Wonder Woman – basert på Amazons i gresk mytologi
Sylvi Listhaug har fortjenstfullt gjort det samme som HRS har gjort i en årrekke: Pekt på hvordan den organiserte kvinnebevegelsen konsekvent har snudd ryggen til jenter og kvinner med særlig muslimsk bakgrunn, som utsettes for tusen år gamle barbariske tradisjoner. I Ukeslutt i går stilte Listhaug til debatt med Minotenks Linda Noor. Sistnevnte opptrådte så uærbødig og ufaktuelt at man nærmest blir målløs over at NRK finner debattanten interessant, mens Listhaug, som hadde en svært god sak, ikke gjorde det hun kunne ha gjort: Servert Noor fakta om egen politikk, faktisk den partipolitikken som best hadde løftet denne gruppens menneskerettigheter.
Av og til tenker jeg: Fanken, den debatten skulle jeg med sann fryd tatt som politiker. Nettopp det tenkte jeg igjen under Ukeslutt sending i går. For et faglig lavnivå av Linda Noor og delvis programleder. Men slik blir det vel når man bruker en kilde som Noor, leder av Minotenk, som åpenbart ikke kan feltet. Når i tillegg Sylvi Listhaug, nå landbruksminister, men svært aktiv tidligere innen integreringsfeltet, ikke har eget partis politikk gjennom årene under huden, blir resultatet deretter.
Selv tok jeg en vågal manøver for ni år siden: For å erte opp de fastlåste feministene og venstresiden, sa jeg som sant var: Hadde Frps politikk gjennom årene ligget til grunn for norsk politikk, hadde problemene med tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og religiøs undertrykking av Norges nye jenter og kvinner vært langt, langt mindre omfattende. Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå dette.
Jeg åpnet kronikken, Siv Jensen – landets ledende feminist, hos Dagbladet slik:
For alle oss som i mangfoldige år har stått med begge beina godt plantet på venstresiden i norsk politikk grunnet et intenst forhold til humanisme og beskyttelse av sårbare barn og kvinner, må det være et massivt paradoks at det er formann Siv Jensen som troner i vår tids viktigste feminismekamp.
Ja, du leste riktig: Av profilerte politikere og feminister når ingen Siv Jensen til anklene hva gjelder å ta vår tids viktigste menneskerettslige utfordring like alvorlig som den er. Paradokset er at hvis Frps politikk hadde vært førende de siste 10 til 15 årene, hadde våre nye muslimske jenter og kvinner i langt, langt større grad vært løftet inn i demokratiet og menneskerettigheter. Sviket fra den fastlåste venstresiden og feministene overfor Norges nye jenter og kvinner er formidabelt. Deres naive og hodeløse omfavnelse av den multikulturelle ideologien og den «åpne dørs politikk», har fraranet tusener av jenter og kvinner helt grunnleggende menneskeverd. Naivistene har således et helt sentralt ansvar for at Norge er blitt et klassedelt samfunn hva gjelder menneskerettigheter, på full fart mot oppsplitting i parallelle samfunn. Det er et så skamfullt svik at det nesten ikke er til å tro.
DA JEG NYLIG skrev boken «Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser», skrev jeg meg til et endelig oppgjør med de ledende feministstrømningene og organisasjonene. Jeg makter rett og slett ikke å assosiere meg med feministeliten og den form for feminisme som de står for, være seg siste års sentrale personer som Kristin Mile, Long Litt Woon og Tove Smaadahl, eller profilerte Fett-feminister som Martine Aurdal og Hannah Helseth, og ungfemininister som SVs Inga Marte Thorkildsen. Det ble også tindrende klart for meg at jeg ikke kan våge å stole lenger på venstresiden i norsk politikk hva gjelder å ivareta det fantastiske sekulære demokratiet og velferdsstaten vår.
For hva har de nevnte feministene bidratt med? Nærmest full støtte i debatten om hijab til dette kjønnsapartheidiske symbolet på jenter og kvinner. Full støtte til ikke-vestlig innvandring som i hovedsak handler om å hente nye ektefeller (ofte med søskenbarn), og derav massive overgrep på individnivå. En nærmest total passivitet overfor faktumet at jenter i Norge kjønnslemlestes, som anslås fra eksperthold å ramme 50 prosent av aktuelle jenter bosatt her (Dagbladet.no, 29.08.05). En like nærmest total ignoranse over faktumet at tre av fire pakistanske kvinner står helt utenfor arbeidsmarkedet (SSB-tall).
Den gang var en av kampsakene å få ligge øverst… Jeg hadde noe tanker om akkurat det:
Kampsakene til «gammelfeministene» er fremdeles lengre fødselspermisjon og kortere arbeidsdag med full kompensasjon. Hele tiden saker som kan gi dem et bedre materielt og sosialt liv. Det har tydelig gått dem hus forbi at tusentalls av muslimske kvinner både nektes av sine egne å arbeide, og at mange av dem har fødselspermisjon «året rundt» enten de vil eller ei. Og den nye kampsaken sist 8.mars for ungkalvene, var kampen for å ligge øverst i sengen. Mens i naboleilighetene til Aurdal og Thorkildsen må unge kvinner dele livet med en mann de aldri har ønsket over dørstokken.
