår kanskje ikke at barna dermed kan bli sosialt handicappet? Barn som blir hindret i å delta på lik linje med majoritetsbefolkningen, vil som voksne vanskelig kunne føle seg som en del av det norske felleskapet. Det skapes en følelse av utenforskap.
Regjeringen skriver :
«Regjeringa vil arbeide for at alle barn og unge skal ha likeverdige tilbod og leggje til rette for at alle barn og unge har gode moglegheiter til å utvikle seg, utan omsyn til foreldra sin bakgrunn, livssituasjon og kvar i landet dei bur.»
Barn skal altså ha mulighet til å utvikle seg «utan omsyn til foreldra sin bakgrunn». Foreldrene vet dessverre ikke alltid hva som er best for barna, og mange tror at de gjør godt når de egentlig hindrer barna i å lykkes i det norske samfunnet. Derfor må vi som samfunn stå på barnas side.
Professor Unni Wikan skriver i sin bok «Mot en ny norsk underklasse» fra 1995:
«Det foreldrene sier til barna er: ‘Dere har å reprodusere foreldrenes kultur’. Stikk i strid med premisset at antirasisme er arbeid for individets rettigheter, slår kulturfundamentalismen mot barn og gjør dem til kollektivister henvist til å videreføre foreldrenes identitet. Og fordi denne modellen kun anvendes på barn av innvandrer-avstamning, blir modellen rasistisk i sin konsekvens. Det handler om å gjøre ondt i godhetens navn.»
Om nakenhet og svømmeundervisning skrev hun dette:
«Selvfølgelig kan muslimske jenter både dusje og svømme, hvilket de også gjør i et utall av muslimske samfunn. De behøver jo ikke å bruke bikini for å svømme, dekk eventuelt mer av kroppen. Men dra til hvilket som helst muslimsk samfunn, og dere vil se jenter og voksne kvinner boltre seg i vannet på badestrender hvor muslimske menn går i sine spradebukser like ved.
[…]
Med hensyn til dusjing, har jeg tidligere vist til offentlige bad i Tyrkia og Marokko. At kvinner viser seg for hverandre uten blygsel, er vanlig også i andre forbindelser i mange samfunn, som i forbindelse med ekteskap, når bruden må fjerne absolutt alt kroppshår. Fysisk blygsel er ikke spesielt utbredt blant muslimske jenter og kvinner, og det er således ingen grunn til at muslimske jenter i Norge ikke skal kunne dusje på skolen.
[…]
Å være muslimsk hunkjønn, handler ikke om å gå med skaut eller å la være å svømme på skolen. Dette er identitetsmarkører for en kollektiv identitet som ikke levner individet store sjanser.
[…]
Den som sier at dette er i strid med Islam, sier samtidig at man ikke kan være norsk og muslim, ei heller moderne og muslim. Hvorfor går ikke alle muslimske menn i tradisjonelle klær?»
Menn hindres altså ikke i å gå med vestlige klær. Det er helst jenter som blir hindret i å delta på lik linje med andre. At tradisjoner kan fravikes, ser vi tydelig når det gjelder ekteskap på tvers av landegrensene. Bruden skal tradisjonen tro flytte inn i hos svigerforeldrene, men det skjer sjelden når de er bosatt i opprinnelseslandet. Da er det greit at mannen flytter til Norge.
Vi hører om familier som ikke har råd til å betale for barnas fritidsaktiviteter, men det handler også om foreldrenes prioritering. Her vil vi gjerne sette inn støttetiltak slik at barna skal få delta på lik linje med andre. Vi ser på dette som en viktig samfunnsoppgave.
De aller viktigste «støttetiltakene» – som er helt gratis og kanskje til og med kostnadsbesparende – må være å avverge at foreldre hindrer barn i å delta i obligatorisk undervisning, sammen med andre barn, uansett kjønn.
Barna trenger noen som fremmer deres sak.