I Aftenposten er jeg en av de Per Fugelli kritiserte for fire dager siden. Derfor sendte jeg nettopp for fire dager siden et tilsvar til avisen. Ettersom jeg ikke får respons fra avisen, publiserer jeg tilsvaret her.
Fugelli-valium mot fakta
Per Fugelli ser ut til å ha tatt på seg rollen som nasjonens åndelige fader. I gjentatte pompøse vendinger siste årene deler han rundhåndet ut mental valium til oss som forholder oss faktuelt til vår nye IS-tid og det betydelige omlandet til disse barbarene, et omland med våte drømmer om å mørkelegge våre samfunn med islamsk lov sharia. Hva vil Fugelli oppnå?
Å ”forene” oss, det er hva Fugelli ser ut til å ville oppnå med behandlingsmetoden. Jeg kan love Fugelli at dette prosjektet er dømt til å mislykkes. Oss og dem-tankegangen er nemlig først steg i ekstremistenes håndbok. I moskeer og såkalte islamske kulturforeninger innprentes barn og unge med dette tankesettet: vi ”vantro”, kafir, er undermennesker, helt i tråd med det dominerende budskapet i islams grunntekster (Koranen, sira og hadith). Fugelli kan altså med hell ta seg en tur inn i slike miljø med sin språkopplæring, og med like stort hell utskrive en resept på humaniserende føde i opplysningstidens ånd. Medisineringsbehovet kan sies å være akutt.
For vi lever i en verdimessig skjebnetid. Islam er gjennom flere tiår tildelt betydelig makt i Norge og Europa. Sløve karrierepolitikere, fakkeltogmedier og enøyde akademikere, har satt folket i denne utålelige tilstanden. Man var ikke på verdivakt overfor denne repressive religionen som også kan brukes til å begå bestialsk terror. Å påpeke dette åpenbare faktumet, får Fugelliene til å trekke det røde (ekstremist-) kortet. Man får vitterlig assosiasjoner til en viss Chamberlain.
Det blir dog ikke fred i vår tid ved å benekte det enhver realitetssjekk vil bevitne. La meg nevne en undersøkelse som definitivt kan utløse et reelt behov for Fugelli-valium, sånn for nattesøvnens skyld: Fra de britiske øyene, der den såkalte vennlige dialogen, den rause innvandringen, og den omsorgsfulle multikulturideologien har fått danse på scenen siste tiårene, meldes det at 11 prosent av den muslimske befolkningen støtter terroren i Paris. 27 prosent har ”en viss sympati for motivene” bak terrorangrepet. Det bor om lag 3 millioner muslimer i Storbritannia. Hvis vi anslår at rundt halvparten er over 18 år, betyr dette at rundt 150 000 voksne muslimer støtter terror, og at rundt 400 000 muslimer ”har en viss sympati for motivene” bak angrepet mot Charlie Hebdo. I samme undersøkelse avviser rundt 400 000 muslimer at vold ”aldri (kan) rettferdiggjøres” mot dem som publiserer noe de mener krenker Muhammed. Demografien fører altså nå til volum som kan bli uhåndterlige, akkurat slik jeg leser PST når det sies at sikkerhetsmyndighetene mener det er 60 – 90 prosent sjanse for terror på norsk jord i år.
Hva tror Fugelli resultatet hadde vært om man i overnevnte undersøkelse også etterspurte holdninger til kvinner, homofile og jøder – og liknende populære grupper hos dem som tar Muhammeds ord bokstavelig, inkludert den han selv tilhører, sekkekategorien de vantro, der kulturmuslimer går med i dragsuget?
Hvem er det som ”puster til hatets og ondskapens glør”?
Les også Elin Ørjasæter og Mona Levins tilsvar til Fugelli.
Moderert kl. 12:05, lagt til:
Fugellidikt
Det var en gang en mann som var
så fryktelig, fryktelig snill.
Han rettet vårt blikk mot det gode
og dette fikk mannen godt til.
Han vridde og vrengte vår sannhet
slik at den ble spiselig.
Og denne manns navn ble viden kjent.
Det var nemlig Fugelli.
Han sa høyt det alle vi håpet på –
at verden var snill og god.
Å se på det gode, svært viktig var.
På Fugelli måtte vi tro.
Å rette vårt blikk mot det onde,
er noe vi ikke bør gjør’.
Da fremmer vi hatet og ikke fred.
Vi puster på ondskapens glør.
Hans motto ble faktisk viden kjent,
«Si ikke det alle vi vet».
Vær ikke så kritisk, du må forstå
at viser vi kjærlighet,
vil sannhet bli løgn, da forsvinner alt vondt
fra verden som dogg for sol,
og finner du ikke din valium,
så kan du jo bruke lynol.
Sidsel Nesse