OG VENSTRESIDEN? Den går ideologisk hånd i hånd med de fastlåste feministene. Som feministene, har venstresiden hett omfavnet den multikulturelle ideologien, en ideologi som er oppskriften på både å gradbøye menneskeverd ut fra etnisk og religiøs bakgrunn og stimulere til kvinneundertrykking. For multikulturalisten tar ikke inn over seg at vestlig kultur i et menneskerettslig og demokratisk lys er overlegent særlig den muslimske verden. Tvert om stemples man som arrogant eller det som verre er ved å påpeke dette faktumet.
Frp har bleknet i Regjeringen. Vektskåla tipper i deres disfavør. Men gjennom årene har Frp vært partiet som ville stoppe uttransportering av barn og unge til foreldrenes opprinnelsesland – vitterlig noe som legger forholdene til rette for grove menneskerettighetsbrudd. Frp har lenge kjempet for en 24-årsalder for henting av nye ektefeller, som folk sentralt i politiet i arbeidet mot tvangsekteskap sier til HRS er en avgjørende regel i kampen mot tvangsekteskap overfor de unge. Frp jobber nå med en lovendring for å kunne straffeforfølge foreldre som utsetter barna for kjønnslemlestelse (ligger i Justisdepartementet til behandling), en endring som skal forebygge overgrepet og sikre at barna får medisinsk hjelp umiddelbart når overgrepet har skjedd.
Dette for å nevne noe.
Problemer gjennom årene er at det gikk hodeløs partipolitikk i dette feltet allerede på 80-tallet. Det har aldri vært en nasjonal politisk vilje til å ta et felles grep om åpenbare problem. I den løypa fortsatte Linda Noor i går, med sine manipulasjoner, sjikanering av statsråd Listhaug og Frp, og uten antakelig eget vitende å avdekke at dette feltet kan hun overhodet ikke. Hun klarer ikke å se helheten, ei heller vet hun hva de ulike partiene gjennom årene har foreslått av tiltak. Noor velger å stille seg på den gamle fastlåste venstresiden. Hvilken kald skulder til dem hun hevder hennes ”tiltak” skal hjelpe. «Tiltak» i anførselstegn, for det ble ikke levert noe som helst faktuelt i går.
Som jeg også sa i overnevnte kronikk:
DET SKRIKENDE paradokset for oss med lang fartstid på venstresiden er at Frps mangeårige politikk ville beskyttet både enkeltindivid og det sekulære demokratiet mot oppsplitting. Frp har lenge villet optimalt stoppe de transkontinentale tvangs- og henteekteskapene. Unge ville da blitt beskyttet mot tvang, og praksiser som kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking generelt hadde vært sterkt begrenset. Frp har også sagt nei til henting av søskenbarn, en særlig hemsko for integrering viser forskning fra England. Frps politikk ville altså sterkt bremset gettoiseringen og derav gradbøying av menneskerettigheter. I et kvinneperspektiv helt avgjørende. I et demokratisk perspektiv like avgjørende. I et velferdsperspektiv også avgjørende, jamfør at 55 prosent av sosialbudsjettet i Oslo går til ikke-vestlige innvandrere. Og tenk bare hvis Frps forslag om å gjøre norsk obligatorisk hadde vært gjennomført tidlig på 90-tallet. Hvor mange kvinnehender kunne ikke da vært i arbeid? Frps policy om å stille klarere krav til innvandreres tilpasning til Norge, ville således fraristet de repressive patriarkene betydelig makt, makt som de fritt har kunnet bruke til å lenke kvinnene til kjøkkenbenken.
I 2007 la Frp frem en hel pakke med tiltak som reflekteres i innstillingen til ny Utlendingslov i 2007/2008. Vi kunne virkelig vært et helt annet (bedre) sted om Frp hadde fått gjennomslag for flere tiltak her. Det innrømmet da også fornuftige stemmer i Aps ledelse den gang til meg – på bakrommet.
Skitten partipolitikk og mangel på kunnskap og vilje til å ta reelt ansvar for borgernes menneskerettigheter, inkludert vergeløse barn ned på spedbarnsstadiet, er det som har knekt integreringen.
HRS kan med andre ord fortsette i samme løypa vi begynte å tråkke opp for 15 år siden: Sakene er de samme, og løsningene glimrer i stort monn med sitt fravær. Men at vi får en beskyttende 24-årsgrense for henting av ektefeller og en ny beskyttende lov mot kjønnslemlestelse, takket være utskjelte Frp, velger jeg å ha god tro på. Hvorfor er ikke venstresiden realpolitisk på hugget? Det er et av de store spørsmålene vi bør få realpolitisk svar på.
God 8.mars? Beklageligvis er det umulig for meg å ønske noen i dette landet akkurat det.